Er det greit at man slår hvis det er første gangen?

Det er aldri greit å slå. Punktum.

Niks, jeg hadde gått etter ett slag. Definitivt. Har hatt ett forhold bak meg hvor jeg ble værende etter ett slag, og det gikk som det beskrives over. Fullstendig ødelagt tillitsforhold og fulgt opp med masse psykisk/verbal mishandling og sporadiske voldelige påminnelser i årenes løp, som er vel så ille.

Aldri igjen.

smilefjes skrev:

Jeg vil forresten legge til en ting til også. Til de som sier at de hadde slått tilbake om mannen slo dem.

Det skal man nok ikke si så lett før man har vært der tror jeg. Jeg har stått og ønsket av hele mitt hjerte å ta igjen, men labbene ville ikke lystre. Selvom alle faktorer var til stede - ungene var truet osv. Det gikk ikke, jeg greide ikke. Så det er lett å si at man ville tatt igjen, men det er ikke sikkert det er det som skjer den dagen man faktisk står der.

Forhåpentligvis slipper de fleste av dere å oppleve dette i det hele tatt.

Og for ordens skyld så føler jeg for å legge til at de som sitter igjen med et inntrykk av at jeg er annerledes enn dere fordi jeg ble i et forhold hvor jeg ble mishandlet og at det ville aldri skjedd med dere - jeg håper det stemmer. Men er ikke så sikker på om man skal være hundre prosent trygg på seg selv i dette. Jeg er på ingen måte noe lite skjelvende aspeløv som skvetter hvis noen smeller i døra. Jeg er stort sett tøffere enn de fleste og sterk og helt annerledes enn slik man ser for seg en mishandlet kvinne. Og det inntrykket har jeg av de andre jeg kjenner som har hatt tilsvarende erfaringer også. Det tror jeg er viktig å få frem.

Veldig godt poeng dette, Smilefjes.
Som Smilefjes har jeg levd i et helvete med en mann som var direkte farlig, som slo og som brukte psykisk vold i tillegg sånn for sikkerhets skyld. Jeg har vært utsatt for ting som ikke egner seg på trykk i et åpent forum, men kan si det slik at mannen ikke er en du vil like å møte på åpen gate dersom du visste hva han er i stand til.

Til tross for dette visste INGEN hva jeg gjennomgikk, det var et sjokk for mine omgivelser for som Smilefjes er jeg en av de sterke kvinnene en ikke skulle tro ville bli i slikt. Det hører med til historien at jeg brøt ut, levde på hemmelig adresse og med voldsalarm i mange år. Nå står jeg fjellstøtt og vet med meg selv at jeg er en av de sterke som ikke lar seg pille på nesen.

Det er enkelt å si: Ja, om han slår så går jeg. Min påstand er at det ikke alltid er så enkelt i praksis som i teorien. Bildet er langt mer komplekst enn at det kommer et slag eller fjorten.

Alfa skrev:

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Det mener jeg og.

Alfa skrev:

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Er du sikker på at det er den egentlige grunnen?
Synes det utsagnet er å generalisere litt vel mye. Det blir litt som å si at vi som har levd i slike forhold gjorde det ene og alene fordi vi var undelig gode på å tolke, vurdere og justere undervegs i mishandlingen. Slik jeg tolker dette utsagnet blir det en litt lettvint og nedlatende måte å se det på. Til tross for at jeg vet at det ikke var slik du mente det.

Jeg har alltid hatt en nulltoleranse for slag, bare det at når det første slaget kom så var jeg under tøffelen rent mentalt. Det er nemlig slik veldig mange av disse menneskene gjør det enten det gjelder kvinner eller menn som slår.

Jeg har aldri blitt slått, og har vel generelt tenkt at jeg ville kommet meg vekk fort som f om noen hadde slått meg en gang. Men etterhvert er jeg ikke 100% sikker på det. Jeg tror ikke nødvendigvis at alle som slår til noen en gang er voldelige for alltid.
Jeg tror heller ikke at noen som har vært utro en gang helt sikkert vil være det igjen.
Det er mange feil man kan gjøre i livet, om jeg hadde vært i et ellers veldig godt forhold og mannen hadde fiket til meg i et ubehersket øyeblikk så ville det vært forferdelig, men jeg kan ikke vite helt sikkert at det ville vært utilgivelig og slutten på ekteskapet.

