Når folk tror de vet alt om deg og din sykmelding

Pelle skrev:

Cumulus: All sympati for din situasjon. Svaret ditt synes jeg likevel var helt bak mål. Man må kunne forholde seg til fakta, og denne tråden handlet ikke om deg. Hadde du startet tråden om din situasjon hadde det vært utidig å komme trekkende med "fellesskapets midler" ut av det blå. I en helt vanlig tråd - not so much. Det er en realitet, selv om det er en rettighet. Men for mye snylting risikerer man at rettigheten forsvinner, og da er det de med mest sykdom som kanskje får lide mest.

Denne debatten handler faktisk om alle de som er syke også. En debatt handler gjerne om mer enn en ting.

Cumulus skrev:

Denne debatten handler faktisk om alle de som er syke også. En debatt handler gjerne om mer enn en ting.

Men du trekker den inn på deg og dine såre tær. Jeg har ikke skevet ETT stygt ord om kronisk syke med store plager.

Pelle skrev:

Men du trekker den inn på deg og dine såre tær. Jeg har ikke skevet ETT stygt ord om kronisk syke med store plager.

Nei, men utalelsene dine er med i en helhet. Og denne helheten handler om hva det gjør med oss syke at enkelte mennesker er såå opptatt av å TA de som IKKE er syke. For å ta de som IKKE er syke, er man også nødt til å vurdere hvem som egentlig er syke. Og for å vurdere det ser man henn til alle som er syke. Dermed går det også ut over de som faktisk ER syke. Det er VIKTIG å ha dette i mente.

Cumulus skrev:

Det er denne typen setninger som gir oss kronikere følelsen av å være en belastning og som bidrar til følelsen av skam og skyld. Den stadige påminnelsen om at vi bruker av fellesskapets midler. .

Men det er jo et faktum? Det er jo sånn velferdssamfunnet skal fungere. De som jobber og betaler skatt "forsørger" jo indirekte de som ikke kan jobbe. De fleste har rett på den stønaden/sykepengene, mens noen kanskje ikke har det.

Cumulus skrev:

Nei, men utalelsene dine er med i en helhet. Og denne helheten handler om hva det gjør med oss syke at enkelte mennesker er såå opptatt av å TA de som IKKE er syke. For å ta de som IKKE er syke, er man også nødt til å vurdere hvem som egentlig er syke. Og for å vurdere det ser man henn til alle som er syke. Dermed går det også ut over de som faktisk ER syke. Det er VIKTIG å ha dette i mente.

Du har helt rett, jeg synes det er veldig viktig å slå ned på de som ikke er syke. Faktisk viktigere enn å skjerme dine tær. Ellers sitter du og andre syke plutselig uten penger, og det ville væt leit.

Cumulus skrev:

Nei, men utalelsene dine er med i en helhet. Og denne helheten handler om hva det gjør med oss syke at enkelte mennesker er såå opptatt av å TA de som IKKE er syke. For å ta de som IKKE er syke, er man også nødt til å vurdere hvem som egentlig er syke. Og for å vurdere det ser man henn til alle som er syke. Dermed går det også ut over de som faktisk ER syke. Det er VIKTIG å ha dette i mente.

Jeg tenker litt motsatt, jeg: Om man får "tatt" de som ikke er syke, men som utnytter systemet, vil det vel heller føre til mindre stigmatisering av dem som faktisk er syke, fordi man kan være sikker på at hjelp tilfaller dem som trenger det mest, ikke dem som snor seg.

Hvordan det kan gjøres i praksis er jeg derimot usikker på.

Novla skrev:

Jeg tenker litt motsatt, jeg: Om man får "tatt" de som ikke er syke, men som utnytter systemet, vil det vel heller føre til mindre stigmatisering av dem som faktisk er syke, fordi man kan være sikker på at hjelp tilfaller dem som trenger det mest, ikke dem som snor seg.

Hvordan det kan gjøres i praksis er jeg derimot usikker på.

Problemet er jo at den eneste måten å få tatt de som snylter er å mistenkeliggjøre alle som er sykmeldte.

Jeg har gjort mye annet enn å ligge i senga når jeg har vært syk. Dvs har jeg hatt bronkitt så har jeg ikke det, men har jeg hatt migrene hele natten og er hjemme for å sove ut, så kan jeg det når jeg tør opp utover dagen. Og arbeidsgiver stoler nok på meg til at de har troen på at jeg kan ta den vurderingen. Jeg tror problemene oppstår først og fremst når man mister tillitt, og noen ganger er det nok berettiget fra arb.giv sted, andre ganger ikke.

Som flere nevner, og det går selvsagt begge veier, kommuniser! Så enkelt egentlig.

Joika skrev:

Problemet er jo at den eneste måten å få tatt de som snylter er å mistenkeliggjøre alle som er sykmeldte.

Jeg har gjort mye annet enn å ligge i senga når jeg har vært syk. Dvs har jeg hatt bronkitt så har jeg ikke det, men har jeg hatt migrene hele natten og er hjemme for å sove ut, så kan jeg det når jeg tør opp utover dagen. Og arbeidsgiver stoler nok på meg til at de har troen på at jeg kan ta den vurderingen. Jeg tror problemene oppstår først og fremst når man mister tillitt, og noen ganger er det nok berettiget fra arb.giv sted, andre ganger ikke.

Nei, jeg tror ikke man må mistenkeliggjøre alle som er sykemeldt.
Jeg tror det er viktig å ha god dialog mellom arbeidsgiver, Nav, lege og en selv. Og ikke gå rundt å tro at når man er sykemeldt så gjør man som man vil og trenger ikke møte opp på disse pålagte møtene som Nav setter opp.

