Er det greit at man slår hvis det er første gangen?

Blondie skrev:

Spesielt hvis det var snakk om mannen som jeg har vært sammen med i 11 år. Det skal egentlig veldig mye til for at jeg hadde gitt opp dette forholdet uansett hva det måtte gjelde.

Eg tenker tydelegvis omvendt av deg, for eg tenker at om mannen min hadde slått meg no (om enn berre ein gong) så hadde eg følt at eg ikkje kjende han i det heile tatt.

Alfa skrev:

Eg tenker tydelegvis omvendt av deg, for eg tenker at om mannen min hadde slått meg no (om enn berre ein gong) så hadde eg følt at eg ikkje kjende han i det heile tatt.

Det hadde helt sikkert vært min reaksjon også og det at jeg er overbevist om at han aldri kommer til å gjøre det er jo også en grunn til svaret mitt. Vi har imidlertid gått gjennom så mye og jobbet så hardt for å komme dit vi er i dag, at jeg hadde vært villig til å kjempe likevel. Et slag hadde aldri vært greit, ikke utroskap heller, men jeg er nokså sikker på at jeg kunne tilgitt begge deler.

Vold mot barna hadde jeg aldri under noen omstendighet godtatt fra noen.

Jeg synes til og med fiskedaskesmileyen er for blid for å uyttrykke hva jeg mener om KS i øyeblikket. Forbanna gåsa! Jeg er litt overrasket over at mine så oppegående med-fp'ere ikke var mer katehgoriske i denne tråden også.

Jeg har levd femten år med en voldelig mann. Og tre år med voldsalarm etterpå. Jeg er ganske oppegående og kunnskapsrik etterhvert på dynamikken i parforhold hvor vold har fått bli en av ingrediensene. Jeg vil gjerne tilføre denne debatten et par sannhetens ord. Bær over med meg at tonen kanskje er amper, jeg føler så sterkt for dette.

For det første slår ikke de fleste mishandlere kona si gjennom hele forholdet. De slår bare til maktbalansen er klarlagt også går de gjerne over til et psykisk terrorvelde isteden. For svært mange kvinner er én omgang juling nok til å få satt henne tilstrekkelig på plass til at hun ikke lenger er likeverdig mannen i forholdet og til å få henne til å rygge unna i en krangel som er alvorlig senere. Allerede der er klimaet i hjemmet slik at barna gjerne vokser opp med større eller mindre mentale skader fordi mor er redd far i større eller mindre grad. Det er med andre ord i den første runden med vold den største skaden skjer.

Så NEI NEI NEI! Man skal IKKE tilgi det første slaget uten videre nei. Jeg kan se at det kan være en mulighet for det hvis mannen feks var full og fant henne i seng med en annen mann - hvorpå han følger opp med straks å søke hjelp dagen etter samt frivillig avstår fra alkohol resten av sitt liv. Selvom jeg vel heller ikke da vil anbefale noen noe annet enn å komme seg vekk. Men de fleste menn vil ikke ta et slikt ansvar for hva de har gjort etter å ha brukt vold "bare én gang". De fleste menn og skuffende mange kvinner vil si at det var hennes ansvar at hun ble slått fordi hun var utro / hadde bulket bilen/ hadde brent sausen osv. Og dermed fritar man han som slo fra ansvar for sine egne handlinger - og åpner porten på vidt gap for at han om tre dager / seks måneder / ti år kan gå løs på andre mennesker igjen - bare han føler tilstrekkelig sterkt for det / er provosert nok / andre er dumme nok når han er sur.

Det å gå ut i media dagen før kvinnedagen med at man får finne seg i det første slaget. FY faen! Hadde jeg gått fra min eks da han slo meg første gangen så hadde jeg vært spart for år med vold, fulgt av år med psykisk tortur for ikke å snakke om voldtekter. Og det viktigste - jeg hadde vært spart for følelsen gjennom alle de årene at det var min egen skyld.

Jeg vil i anledning kvinnedagen oppfordre alle til å lære sine døtre og sønner at ved det første slaget så er det rett ut.

