Hemmeligheter i parforhold

Tinetoff skrev:

Jo, men for mitt vedkommende har det aldri dreid seg om det. Det har mer handlet om hva jeg har regnet som min egen sak, hva jeg har trodd at andre mennesker evt. kunne hjelpe meg med, og hva det er rimelig å belemre andre med av bekymringer og elendighet.

Nettopp.

Og jeg har vel faktisk, når jeg teller etter, ingen dårlige erfaringer med å ha blitt "sveket" av venner jeg har betrodd meg til. Likevel skal det veldig mye til før jeg betror meg til noen om noe som har med sårhet og svakhet å gjøre - ikke fordi jeg tror de vil skade eller såre meg hvis de får vite det, men fordi jeg ikke ønsker å blottlegge min egen svakhet selv om ingen "utnytter" den. Og ofte fordi jeg, som Tinetoff sier, ikke ønsker å belemre andre med egne problemer.

Og for min del synes det også helt opplagt at "nærhet", i den betydningen smilefjes bruker ordet, har med hvor nær man slipper noen, og hvor nær innpå andre man kommer. Jeg har venner som slipper meg veldig nær, og venner som ikke gjør det, og jeg kan ha veldig gode vennskap med folk jeg aldri snakker om nære/private ting med, men jeg vil jo karakterisere dem som mindre nære vennskap da.

ullmor skrev:

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

Det er ett av kriteriene for å være en nær venn, vil jeg si, ja. I alle fall for min del.

007 skrev:

Ja! Mannen er min aller, aller beste venn, jeg forteller han det meste, vi deler det meste, men jeg skjønner jo at jeg må ha et annet nettverk enn bare mannen min. Den dagen han evt. går fra meg, dør i en arbeidsulykke, blir alvorlig syk osv - så trenger jeg jo andre enn bare mannen. Ellers blir jeg veldig ensom og alene og det høres ikke noe OK ut.

Signerer. Mannen min er også min beste venn, men jeg har andre venner også. Og vennskap av forskjellige grader.

Olympia skrev:

Det er sikkert kul umulig å skjønne hva jeg mener men jeg prøver likevel:

Jeg synes ikke man blir en nærmere venn av å bli sluppet nærmere innpå noen, med tanke på hva man får fortalt.

Jeg synes ikke at min venninne som forteller meg om hennes manns utroskap og sin intimfrisyre er en nærmere venninne enn min venn som ikke snakker med meg om den slags, men som likevel lar meg ta del i livet hans og det som er viktig for han å prate om.

Jeg er nok ganske mer introvert og lykket mht hva jeg deler. Jeg er ekstremt god til å holde på hemmeligheter, feks, og forteller aldri noe mine venner har delt, og som ikke er ment for andres ører, med andre. Ei heller til mannen min. Men tilsvarende krav på privatliv mener jeg jo at mannen min også har, så det fører jo til at jeg ikke er av dem som utleverer mannen min heller til vennene mine. Jeg vil at han skal kunne se dem i øynene uten å lure på om de er informert om alle hans kvaliteter og eventuelle mindre kvalitative sider.

Jeg har mer enn en gang fått vite ting om venninners ektefeller som har fått meg til å bli litt 😱 og kanskje se dem med litt andre øyne enn før. Og jeg liker det ikke. Det er en ting når det er ektefeller man ikke ser så ofte, men kan bli rimelig vanskelig når det er folk man skal forholde seg til videre også.

Ergo er det sikkert de av vennene mine som synes jeg deler lite, men samtidig er det jo venner jeg synes deler vel mye. Men vi går jo kanskje ekstra godt sammen fordi jeg blir en god lytter for de som prater masse. 😉

Jeg siler hva jeg deler med andre, men det betyr ikke at jeg ikke deler. Og jeg forstår litt hva Floksa mener når hun sier at det ikke er alt hun føler for å vite. Det har hendt jeg flere ganger at jeg har tenkt "too much information!" Men det går kanskje litt på at de føler at vi er nærmere venner enn jeg føler vi er?

Men det aller, aller veste er når andre deler andres hemmeligheter, og man ender opp med å vite essensielle ting om andre, som man vet inderlig vel at de ikke ville likt at man visste. Jeg har flere slike hemmenligheter jeg holder for andre, og det er utrolig ubehagelig å vite, uten at den andre vet at man vet.

Og det jeg deler med mannen min er ting som blir sagt i fortrolighet, og opplyst at er fortrolig. Eller ting som jeg innser burde være fortrolig, selv om det ikke blir sagt eksplisitt at det var det. Ellers er det jo hauger av ting som jeg innser at min kjære ikke er interessert i, og venninners underlivsproblemer er definitivt i den kategorien.

Ut over det så er jeg vel sånn at jeg ikke forteller ting til venninnene mine som jeg ikke tåler at de sier videre, uten å påpeke at de ikke skal si det videre. Etter en stund har man jo erfaring mht hvem som holder tett og hvem som ikke gjør det.

Jeg kan forsøke å si litt om hvorfor jeg kicket på noe av det Floksa skrev før i dag. Det er ikke hvor nær hun ønsker eller ikke ønsker å være, jeg har introverte venner og er gift med en introvert, det er ikke det.