Det er flere ting som jeg tenker på etter denne diskusjonen.

Miss Norway skrev:

Temperament kan gjøre mye, likeledes provokasjon. En god venninne av meg kranglet med mannen sin, og da han underveis bekreftet at han hadde flørtet med bestevenninnen hennes fiket hun ham. Ordentlig klask. Provosert av en annen verden.

Dette er en av de tingene jeg tenker på. Jeg lurer på om dere som mener at alle kvinner bør gå fra en mann som slår dem en gang, mener at det samme om en mann? Bør den mannen som Miss Norway beskriver gå? Er denne mannen en mishandlet mann?

Hvis dere mener ja, så skjønner jeg det. Hvis dere mener nei, skjønner jeg det ikke. For da er det slik at grensene for menn og kvinner er anderledes, og det steiler i alle fall jeg ved. Jeg kan forstå - selv om jeg ikke bifaller det - at man reagerer i affekt, og da må jeg akseptere de både for menn og kvinner. Og dette er - i alle fall i mitt hode - mye viktigere med tanke på likestilling enn om diskusjonene på FP er kjønnsnøytrale i ordvalgene sine. Hvis vi skal ha likestilling må menn og kvinner vurderes på like premisser.

Det andre jeg reagerer på er dette:

smilefjes skrev:

For det første slår ikke de fleste mishandlere kona si gjennom hele forholdet. De slår bare til maktbalansen er klarlagt også går de gjerne over til et psykisk terrorvelde isteden.

Jeg er så utrolig uenig i denne. Jeg er selv ikke blitt mishandlet (jeg bare nevner det for å klargjøre premissene for diskusjonen), men jeg mener at mishandling som regel starter med psykisk vold. Det er nødvendig at det skjer på den måten for ellers ville alle som sa at "de ville gått første gangen han slo" bare gått. Grunnen til at kvinner blir værende i voldelige forhold er at den som utøver volden har beredt grunnen. Av og til trenger de ikke det - de "plukker opp" kvinner som av en eller annen grunn har et grunnlag som gjør det lettere å utøve vold mot. En slik grunn kan være at de tar inn kvinner i landet som ikke kan snakke norsk, mangler nettverk og kunnskap om lover og regler. Andre grunner kan være at de velger seg kvinner som er blitt mishandlet tidligere.

Men de fleste "vanlige" kvinner havner ikke i forhold hvor de går rett fra romantikk til terrorvelde. Det er en bestemt sti som følges, og denne stien er gjerne psykisk vold, som er mer "snikende" og usynlig enn fysisk vold. Så jeg hevder altså det stikk motsatte av smilefjes, nemlig at mishandling som regel starter med psykisk vold. Den fysiske volden er en del av forløpet langt ut.

Him - du må gjerne være uenig. Men det er ikke min mening jeg skriover her - det er hva som er erfaringen krisesentrene har om familievold. Dermed er det ikke stort å være enig/uenig i.

Resten av innlegget ditt bærer - unnskyld noe direkte formulering - preg av at du rett og slett ikke vet så mye om dette temaet. Hvilket er helt ok, sålenge du ikke hevder det motsatte.

smilefjes skrev:

Him - du må gjerne være uenig. Men det er ikke min mening jeg skriover her - det er hva som er erfaringen krisesentrene har om familievold. Dermed er det ikke stort å være enig/uenig i.

Mener du at krisesentrene hevder at familievold som regel starter som fysisk vold?

smilefjes skrev:

Resten av innlegget ditt bærer - unnskyld noe direkte formulering - preg av at du rett og slett ikke vet så mye om dette temaet. Hvilket er helt ok, sålenge du ikke hevder det motsatte.

Jeg vet en god del om vold, selv om jeg selv ikke har levd i et voldelig forhold.

smilefjes skrev:

Him - du må gjerne være uenig. Men det er ikke min mening jeg skriover her - det er hva som er erfaringen krisesentrene har om familievold. Dermed er det ikke stort å være enig/uenig i.

Resten av innlegget ditt bærer - unnskyld noe direkte formulering - preg av at du rett og slett ikke vet så mye om dette temaet. Hvilket er helt ok, sålenge du ikke hevder det motsatte.