Og angående at noen av dere har klappet til mannen deres - det er på trynet og dumt og alt det der - men det setter ikke den samme dynamikken i de fleste forhold fordi mannen er som regel fysisk overlegen og er dermed ikke like utsatt for å kues i redsel for vold. Dessuten er det en greie mer vanlig blant kvinner å ta ansvar for andres gjerninger. Det er derfor vi tar imot mer juling siden vi mer enn gjerne tar på oss skylden for det andre gjør.

For ordens skyld er det klassiske mishandlingsforhold hvor kjønnsrollene er reversert også, og disse er akkurat like alvorlige som de med tradisjonell rollefordeling.

Veldig bra innlegg Smilefjes!

Og jeg tror du peker på noe helt essensielt, dette med at om maktbalansen har blitt forandret og at den som var offer senere ikke tør å argumentere og trekker seg så bør man absolutt gå.

En annen ting er at jeg kjenner flere kvinner som har menn som er så hissige i krangler at de kvier seg for å ta opp ting og det er nesten vel så ille.

Jeg vil forresten legge til en ting til også. Til de som sier at de hadde slått tilbake om mannen slo dem.

Det skal man nok ikke si så lett før man har vært der tror jeg. Jeg har stått og ønsket av hele mitt hjerte å ta igjen, men labbene ville ikke lystre. Selvom alle faktorer var til stede - ungene var truet osv. Det gikk ikke, jeg greide ikke. Så det er lett å si at man ville tatt igjen, men det er ikke sikkert det er det som skjer den dagen man faktisk står der.

Forhåpentligvis slipper de fleste av dere å oppleve dette i det hele tatt.

Og for ordens skyld så føler jeg for å legge til at de som sitter igjen med et inntrykk av at jeg er annerledes enn dere fordi jeg ble i et forhold hvor jeg ble mishandlet og at det ville aldri skjedd med dere - jeg håper det stemmer. Men er ikke så sikker på om man skal være hundre prosent trygg på seg selv i dette. Jeg er på ingen måte noe lite skjelvende aspeløv som skvetter hvis noen smeller i døra. Jeg er stort sett tøffere enn de fleste og sterk og helt annerledes enn slik man ser for seg en mishandlet kvinne. Og det inntrykket har jeg av de andre jeg kjenner som har hatt tilsvarende erfaringer også. Det tror jeg er viktig å få frem.

Esme skrev:

Veldig bra innlegg Smilefjes!

Og jeg tror du peker på noe helt essensielt, dette med at om maktbalansen har blitt forandret og at den som var offer senere ikke tør å argumentere og trekker seg så bør man absolutt gå.

En annen ting er at jeg kjenner flere kvinner som har menn som er så hissige i krangler at de kvier seg for å ta opp ting og det er nesten vel så ille.

De siste der høres ut som gode kandidater for samlivskurs. Det er mange som trenger å lære seg å krangle med riktige proporsjoner. 🙂

smilefjes skrev:

Jeg vil forresten legge til en ting til også. Til de som sier at de hadde slått tilbake om mannen slo dem.

Jeg var en av dem som sa det og jeg sier ikke at jeg hadde gjort det uansett hvem jeg var sammen med. Men den mannen som jeg har nå, hadde jeg gjort det. Jeg finnes ikke redd ham og hadde kun reagert med sinne tilbake. Om jeg hadde på et eller annet plan følt at han var en fullstendig gærning, så vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert.

Alfa skrev:

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Alfa skrev:

Eg tenker tydelegvis omvendt av deg, for eg tenker at om mannen min hadde slått meg no (om enn berre ein gong) så hadde eg følt at eg ikkje kjende han i det heile tatt.

Jeg er helt på linje med deg.

Bare det at man har det i seg at det faller seg naturlig å ty til slag når man blir provosert, er fullstendig uforenelig med mitt krav til partner.

Jeg skal love at vi har provosert hverandre utrolig i en meget vanskelig fase for noen år tilbake. Og i min ytterste fortvilelse føk det et glass i veggen. Men å slå? Helt uaktuelt.

Jeg kunne tydd til vold om noe hadde skadet/truet med å skade barna mine. That's it.

Smilefjes - nå var det veldig godt å lese innleggene dine. Ble litt satt ut av enkelte meninger i denne tråden.