Det som er problemet, det som provoserer meg og som pirker i gamle sår er den kvinneforakten som ligger i de generaliseringene som kommer. Kvinnevennskap er bare fjas, turer i mørket og fnising i telefonen, kvinner er bare sladrekjerringer, intimtyrraner som plager andre med underlivet, angsten og utroskapen sin. Jeg blir sint og lei meg av den typen kvinnegeneraliseringer, nedrakking av kvinnekjønnet og kvinnevennskap.

Jeg er oppvokst med systematisk negativ omtale av kvinner, både på generelt og individuelt nivå. Noe av det er Bygda, noe av det er det ekstremt kjønnsdelte landbruket, noe av det er min mor og hennes problemer i forhold til å forme og bevare nære relasjoner pluss at hun er en meget introvert og privat person.

det gjør noe med deg å vokse opp med konstant nedrakking av jenter. Jenter er bare intrigemakere. Jenter er vanskelige. Jenter er kranglete. Jenter er klikkete. jenter baksnakker. Gutter er reale. Gutter er greie. Gutter er flotte.

Man vokser opp til selvforakt. Det kan føre riktig galt av sted.

Derfor blir jeg sint. Jeg trodde jeg hadde lagt dette bak meg, men tydeligvis ikke langt nok, det beit meg i rompa.

Altså - han jeg bor sammen med er ekstremt introvert. Han trenger ikke treffe et eneste menneske på noe vis i løpet av et år eller tre. Han har rett og slett ikke det behovet.

Det medfører jo nokså automatisk at jeg - som har det behovet - har flere som er nært innpå meg enn det han har.

Dette igjen sier jo ingen verdens ting om at den ene av oss er av bedre kvalitet enn den andre. Det sier utelukkende at den ene av oss har mer behov for flere tett innpå seg enn den andre.

Også blir jeg stadig sjokkert over hvor lett alle her syns det er å fortelle kreti og pleti at det klør på ... steder.
Jeg ville ikke fortalt det til noen som helst kjenner jeg - med unntak av om jeg fikk et myggstikk et sted det ikke er ... privat.

Kanskje det rett og slett er jeg som er folkesky mens Floksa er utadvendt og deler det meste?

smilefjes skrev:

Kanskje det rett og slett er jeg som er folkesky mens Floksa er utadvendt og deler det meste?

. 😀

Jeg har flere venninner som jeg anser som nære, og når de forteller meg hvordan det står til i livet sitt, så forteller jeg det ofte til mannen. Når de forteller ting i fortrolighet som det er tydelig at ikke skal videre, da forteller jeg det ikke til han. Det har dog vært noen unntak, hvor det har plaget meg og jeg har lurt på hvordan jeg skal reagere i forhold til vedkommende.

Men det er svært sjelden det er snakk om at ting er hemmelig, altså. Ting min nærmeste venninne kan fortelle meg i en dyp samtale kan hun 4 timer etterpå fortelle til et helt vorspiel, og da anses det ikke som så privat at jeg ikke kan fortelle noe av det til mannen min.

Ellers må jeg humre litt over at det å lese andres brev skal være så utrolig ille. Jeg vet det er ulovlig, og jeg hadde ikke gjort det om ikke jeg hadde fått lov, men vi har en stående avtale på at jeg kan åpne alt av brev som kommer til mannen. Det er rett og slett av praktiske grunner, så han skal slippe å lese det som står der, eller rote vekk en regning. Hvis det, mot formodning, skulle komme et brev med navn og adresse håndskrevet, så ville jeg nok ikke åpnet det, men latt han gjøre det sjøl. Men det har aldri skjedd, og jeg tvilert sterkt på at det noen gang kommer til å skje. Vi lever da i 2010, og det han måtte få av personlige greier kommer nok på sms, facebook, e-post eller muntlig.

Skal vi se. Nei aC, det var ikke deg jeg kommenterte, Glitter hadde rett kommentar i tankene.

Mim, jeg synes også at enkelte av svarene dine har vært nokså ... sinte, men jeg er enig i tanken bak som du klargjør veldig fint i det siste innlegget ditt. Det var også litt av tanken bak min egen kommentar.

I mange år var mine venner menn. Jeg stolte ikke på kvinner, jeg trivdes ikke med kvinner, og jeg hadde ikke noe behov for å dele "kvinneting" med noen. I de vennskapene opplevde jeg svik, baksnakking og faenskap ikke helt ulikt "slik kvinner gjør". Jeg opplevde aldri menn som spesielt (sammenlignet med kvinner) reale eller rett frem, det slo meg at dette har noe med personlighet og oppdragelse og folkeskikk å gjøre, men svært, svært sjelden med kjønn.

Det ligger mye kvinnehat i stereotyper, akkurat som det ligger mannehat i andre stereotyper. (Menn er alltid utro og ikke til å stole på straks de har kommet i underbuksa di.)

Nå har jeg noen få, men nære venninner, og jeg merker at det å åpne meg for kvinner gjorde noe med meg. Jeg har det bedre ved å dele noen svært vanskelige ting med de venninnene. Det er alltid ting jeg har snakket med Mett om først, men Mett kan svært, svært vanskelig forstå hvordan det oppleves å kjenne at skjeden din ramler ned i trusa di. Det går ikke på hvem han er som menneske eller hvor empatisk han er eller hvor nære venner vi er. Det går på at han alt har kjønnsorganene sine i trusa.