Er det sånn altså? Jeg har også inntrykk av, når man leser artikler og intervjuer med mishandlede kvinner, at det ofte starter med mer eller mindre snikende psykisk kontroll og mishandling, slik at når slagene begynner, er kvinnene gjerne mindre motstandsdyktige psykisk.
Jeg har en venninne som har valgt flere menn som har drevet psykisk mishandling av "mildere" grad og også vold. Jeg har alltid vært en samtalepartner, og i et tilfelle konfronterende part mot mannen, men det er utrolig vanskelig, fordi det er så kompliserte mekanismer som gjør at hun blir, at hun godtar, at hun unnskylder, at hun er fullstendig klar over alt jeg hamrer inn i hodet hennes, men går inn i det på nytt og nytt med åpne øyne.
Jeg pratet faktisk med mannen min om dette med første slag. Vi har også diskutert det før, og jeg er veldig klar på at jeg er typen som ikke ville blitt psykisk nedbrutt eller funnet meg i mer enn ett slag, fordi jeg ikke hadde latt det gå så langt. Men, så skisserte jeg følgende scenario; at mannen min som jeg har kjent i 9 år, aldri har slått, plutselig skulle ha slått meg, gjerne da voldsomt provosert av en eller annen grunn. Jeg måtte innrømme at jeg sannsynligvis hadde gitt ham en sjanse, fordi han aldri har mishandlet psykisk eller fysisk, så en personlighetsforandring over natten ville vært rimelig usannsynlig, det at det da skulle ha fortsatt utover det.

Lykken skrev:

Er det sånn altså? Jeg har også inntrykk av, når man leser artikler og intervjuer med mishandlede kvinner, at det ofte starter med mer eller mindre snikende psykisk kontroll og mishandling, slik at når slagene begynner, er kvinnene gjerne mindre motstandsdyktige psykisk.
Jeg har en venninne som har valgt flere menn som har drevet psykisk mishandling av "mildere" grad og også vold. Jeg har alltid vært en samtalepartner, og i et tilfelle konfronterende part mot mannen, men det er utrolig vanskelig, fordi det er så kompliserte mekanismer som gjør at hun blir, at hun godtar, at hun unnskylder, at hun er fullstendig klar over alt jeg hamrer inn i hodet hennes, men går inn i det på nytt og nytt med åpne øyne.
Jeg pratet faktisk med mannen min om dette med første slag. Vi har også diskutert det før, og jeg er veldig klar på at jeg er typen som ikke ville blitt psykisk nedbrutt eller funnet meg i mer enn ett slag, fordi jeg ikke hadde latt det gå så langt. Men, så skisserte jeg følgende scenario; at mannen min som jeg har kjent i 9 år, aldri har slått, plutselig skulle ha slått meg, gjerne da voldsomt provosert av en eller annen grunn. Jeg måtte innrømme at jeg sannsynligvis hadde gitt ham en sjanse, fordi han aldri har mishandlet psykisk eller fysisk, så en personlighetsforandring over natten ville vært rimelig usannsynlig, det at det da skulle ha fortsatt utover det.

Hvordan er du så sikker på det, Lykken?
Jeg skjønner nemlig ikke hvordan en kan være så bastant sikker i sin sak. Selv om man kjenner mekanismene bak er det lett å la seg lure. Slike mennesker er jo eksperter i å lure andre trill rundt.

For min del startet det med vold.
Poenget jeg forsøkte å få frem er at volden ikke er et mål. Den er et middel for å nå et måk om kontroll. Oppnår man den kontrollen uten bruk av vold så hender det ofte at volden ikke kommer. For noen trengs det vold for å få kuet partneren.

Poenget var altså at volden ofte opphører når kontrollen er på plass. Fordi den bare har vært et verktøy for å komme dit - og da ikke trengs mer. Det er altså vanlig at den fysiske volden roer seg etterhvert. Og det er der den psykiske runddansen virkelig får fart på seg.

smilefjes skrev:

For min del startet det med vold.
Poenget jeg forsøkte å få frem er at volden ikke er et mål. Den er et middel for å nå et måk om kontroll. Oppnår man den kontrollen uten bruk av vold så hender det ofte at volden ikke kommer. For noen trengs det vold for å få kuet partneren.

