Nekter å føde vaginalt!

gajamor skrev:

Samtalen med legen gikk noe bedre, for der var det mindre følerier. Jeg var ikke enig i alt, men jeg fikk ihvertfall klare svar.

Jeg er også xxTJ og jeg ble så forbannet på jordmorsamtalen etter fødselen at jeg fikk lege i stedet. Jeg også ville vite ikke sitte der å prate om hvordan jeg følte det under fødselen. :tullerdumednisselue:

Hattifnattten og smilefjes sier det!
Du har vært uheldig med din samtale, der er sikkert noen andre som kan hjelpe deg bedre. Og du må ikke være sterk, det er lov å grine så andre ser det når du prøver å få frem dine følelser rundt vaginal fødsel.

Cheerilee skrev:

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne tilbys smertestillende (epidural) siden jeg hadde ett arr i livmoren fra tidligere keisersnitt, og at dette måtte observeres i tilfelle det skulle revne.

Jeg fikk akutte og voldsomme smerter på stedet der arret fra keisersnittet er, og de var konstante både under og mellom pressriene.

Jeg har også KS, men kunne da få epidural for det. Er det forskjell på arrene som gjør dette? At jeg ikke fikk epidural derimot er en annen historie...

Jeg og hadde smerter både under (naturligvis) og mellom riene, men jeg klarte ikke å beskrive hvor de var, det var litt sånn innvendig et sted. Jeg vet JM og studenten snakket om evt. revning av KS arret, men tror de forkastet teorien.

Jeg hadde en veldig traumatisk førstefødsel som endte med dramtisk hastesnitt i siste sekund. Jeg hadde fryktelig fødselsangst og var i grunnen like redd for både fødsel og KS. Jeg tok kontakt med Riksen med en gang jeg ble gravid og gikk til jevnlige samtaler med jordmor. Jeg ble etterhvert motivert for fødsel, jeg opplevde nemlig at de hørte meg og forsto meg og at vi sammen skulle finne en løsning.

Jeg ble etterhvert trygg på at en fæl førstefødsel overhodet ikke trenger å bety en fæl andrefødsel og jeg var kjempemotivert og klar da jeg endelig skulle føde. Nå viste det seg at jeg pga skadene fra sist ikke kunne føde og det ble et nytt hastesnitt. Men denne gangen var det ikke noe dramatikk, det var mye samtale og ro gjennom dagen der de vurderte frem og tilbake. Jeg følte meg hele tiden veldig godt ivaretatt.

Min motivasjon for å etterhvert ønske å føde vaginalt var at man nesten alltid kommer seg mye raskere, samme hvor kjip fødselen er. Grokjøttet rundt fødselskanalen er MYE bedre enn i bikinilinjen. Det er vondt å bli operert og etter å ha gått gjennom to keisersnitt, så vet jeg at det ikke er noen fest i de første ukene. man kan ikke bære mer enn babyen, man må ha hjelp til å løfte og holde babyen, ammingen kommer gjerne tregere i gang, det er fryktelig vondt å skifte bandasjer osv. Og infeksjonsfaren er høyst reell. det er pga infeksjoner etter mitt første ks at jeg for det første ble ufrivillig barnløs og for det andre ikke kunne føde igjen.

Jeg vet ikke hva som er best for deg, altså. Jeg bare sier at dersom JEG kunne velge, ville jeg valgt vaginal fødsel. Jeg kjente gjennom svangerskapet at jeg ønsket å ha kontroll over kroppen min og fødeopplevelsen, og det hadde jeg. Det var et antiklimaks å måtte ta ks nå. Når alt kom til alt, så handlet det hele om å få kontroll, og kanske det gjør det for deg også? At min første fødsel var så kjip var fordi jeg opplevde tap av kontroll, at jeg ikke ble sett og ivaretatt, at kommunikasjonen var fryktelig dårlig.

De første 3 årene etter første fødsel kunne jeg ikke begynne å snakke om den uten å gråte. Jeg var livredd for å oppleve det igjen. Men det jeg egentlig var redd for var ikke smerter, det var tap av kontroll. Det var ikke på tale å vurdere flere barn før det hadde gått mange år, så forferdelig syntes jeg det var.

