Nekter å føde vaginalt!

Min erfaring: Jeg har hatt fødselsangst og har blitt nektet keisersnitt. I mitt tilfelle var det en riktig avgjørelse, i og med at jeg ble tatt ekstra godt vare på under en igangsatt og kontrollert fødsel med en kjent jordmor. Dette pga. fødselsangsten.

Det vil ikke si at samme vil være tilfelle for alle.

Det jeg henger meg litt fast ved i innlegget ditt, er at det ser ut som at du kanskje ikke får til å vise nøyaktig hvor mye dette plager deg? Om jeg var i dine sko tror jeg at jeg ville ha jobbet for en henvisning til psykolog for at du sammen med denne skulle fått tid og trygghet nok til å fortelle nøyaktig hvor mye dette plager deg. Altså rett og slett få frem det du ikke klarer å få forståelse for nå, som du kanskje er tapper under legetimen og så faller sammen senere på kvelden.

Jeg ser for meg at dette kan være bra uansett. Enten kan psykologen bistå med at du får frem hvor avgjørende dette er for deg og din psykiske helse. (Noe som er vesentlig med tanke på tilknytning og alt som kommer etter fødselen.) Eller så kan h*n kanskje hjelpe deg med å være bedre rustet til en vaginal fødsel, ved at du får bearbeidet den forrige og forberedt deg på det som kommer.

Antageligvis vil man først prøve å se hvor langt man kommer i forhold til fødselsangsten, mens man etterhvert vil kunne tenke gå for keisersnitt dersom det allikevel blir nødvendig. Og uansett så vil du da antageligvis ha noen der til å hjelpe deg ganske raskt dersom du opplever neste fødsel som traumatisk.

Så jeg ville ha kjørt beinhardt på i forhold til psykologhenvisning.

Mange prater om hva som er best av vaginal fødsel eller keisersnitt. Noen ganger synes jeg det ser ut som om man glemmer at det kommer en veldig viktig tid etterpå også. Keisersnittplager, kateter og andre ting blekner i forhold til skikkelig traumatisering, altså. Og dette har også noe å si for barnets beste.

Til HI: Utrolig leit at fødselsopplevelsene dine har vært så dramatiske. Jeg skjønner godt angsten din og maktesløsheten. Jeg er ganske sikker på at de du går til samtale med ønsker det beste for deg, så hvis keisersnitt er den beste løsningen for deg så får du nok det.

Men om livmoren din var i ferd med å revne sist gang du fødet, og du nå blir nektet planlagt KS, er ikke det litt snodig da? Altså de vil heller at dette faremomentet skal komme opp igjen? Hva om livmoren din sprekker da? Tar de heller den risken liksom?

Imma skrev:

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=27026

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5588&MainArea_5661=5588:0:15,2659:1:0:0:::0:0&MainLeft_5588=5544:69472::1:5569:1:::0:0

Her er bare et lite utvalg. At vaginal fødsel i de aller fleste tilfeller er det beste å tryggeste er ikke noen fiks ide fra en eller annen patriot, det er vel dokumentert i mange store studier(gadd ikke søke opp nå).

Da er du feilinformert. Slik det er idag, der man bruker enormt med ressurser for å ta vare på kvinner med fødselsangst i forbindelse med ekstra oppfølging, Samtaler, team, osv. Det mest økonomiske, i så måte ville vært å innvilge alle keisersnitt øyeblikkelig.

Jeg fikk nå iallefall presentert diverse tall av en erfaren overlege som jobber med dette, jeg husker ikke tallene - men jeg husker at det var liten forskjell på risiko for komplikasjoner ved planlagte keisersnitt og vaginal fødsel. At risikoen er mye høyere ved hastesnitt og katastrofesnitt isolert sett og at det drar opp statistikken i forhold til komplikasjoner, tenker jeg er naturlig. Hvis noen har noen tall på dette, hadde det vært interessant å se. Det er mulig at forskjellig forskning gir ulike tall.

Cheerilee, jeg synes du skal være rimelig klar på hva du tenker og føler overfor sykehuset. Det kan kanskje hjelpe å ta det skriftlig? Sende et brev til sjefen ved kvinneklinikken der hvor du skal føde, og oppsummere situasjonen og historien - og legge vekt på at du er redd for å ikke bli møtt med forståelse i forhold til redselen for vaginal fødsel og ønsket om KS? En ting som jeg har fått med meg i prosessen jeg har vært i er at det er noe som heter retten til forsvarlig helsehjelp, og at psykiske faktorer også spiller inn her. En psykolog kan f.eks vurdere og gi et innspill til sykehuset om hvorvidt en vaginal fødsel er forsvarlig psykisk og angstmessig i din situasjon.