Poenget var altså at volden ofte opphører når kontrollen er på plass. Fordi den bare har vært et verktøy for å komme dit - og da ikke trengs mer. Det er altså vanlig at den fysiske volden roer seg etterhvert. Og det er der den psykiske runddansen virkelig får fart på seg.

Ja, det er jeg helt enig med deg i.

Men som regel er det ikke slik at mishandling starter med at man får juling. Så det blir litt feil å spørsmål synes jeg i hovedinnlegget. Og all vold er ikke mishandling - på samme måte som man kan være mishandlet helt uten at man får juling. Jeg synes det er viktig å være tydelig på dette også, fordi at det finnes mennesker som blir mishandlet på grunn av helt andre trussler. For eksempel de som gifter seg med utenlandske kvinner og som kontrollerer dem i form av at det er mennene som har nettverket, kjenner lover og regler og kan språket. Da er ofte kontrollen total uten det minste snev av fysisk vold.

Skvetten skrev:

Er du sikker på at det er den egentlige grunnen?
Synes det utsagnet er å generalisere litt vel mye. Det blir litt som å si at vi som har levd i slike forhold gjorde det ene og alene fordi vi var undelig gode på å tolke, vurdere og justere undervegs i mishandlingen. Slik jeg tolker dette utsagnet blir det en litt lettvint og nedlatende måte å se det på. Til tross for at jeg vet at det ikke var slik du mente det.

Det var sjølvsagt ei overforenkling som eigentleg var retta mot utsagna om at det kjem an på stuasjonen, kor "alvorleg" volden er o.l. Det var ikkje meininga å vere nedlatande.

Det som var det eigentlege poenget mitt er at vold kan komme snikande, og at det kan vere vanskeleg å sjå kvar "akseptable" reaksjonar glir over til å bli vold. Difor har eg som prinsipp at eg aldri, aldri hadde godtatt eit slag.

Når det er sagt så er eg sjølvsagt fullstendig klar over at det ikkje er så lett som å bere gå heller, så det er eigentleg ei forferdeleg hypotetisk problemstilling å drøfte. Det er vel ingen som eigentleg synest at eit slag kan bli tilgitt, og dei som held fram med å leve i voldelege relasjonar gjer det garantert ikkje fordi dei har tilgitt. Heller av frykt for å bli rundjult eller drept om dei går. Å leve i eit slikt forhold, å vite at ein må bryte ut, men frykte for eige liv er noko av det verste eg kan tenke meg. Å aldri, aldri kjenne seg trygg.

Det er vel såleis sjølve omgrepet tilgi det første slaget eg har store problem med å akseptere.

Skvetten skrev:

Hvordan er du så sikker på det, Lykken?
Jeg skjønner nemlig ikke hvordan en kan være så bastant sikker i sin sak. Selv om man kjenner mekanismene bak er det lett å la seg lure. Slike mennesker er jo eksperter i å lure andre trill rundt.

Nei, jeg er ikke absolutt sikker, min venninne f.eks er en svært sterk person med sterke meninger, men hennes bakgrunn, barndom etc gjør at hun har andre preferanser for valg og annen ballast. Så det er ikke sånn at jeg mener at jeg er sterkere enn andre kvinner, men slik jeg kjenner meg selv så skal det mye til, jeg har alltid vært svært tydelig på krav, meninger, grenser svært tidlig i forhold, og har trukket meg ut når jeg ikke har blitt møtt slik jeg ønsker. Men, jeg har aldri vært borti menn som har mishandlet meg psykisk eller fysisk, så jeg kan ikke uttale meg bastant. Når du så resten av innlegget mitt også, så står det at jeg mest sannsynlig hadde tilgitt et slag fra mannen min, under gitt forutsetninger, og på den måten stiller meg da lagelig til for at det kunne ha fortsatt.

Turban Smukk skrev:

Jeg synes det er en komplisert sak og jeg irriterer meg noe voldsomt over at hun får så enorm plass i media. Hun er ingen god representant for faggruppen sin (og det sier nok mest om media og mindre om henne, for å være rettferdig).