Jeg leser kanskje ut av innlegget ditt at du også er redd for å oppleve tap av kontroll, verdighet, det å bli sett, lyttet til og ivaretatt. Dette er fullt mulig å oppleve gjennom en vaginal fødsel, det er jeg bombesikker på. Jeg var i fødsel i mange mange timer før mitt andre snitt, og jeg opplevde kommunikasjonen som veldig god. Alle var klar over at jeg hadde hatt en forferdelig førstefødsel og alle var innstilt på å gjøre alt for å gi meg en god opplevelse denne gangen.

Kan du finne noen andre å snakke med, hvis du føler du ikke kommer videre? Et annet sykehus? En psykolog?

Hattifnatten har et kjempegodt poeng.

Jeg har GBS, forøvrig og fikk antibiotika intravenøst under hele fødselen. Jeg kjente også smerter i det gamle arret uner de verste riene og diskuterte dette med legen. Han var veldig klar på at jeg ikke skal ha rier igjen, for det tåler ikke min livmor.

Madam Mim skrev:

Jeg har GBS, forøvrig og fikk antibiotika intravenøst under hele fødselen. .

Hos meg måtte de gjerne ha startet 24-7 antibiotikainfusjon fra uke 30 fram til fødsel, og rensket kanalen med hjemmebrent 4 ganger i timen. Jeg ville fortsatt ikke født vaginalt. Pestpassasjen min er ikke for barn, nemlig

Til HI: Du har fått mange gode svar. Og jeg har all verdens forståelse for at du føler som du gjør. Jeg håper det ordner seg for deg, og at du blir hørt og får ivaretatt dine behov.

Livmoren min holdt på å revne under sist fødsel, som endte i KS. Jeg har fått streng beskjed om å ta kontakt med legen jeg hadde da om jeg skulle finne på å bli gravid igjen, for å kunne planlegge et snitt og få riktig oppfølging.

Hvis du holdt på å revne, er det mer en grunn nok til å kreve KS.

Lykken skrev:

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å ligge særlig lenger enn 8 timer i en vaginal fødsel før ks andre gang, på grunn av det første ks og sliten livmor som kunne revne. Jeg fikk inntrykk av at de ikke vurderte det som forsvarlig å ligge mer enn et visst antall timer i fødsel hvis man hadde tatt ks fra før, fordi livmor lettere kan revne. 😕

Så rart. Jeg hadde keisersnitt første gang, og har hatt tre relativt langvarige fødsler etter det. Har aldri hørt noe om fare for revning. Epidural har jeg også hatt hver gang, og aldri hørt noe om at man ikke kan ha det etter keisersnitt, som hovedinnlegger skriver. Merkelig at det er så forskjellig praksis på dette da.

Madam Mim skrev:

Min motivasjon for å etterhvert ønske å føde vaginalt var at man nesten alltid kommer seg mye raskere, samme hvor kjip fødselen er.

Akkurat det tror jeg er veldig individuelt altså. Jeg kjenner flere som har vært i tipp topp form bare et par dager etter keisersnitt. Og det er slett ikke uvanlig at det kan ta to-tre uker før man kommer seg etter en komplisert og tøff fødsel. Stor blødning, store rifter, livmorinfeksjon, brystbetennelse/ammeproblemer osv. :erfaren:

Men hva har nå brystbetennelse å gjøre med forløsningsmetode?

Brynhild skrev:

Akkurat det tror jeg er veldig individuelt altså. Jeg kjenner flere som har vært i tipp topp form bare et par dager etter keisersnitt. Og det er slett ikke uvanlig at det kan ta to-tre uker før man kommer seg etter en komplisert og tøff fødsel. Stor blødning, store rifter, livmorinfeksjon, brystbetennelse/ammeproblemer osv. :erfaren:

:dro på lang trilletur 4 dager etter første haste KS og var i superform etter andre haste KS også:

Jeg opplevde smertene etter keisersnittet som hundre-og-fjørti ganger verre enn etter den vaginale fødselen, og brukte lang tid på å komme meg. De første par ukene etterpå framstår ganske så tåkete. Fødselsopplevelsen helhetlig var allikevel veldig mye bedre ved keisersnittet for meg. Grad av fysiske smerter og komplikasjoner (det være seg vaginal fødsel eller KS) følger ikke nødvendigvis fødselsopplevelsen helhetlig eller ettervirkninger psykisk. Av de fødselshistoriene jeg har fått med meg rundt om kring blir dette veldig tydelig.