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å ligge særlig lenger enn 8 timer i en vaginal fødsel før ks andre gang, på grunn av det første ks og sliten livmor som kunne revne. Jeg fikk inntrykk av at de ikke vurderte det som forsvarlig å ligge mer enn et visst antall timer i fødsel hvis man hadde tatt ks fra før, fordi livmor lettere kan revne. 😕

Joika skrev:

Jeg hadde rett og slett tatt abort om jeg ble gravid igjen, og ble nektet keisersnitt. Helt sant.

You and me.

pulverheksa skrev:

Jeg synest overskriften lyser av akkurat denne fremstillingen.

Jeg kunne ha skrevet nøyaktig den samme overskriften og hovedinnlegget hvis jeg hadde blitt gravid (gud forby), og vil ha meg frabedt slike antagelser fra folk som ikke har noen som helst anelse om hva jeg har gjennomgått.

pulverheksa skrev:

Når jeg leser at noen nekter å føde vaginalt så tenker jeg at det er viljen det er noe galt med. Derfor trekker jeg sluttningen om at dette er en som ser på ks som en enkel løsning.

Når jeg leser innlegget til hovedinnlegger ser jeg at det ligger mye angst bak dette utsagnet. Derfor kommer jeg med råd og tips til hvordan hun kan bli hørt for å finne en måte å komme gjennom enten med ks eller en vaginal fødsel.

Jeg tenker meg ganske godt om før jeg svarer i denne tråden og har gode grunner til å skrive som jeg gjør. Jeg føler derimot at jeg har delt mine erfaringer, det er tydeligvis ikke helt stuerent?

Dele erfaringer er greit. Rådene og tipsene i det første innlegget ditt var fine. Anta og trekke slutninger om andres beveggrunner er ikke greit.

Siden dette uansett er blitt tråden om fryktlige fødsler kan jeg jo repetere litt fra min egen, men setter det i spoilertags slik at sarte eller gravide sjeler slipper å lese:

Vis spoiler

Jeg er 1,5 m høy. Lille skatt var 4,5 kg og 54 cm, med lite hode, brede skuldre og stor mage. Styrtfødsel. Hodet kom ut, men ikke kroppen. Etter sju minutter begynte navlestrengen å komme ut, hvis den kom i klem var det ikke mye håp igjen. Jordmor klippet, reiv og styrte, og klarte til slutt å få tak i ei skulder og rive ut ungen. 0 på Agpar. Full gjenoppliving, og de klarte å få hjertet igang. Helikopter til nabobyen, jeg lå igjen alene. Dagen etter ble jeg sendt med ambulanse slik at jeg fikk sett ungen. Men jeg fikk ikke holde henne før 2 dager senere. Jeg husker få detaljer, men hun lå ca 9 dager på intensivavdeling. Det var døgnvakt på henne, hun hadde en pustestans det første døgnet. Massevis av røntgenundersøkelser, MR av hjernen, EEG, oppfølging av fysioterapeut i over et år, ekstra legeundersøkelser og helsestasjon i flere år framover. Fare for alt mulig av seinskader som jeg ikke har lyst til å tenke på.

Fordi hun var fullstendig frisk inne i magen, og stor og sterk, overlevde hun nesten uten men. Hun hadde en lam arm, men den er blitt nesten bra. Vi ser ingen tegn til hjerneskade. Hun kan ikke gå ennå, sannsynligvis fordi den ene siden av kroppen er svakere enn den andre, men hun kan si setninger med tre ord (vil itje ha).

Hvis det noengang skulle falle meg inn å få flere barn, ville det ikke blitt aktuelt å føde vaginalt. Ingen skal fortelle meg at det er bedre for en unge å

Vis spoiler

henge halvveis ut av mora si og nesten dø, for så å bli revet ut med makt, slått gul og blå for å få startet hjertet, stappet full av slanger, få morfin rett i blodet, og nektes kroppskontakt i 2 døgn

framfor å bli hentet pent og kontrollert ut gjennom et snitt.

Jeg fikk en del hint om at jordmødrene som var med sist ikke helt likte tanken på flere vaginale fødsler fra min side, så jeg tror egentlig ikke jeg hadde havnet i Cheerilee sin situasjon, men jeg hadde ihvertfall ikke likt å bli avvist med "du har bare litt angst, det går sikkert bra denne gangen".