Jeg synes det er skammelig av VG å ha den dama med utsagn i krigstyper på kvinnedagen. Det finnes ingen enkle svar. Og som Esme sier; det går an å si hva man ville gjort selv, men å komme med generelle anbefalinger?! :tsk tsk:

Skvetten skrev:

Hvordan er du så sikker på det, Lykken?
Jeg skjønner nemlig ikke hvordan en kan være så bastant sikker i sin sak. Selv om man kjenner mekanismene bak er det lett å la seg lure. Slike mennesker er jo eksperter i å lure andre trill rundt.

Det kan jo være at hun har gjennomlevd det. Jeg tror nok at jo eldre man er og jo flere mennesker man har vært borti så er det en god del som har lært seg å kjenne igjen psykopater. Jeg var sammen med en som hadde klare psykopatisk trekk ovenfor meg og jeg kjente igjen typen og kom meg relativt raskt ut, fordi jeg har vært borti psykopater før. Nå synes jeg faktisk ikke at det er spesielt vanskelig å kjenne igjen psykopater og kan med sikkerhet si at jeg ikke hadde latt det gått så langt at jeg ikke hadde kommet meg ut i nokså god behold.

Jeg kjenner en kvinne som opplevde at ektemannen hennes etter fem år med fysisk vold står over henne etter å ha slått henne en dag og erklærer at "dette er siste gangen. Jeg skal aldri mer slå deg." Det gjorde han heller ikke, men hun var for evig og alltid redd ham og fullstendig psykisk og mentalt nedbrutt. Det var ikke slik at han bare banket henne liten, det var en blanding av det fysiske og det psykiske misbruket. En uhorvelig effektiv blanding som bandt henne godt og tett på plass i femogtyve år til med denne mannen.

Jeg hadde nok aldri godtatt ett eneste slag, men jeg skal ha meg frabedt at Neket Spitznogle forteller meg hva jeg skal og ikke skal mene om dette eller noe annet. Esme sa det så fint atte. 🙂

Esme skrev:

Det kan jo være at hun har gjennomlevd det. Jeg tror nok at jo eldre man er og jo flere mennesker man har vært borti så er det en god del som har lært seg å kjenne igjen psykopater. Jeg var sammen med en som hadde klare psykopatisk trekk ovenfor meg og jeg kjente igjen typen og kom meg relativt raskt ut, fordi jeg har vært borti psykopater før. Nå synes jeg faktisk ikke at det er spesielt vanskelig å kjenne igjen psykopater og kan med sikkerhet si at jeg ikke hadde latt det gått så langt at jeg ikke hadde kommet meg ut i nokså god behold.

Jo, det er helt klart men noen ganger vil selv den mest durkdrevne psykiater bli lurt. Det er jo det som er skummelt med slike mennesker, en kan aldri være helt sikker. Selv har jeg heller ingen problemer med å plukke de som har trekk som helt klart ligger i kategorien for antisosial personlighetsforstyrrelse (tidligere psykopati), men er alikevel ydmyk nok til å se at jeg kan ta feil noen ganger til tross for min erfaring både fra eget liv samt fra mitt yrkesliv.

Det er jo ikke alle som slår som er psykopater heller. Jeg er ikke så verst på å plukke ut en psykopat, men eksen min er ikke i den kategorien tror jeg. Ikke at det ville hjulpet stort heller - den gang jeg traff ham var jeg ikke den jeg er i dag.

Jeg tror forøvrig noe angående hvilke kvinner som kan ende opp med å bli hos en som bruker vold. (Psykisk og/eller fysisk).

Man tenker at normale kvinner klarer å sette grenser for seg selv. Men jeg tenker at der er vi inne på et problem. Hva er normalt? Er normalt det samme som sunn og frisk så kan jeg være enig. Men om normal er det samme som gjennomsnittlig eller vanlig så er jeg ikke på langt nær like sikker.

Vi har alle med oss ulik bagasje ut i verden. Og en klassiker blant kvinner er en ryggsekk som gjør at vi tar ansvar, gjerne også for andre. Samt omsorg for andre som har det vondt - gjerne på bekostning av at vi får det vondt selv. Denne kombinasjonen er den som jeg gjenkjenner hos de fleste kvinner som blir i voldsforhold. Og den er så vanlig at jeg tør påstå at flertallet har en større eller mindre grad av den.