Irma skrev:

Grad av fysiske smerter og komplikasjoner (det være seg vaginal fødsel eller KS) følger ikke nødvendigvis fødselsopplevelsen helhetlig eller ettervirkninger psykisk. Av de fødselshistoriene jeg har fått med meg rundt om kring blir dette veldig tydelig.

Sant nok. To dager etter mitt planlagte KS, som egentlig gikk superfint og helt etter boka, fikk jeg voldsomme luftsmerter og holdt på å krepere av smerte. Det var utrolig intenst, og jeg fikk pusteproblemer hvis jeg la meg ned. Jeg tror det var noen av jordmødrene på barsel som mente at det var psykisk betinget, med en litt sånn "så vondt kan det vel ikke være ... " -holdning, og at mine hysteriske primalskrik under smertetoppene egentlig var utløp for redsel for min svært syke sønn. Men det var helt reelle smerter, aldri hatt så vondt noensinne. (Vaginal fødsel var parktur i forhold, men som tidligere nevnt, jeg ville tatt KS igjen ... )

Brynhild skrev:

Akkurat det tror jeg er veldig individuelt altså. Jeg kjenner flere som har vært i tipp topp form bare et par dager etter keisersnitt. Og det er slett ikke uvanlig at det kan ta to-tre uker før man kommer seg etter en komplisert og tøff fødsel. Stor blødning, store rifter, livmorinfeksjon, brystbetennelse/ammeproblemer osv. :erfaren:

O yes. Veldig individuelt. Jeg var i storform etter KS-et, helt ødelagt og dårlig etter den vaginale.

Koma skrev:

Sant nok. To dager etter mitt planlagte KS, som egentlig gikk superfint og helt etter boka, fikk jeg voldsomme luftsmerter og holdt på å krepere av smerte. Det var utrolig intenst, og jeg fikk pusteproblemer hvis jeg la meg ned. Jeg tror det var noen av jordmødrene på barsel som mente at det var psykisk betinget, med en litt sånn "så vondt kan det vel ikke være ... " -holdning, og at mine hysteriske primalskrik under smertetoppene egentlig var utløp for redsel for min svært syke sønn. Men det var helt reelle smerter, aldri hatt så vondt noensinne. (Vageinal fødsel var parktur i forhold, men som tidligere nevnt, jeg ville tatt KS igjen ... )

Jeg hadde også disse luftsmertene (som sykehuset ikke ante hva var btw...), og de var grusomme. Jeg nektet legge meg ned og sov omtrent ikke på en uke til sammen (om man tar med alle nettene med rier i forkant). Jeg hadde en lang fødsel før KS med rier i tilsammen 66 timer (hadde kraftige modningsrier først) i hvorav jeg brukte 8 timer fra 7-9cm, fikk riestimulerende (OUCH!), så akutt keisersnitt. Tror infeksjonen i etterkant kom av at jeg var veldig redusert egentlig. CRP var på 300+.

Jeg ville valgt snitt en gang til. Dette bunner i grunnen i frykten for å miste barnet, iom at det var nære på sist. For meg er det helt sekundært hva slags smerter jeg måtte ha underveis/etterpå. De er jeg ikke redd for egentlig... selv om det ikke var deilig akkurat.

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men jeg har erfaring med traumatisk 1.gangsfødsel med mange komplikasjoner. Da jeg ble gravid igjen, ga jeg beskjed til fastlegen om at jeg ønsket planlagt KS, ble innkalt til samtale til sykehuset allerede i uke 12, og det var ikke et snev av diskusjon. "Dette har du selv bestemt " var overlegens ord. Du har stor grad av medbestemmelsesrett i denne saken mener jeg, og anbefaler deg å bytte sykehus hvis du ikke føler deg ivaretatt.
Hva sier Jordmoren din ? Min jordmor deler min lettelse over at denne avgjørelsen er gjort på mine vegne, og det i seg selv er en bekrefelse for meg på at det er riktig avgjørelse.
Dog er jeg noe ambivalent, og har enkelte dager lyst til å prøve vaginal fødsel igjen av samme grunner som Mim beskriver, man kommer seg mye fortere etterpå. KS er for meg ikke noen lettvint løsning, men som min jordmor sa: vi vil jo helst ha friske både barn og mammaer. Det ligger mye bak de ordnene. Håper det ordner seg for deg.