All sympati til deg HI. Håper du når gjennom og får den hjelpen du har behov for. Det norske helsevesenet har hengt seg slik opp i vaginaer at det er helt sykelig!

Irma skrev:

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig grinete av sånne "du må ikke tro at KS er en enkel utvei" utsagn, bare for å utdype. Jeg tror de fleste mennesker er klar over at KS ikke er en risikofri og smerteløs dans på roser.

Helt enig!
Jeg hadde hastesnitt etter laaaang fødsel og masse komplikasjoner etter KS. Men jeg ville valgt keisersnitt om jeg fikk velge igjen, uansett. Vet veldig godt at det ikke trenger gå "smertefritt", men alternativet føles langt verre. Usikkerhet og "ta ting på sparket" som i en vaginal fødsel, er ikke noe alle fikser bra etter en dårlig opplevelse. Jeg orker ikke et helt svangerskap hvor jeg skal lure på om vi overlever, liksom.

Irma skrev:

Jeg fikk nå iallefall presentert diverse tall av en erfaren overlege som jobber med dette, jeg husker ikke tallene - men jeg husker at det var liten forskjell på risiko for komplikasjoner ved planlagte keisersnitt og vaginal fødsel. At risikoen er mye høyere ved hastesnitt og katastrofesnitt isolert sett og at det drar opp statistikken i forhold til komplikasjoner, tenker jeg er naturlig. Hvis noen har noen tall på dette, hadde det vært interessant å se. Det er mulig at forskjellig forskning gir ulike tall.

Jeg har ikke noen tall, men har hørt det samme.

Jeg hadde en haste ks med Christian og jeg sleit lang tid etterpå. Når jeg skulle ha Nicholas nektet jeg plent og kanskje gå igjennom det samme en gang til. Fikk samtale med overlegen på sykehuset og jeg sa at jeg ville ha planlagt ks denne gangen. Han forsto meg veldig godt etter det jeg opplevde sist.
Og jeg kan bare fortelle at det var stooooor forskjell på en haste ks og en planlagt ks. Den planlagte var myyyyyyyyye bedre. Jeg var frisk og rask og kunne t.o.m. dusje samme dagen. Det kunne jeg ikke på langt nær etter haste ks. Da klarte jeg ikke å gå halveis rundt sengen en gang enda det var 2 stk. som holdt meg oppe.

Jeg har ikke vært i situasjonen, men skulle jeg hatt flere barn ville jeg blånektet å føde vaginalt. Helt klart blånektet, og det hadde ikke vært noe annet alternativ enn keisersnitt. Min angst går ikke på redslen for vanskelige fødsler, men risikoen for GBS smitte til barnet ved vaginal fødsel.

Hmmm, nå har jeg null efaring fra fødsler, verken vaginalt eller KS, men jeg har plenty erfaringer med operasjoner, en del hakk mer alvorlige en KS. Men over til poenget. Operasjonene mine har ført til at legene sier at om jeg blir gravid (Gud forby, særlig etter denne tråden!) kan jeg ikke føde vaginalt, for ting kan revne og gå i stykker. Det høres jo unektelig ut som om det er saken for HI også.

Det er alltid fare for komplikasjoner ved operasjoner, men det høres da vitterlig ut som om det er farer nok ved vaginale fødsler også! Og at de fleste er enige om at planlagte inngrep er bedre enn hasteinngrep?!

Jeg vil anta at det er svært få som dør eller blir alvorlig skadet under planlagt KS, og kan ikke fatte å begripe at mennesker med kraftig fødselsangst ikke skal få det. Ok, det beste er å føde vaginalt, om man er fysisk og psykisk i stand til det. Men det er ikke så fordømt farlig med (planlagt) KS. Å insistere på at folk på død og liv MÅ føde vaginalt blir for meg argumentasjon på linje med "du må amme selv om du griner blod mens du forsøker å få det til". Jadda, det får oss som aldri hadde muligheten til å amme ungene våre om vi ville en gang god samvittighet

:tusler ut av tråden igjen:

Cherilee: Jeg forstår det så utrolig godt - ikke ut fra egne erfaringer, jeg er lettfødende, men ut fra historien du forteller. Klart: Din opplevelse av dramatikken er nok annerledes en en leges opplevelse. Likevel er jeg overrasket over at den historien du ikke har gjør at du får KS. Klart: KS er et kirurgisk inngrep og alt det der, men likevel.