Zoë skrev:

Smilefjes - nå var det veldig godt å lese innleggene dine. Ble litt satt ut av enkelte meninger i denne tråden.

Du blir satt ut at noen sier at de ikke garantert hadde gått etter en ørefik, men at det hadde kommet an på? For jeg kan ikke se at noen har sagt at det er riktig å godta banking eller noe annet sjokkerende som skulle forårsake at en voksen dame skulle bli satt ut.

Esme skrev:

Du blir satt ut at noen sier at de ikke garantert hadde gått etter en ørefik, men at det hadde kommet an på? For jeg kan ikke se at noen har sagt at det er riktig å godta banking eller noe annet sjokkerende som skulle forårsake at en voksen dame skulle bli satt ut.

Men i all verden, Esme?

Jeg tror nesten jeg må forbeholde meg retten til å bli satt ut av det som måtte passe meg?
Akkurat som KS ikke kan fortelle kvinner hva som skal tilgis, kan vel nesten ikke du fortelle meg hva som må til før jeg får lov til å bli satt ut?

Ja, JEG blir satt ut av at så mange tenker at det kommer an på omstendighetene.
Det er min reaksjon.

Zoë skrev:

Men i all verden, Esme?

Ja jeg syntes det var en veldig sterk reaksjon på at folk sier hva de hadde gjort personlig og måtte spørre.

Zoë skrev:

Jeg tror nesten jeg må forbeholde meg retten til å bli satt ut av det som måtte passe meg?

Selvfølgelig, men du er jo ikke akkurat typen som blir kjempesjokkert sånn uten videre. Og det er jo ikke noen sterke meninger i denne tråden.

Zoë skrev:

Ja, JEG blir satt ut av at så mange tenker at det kommer an på omstendighetene.
Det er min reaksjon.

Ok, jeg trodde det var almennt kjent at de færreste går etter et slag. Jeg tror jeg hadde gjort det og jeg tror nok det i det aller fleste tilfeller er det riktige å gjøre men samtidig så trodde jeg oppriktig at de fleste vet at det ikke er det som er vanlig.

Har selv vært i et forhold med psykisk og fysisk mishandling. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne ta imot så mye drit fra et annet menneske, men tydeligvis Det er lett å stå på utsiden og si at det hadde jeg aldri godtatt. Det samme ville jeg sagt til mine venninner, men å være oppi det selv er noe ganske annet. Jeg ble psyket ned til å tro at ingen andre ville ha meg, at jeg var dum, stygg, latterlig osv. Når diskusjoner ble opphetet, backet jeg ut for jeg visste at ble han sint nok, så slo han. Jeg er egentlig en person som aldri har vært redd for å si meningen min, men med ham turde jeg til slitt ikke. Jeg er heller ikke som Smilefjes sier, et aspeløv, og jeg er kjent blant venner for å stå opp for meningene mine. Som sagt, jeg hadde aldri trodd om meg selv at jeg var en av de jentene som fant seg i og ble værende med en voldelig mann.

(Det største sviket var likevel fra min mor, jeg tilgir heller denne eksen enn henne. Jeg fortalte henne da jeg fremdeles var sammen med denne fyren at han hadde slått og dyttet meg så jeg falt, opptil flere ganger. Hun svarte:"ja, men jeg vet jo hvor sta du kan være". Så ikke mye hjelp av henne for å komme vekk fra denne fyren.)

Anne C skrev:

Utroskap kunne jeg tilgitt, men ikke vold mot meg eller gutta.

Nå quoter jeg deg, men vil gjerne ha svar fra andre også.
Hva mener du med "vold"? For jeg mener faktisk at det går an å nyansere. Er dytting vold? Knuffing? Et knyttneveslag i ansiktet er i mine øyne langt mer graverende enn en klaps på armen, for eksempel.

Og psykisk vold kan oppleves som mye verre enn en ørefik.

Miss Norway skrev:

Temperament kan gjøre mye, likeledes provokasjon. En god venninne av meg kranglet med mannen sin, og da han underveis bekreftet at han hadde flørtet med bestevenninnen hennes fiket hun ham. Ordentlig klask. Provosert av en annen verden.