En ting jeg ikke forstår er likevel hvorfor du forsøker å være sterk og ikke bryte sammen til samtaler. Ingen kan se hvordan du har det inni deg. Et realt break-down på legens kontor tror jeg er på sin plass

Jeg forstår deg veldig godt. Dersom jeg skulle (mot all logikk og formodning) bli gravid igjen vil jeg ta ks. Dette av andre årsaker enn deg men jeg har fått det nedskrevet i mine papirer at jeg skal ha ks ved en evt. graviditet.

Jeg har hatt en traumatisk førstefødsel og forlangt ks med nummer to. Fikk avtale om at jeg skulle prøve først, men fikk jeg panikk skulle jeg få ks.

Det fikk jeg ikke likevel. Men det er igrunnen greit nok. Det gikk nemlig helt fint med fødsel nummer to bortsett fra at jeg fikk panikk en liten stund i starten. Og formen var kjempefin etter fødsel nummer to også.

Vær tydelig på hva du ønsker, ikke vær for høflig i møtene! Skriv gjerne ned tankene dine så vte du hva du skal si.

Irma skrev:

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig grinete av sånne "du må ikke tro at KS er en enkel utvei" utsagn, bare for å utdype. Jeg tror de fleste mennesker er klar over at KS ikke er en risikofri og smerteløs dans på roser.

Dette er jeg helt enig i. For meg var likevel KS en "tur i parken" i forhold til en slik vaginal fødsel jeg fikk. Nå slapp jeg heldigvis å argumentere den ene eller andre veien når jeg ventet barn nr 2, da legen sa det ikke ble flere vaginale fødsler på meg.

HI: Lykke til, jeg tror du må gi en klar tale omkring dine behov og opplevelser. Dessverre er det slik i de fleste sammenhenger at de som skal ta avgjørelser, det være seg i helsevesenet eller domstolen, lettere tar inn over seg din historie hvis du klarer å vise litt av hva du føler. Det burde jo ikke være slik, men jeg synes å høre fra flere hold at det likevel er slik.

Hattifnatten sa det.
Jeg skjønner godt at du er redd etter den historien du har og jeg får ikke det minste lille inntrykk av at du er en som bare har "bestemt deg" for at ks er lett og vaginal fødsel vanskelig. Det er en del som har hatt virkelig ille fødsler som faktisk vil få en bedre opplevelse for både mor og barn med et ks. Så er problemet for sykehuset å finne ut hvem disse er blant alle de som vil ha ks, men som det faktisk vil være bedre for å føde vaginalt - slik det viste seg å være for meg.

Jeg håper du møtes på en bedre måte i samtalene videre og at du ikke treffer på dem som mener at barn skal forløses ved urkraft uansett hva det koster.

Også tror jeg at jeg vil be dem med de verste historiene her om å fjerne dem. Jeg legger ikke ut min egen fordi jeg nok tror at en med fødselsangst vil lese det bak spoilertagen - og bli stresset av det. Det er jo unntakene som blir slik - heldigvis.

Men er psykolog og angstsamtaler det riktige når det faktisk er en fare ved at en kvinne føder vaginalt, fordi livmoren nesten har sprukket ved tidligere fødsler, fordi bekkenet har vært for smalt, fordi mor har GBS e.l.. Jeg syns det blir tullete å si at man skal bearbeide sine følelser når faktum er at det er en fysisk risiko der, og helsevesenet man møter ikke tar denne risikoen på alvor (INTJ).

Ikke noe mot psykologer og slikt, men først må man ha faktaene på plass:
-Er det en unormalt stor fare hvis jeg skal føde?
-Hva kan skje?
-Hvor stor er sannsynligheten for at det skjer?
-Hva kan gjøres for å unngå dette?

Hvis jeg ikke hadde vært fornøyd med svarene på disse spørsmålene, hvis det f.eks. var 10% sjanse for en gjentakelse, så hadde jeg ikke sett noe poeng i noen flere samtaler.

Jordmødre prøver ofte å forstå og føle folk ihjel. Jeg husker jeg ble mektig irritert under samtalen jeg hadde etter siste fødsel. Hun kvernet bare rundt hva jeg følte, og gjentok til stadighet noe a la "ja, det kan være du opplevde det slik, og fødekvinnens opplevelser skal ikke undervurderes". Jeg ville vite hva som faktisk hadde skjedd, hvorfor, og hva de faktisk gjorde for å minimere risikoen for gjentakelse i framtiden. Ikke at det var synd på meg som hadde hatt en fryktelig opplevelse.
Samtalen med legen gikk noe bedre, for der var det mindre følerier. Jeg var ikke enig i alt, men jeg fikk ihvertfall klare svar.