Jeg kan tenke meg at den situasjonen godt kan reverseres, slik at det var en mann som gjorde samme handling i samme situasjon. Da er han plutselig en mishandler og hun er nærmest forpliktet til å gå fra ham, for vold skal aldri tolereres. I første tilfellet vil folk kanskje bare si at det var til pass til ham, og at hun jo var provosert...

Jada, menn er ofte størreogsterkere og har større skadeevne. Men likevel.

Smilefjes: innspill fra kvinner som deg, sterke kvinner som har levd i et voldelig forhold og klart å komme seg ut, er noe av de viktigste innspill i en slik debatt. De jeg kjenner som har opplevd voldelige kjærester har vært og er sterke oppegående kvinner som har "unnskyldt" den voldelige partneren med at han har "følt seg truet" av hennes styrke.

Jeg tror, dessverre, at alle kan være uheldige med valg av partner. Og at det er umulig å si hvordan man hadde taklet en slik situasjon før man står der.

safran skrev:

Og psykisk vold kan oppleves som mye verre enn en ørefik.

Fysisk vold er også psykisk. Etter ett slag vil man alltid ha i bakhodet at det kan skje igjen.

Selv har jeg liten erfaring med dette (ett slag - det, og et par ting som fulgte fikk meg til å gå), men jeg har en god venninne som er psykiater, og som ble slått. Hun mener at det kan gå å tilgi ett slag, men at man i så fall skal markere en holdning veldig klart. Det er ikke nok at han sier unnskyld. Man skal i utgangspunktet gå, og så forlange at han får hjelp før man eventuelt tar ham tilbake. Høres fornuftig ut for meg.

allium skrev:

Fysisk vold er også psykisk. Etter ett slag vil man alltid ha i bakhodet at det kan skje igjen.

Selv har jeg liten erfaring med dette (ett slag - det, og et par ting som fulgte fikk meg til å gå), men jeg har en god venninne som er psykiater, og som ble slått. Hun mener at det kan gå å tilgi ett slag, men at man i så fall skal markere en holdning veldig klart. Det er ikke nok at han sier unnskyld. Man skal i utgangspunktet gå, og så forlange at han får hjelp før man eventuelt tar ham tilbake. Høres fornuftig ut for meg.

Ja, selvsagt henger psykisk vold sammen med fysisk. Poenget mitt var at man kan ha det jævlig selv om man ikke blir slått.

safran skrev:

Ja, selvsagt henger psykisk vold sammen med fysisk. Poenget mitt var at man kan ha det jævlig selv om man ikke blir slått.

safran skrev:

Og psykisk vold kan oppleves som mye verre enn en ørefik.

Definitivt. Det hadde, for meg, vært langt bedre om en mann hadde slått en gang, for da hadde jeg med en gang visst hva jeg hadde å forholde meg til. Den snikende, psykiske terroriseringen, derimot ... Man er sjanseløs før man er fanget.

Det er noen ganger sånn at psykisk vold foregår uten fysisk vold. Men jeg tror sjelden det er motsatt. Jeg har aldri hørt at noen som har tatt imot fysisk vold har vært hundre prosent trygge i det forholdet igjen etterpå.

Men det er som Allium sier - det er opp til den som har valgt å bryte barriæren til å bruke vold som har ansvaret - alene - for å sørge for at den andre trygges igjen. Den som er utsatt for vold har ansvar for å komme seg vekk.

Men det som er med vold er at de grensene man har flyttes en liten millimeter av gangen. Man forandrer seg. Man tilgir. Man glemmer. Man godtar at man hadde ansvaret selv. (På slutten av mitt ekteskap så godtok jeg at det var mitt ansvar om noen andre enn meg avbrøt mannen min for eksempel).

Og det er forskjell på vold. Men forskjellen ligger ikke i om det er en klaps, en ørefik, et skjellsord eller en grov skambanking. Forskjellen ligger i om man etter det som har skjedd er redd nok for partneren til at det styrer hvordan en tør være i forholdet etterpå. Og det er der noen mishandlere da ikke trenger slå en eneste gang for å få kuet partneren, noen slår en gang, noen bruker vold i hele samlivet og noen - som min - slår noen år og går deretter over til psykisk og seksualisert vold.