Jeg tror man må ta litt ansvar for sine egne følelser også. Det er i grunnen ingen andre enn en selv som kan gjøre noe med den skamfølelsen. Det går ikke an at hele samfunnet skal late som om det ikke er noe problem at det er for mange som er "syke", det har vi rett og slett ikke råd til. Så når noen sier at det er et poeng å kommunisere med arbeidsgiver er det jo nettopp fordi man skal kunne være ute og gjøre fornuftige og glade ting selv om man er syk uten at de reagerer, uten at man føler på skam.

Perhonen skrev:

Hvor mye må man kommunisere om arbeidsgiver om? Jeg har en stabel kroniske sykdommer, arbeidsgiver har fritak fra arbeidsgiverperioden ved sykdom. I de fleste tilfeller kommer jeg meg på jobb, og fra a-b selv. Andre ganger som da jeg var på to dagers ferie ble jeg kjørt. Jeg går på jobb, kommer hjem, spiser og legger meg. To dager i uka fungerer jeg tilnærmet ok. Og, det hender jeg legger ut hyggelige bilder på facebook. Fra en tur i marka, eller i fjæra...på kafe, eller fra shopping. Til og med fra en lang, sakte bilferie med hotell opphold i sommer. Hvor mye informasjon skal arbeidsgiver ha om min fritid? Alt?

Jeg synes du skal kommunisere til arbeidsgiver såpass mye at arbeidsgiver vet at du har dager hvor du fungerer bra og at du har dager som ikke fungerer i det hele tatt.
Da kan heller ikke arbeidsgiver "ta" deg på at du legger ut hyggelige bilder.

Problematikken vi har diskutert her handler primært om sviktende kommunikasjon mellom arbeidsgiver og den sykmeldte. Hvis den sykmeldte det refereres til i HI hadde hatt en god dialog med arbeidsgiver hadde kanskje ikke dette blitt noen sak.

Har man null restarbeidsevne er man syk og for å kunne opprettholde de gode sykelønnsordningene vi har er vi totalt avhengige av at folk bruker restarbeidsevnen på jobb og ikke til oppussing og treningsleirer (med mindre det er anbefalt "terapi" for sykdommen å bedrive akkurat dette).

Å holde på med oppussing av hus og å dra på treningsleir er noe jeg ikke hadde våget å ikke opplyse arbeidsgiver om dersom jeg var sykmeldt.Jeg ville vært hundre prosent sikker på at arbeidsgiver var inneforstått med at helsetilstanden min var forenlig med dette og ikke med arbeidet mitt.

Å føle seg mistenkeliggjort er en følelse man planter hos seg selv. Det er jo ikke nødvendigvis et problem at man blir kontrollert i gitte situasjoner. Jeg må legimitere meg når jeg skal ha pass, man må kaste vannflaska om man skal gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen, en faktura på jobben må godkjennes i fire ledd internt før den går til betaling, gjennom et fakturasystem som sikkert har kostet millioner å implementere, jeg må levere selvangivelse. Listen er egentlig uendelig, men det betyr jo ikke at alle går rundt å tror jeg er en selvmordsbomber, en som gjør underslag eller ikke betaler skatt. Selv barna mine ble kroppsvisitert på Gardermoen sist vi var på tur. Og jeg har pengene mine i banken om jeg har større beløp, for sikkerhetsskyld. Ikke fordi jeg tror alle rundt meg er ranere.
Vi må ha sikkerhetsmekanismer for å hindre at lovbrudd skjer der hvor man vet det er muligheter for det, og hvor vi faktisk som samfunn ikke har råd til at det skjer.

Vi må i det minste forsøke å hindre, så vi hegner om de verdiene som er ment å hjelpe oss alle når vi trenger det og ikke ellers.

Det må jo kunne gå an å ha to tankar i hovudet på ein gong.

Eg kjenner sjølv på mange av dei stigmaa som er knytta til langtidssjuke og eg kjenner det vrenger seg inni meg når folk snakker om naving. Eg veit at eg har folk rundt meg som ser på meg som ein navar og eg veit at eg har folk rundt meg som snakker om at eg nok bare er ein av dei som er opptatt av å karre til meg goder som sjukelønn og HC-parkeringskort, når eg eigentleg bare burde pelle meg på jobb. Sjølvsagt skammer eg meg, når eg høyrer at folk tenker slike tanker om meg. Men det er min skam, mine kjensler og det er det eg som må jobbe med. Eg må vekentleg seie til meg sjølv at når eg blir liggjande i timesvis i senga utan å klare å stå opp, bør eg slutte å skamme meg for at eg ikkje er i jobb. Og den dagen eg ikkje lenger kan seie det til meg sjølv, kan eg heller ikkje vere sjukemeld med godt samvit. Men alt dette er mitt personlege problem. Det er ikkje eit samfunnsproblem at eg slit med skamkjensle fordi eg er sjuk.

Samtidig har vi eit velferdssystem som er basert på tillit. Og når folk og fastlegar ikkje viser seg den tilliten verdig, må ein gjere noko med kontrollinstansene. NAV må ettergå fastlegane sine vurderinger. Og dette er eit samfunnsproblem. Dette er og eit problem som må løftast opp og diskuterast.

Eg trur at ein som kronisk sjuk veit om ein bruker heile kapasiteten sin eller ikkje. Og viss ein kan sjå seg sjølv i speilet og seie at eg bruker det eg har av kapasitet, skal ein heller ikkje kjenne på skam over at andre snylter. Men det går ikkje an å ikkje ta denne debatten, fordi folk kan bli såra. Det er ein for viktig debatt til det. Og noko må gjerast for at ikkje velferdssystemet vårt skal kollapse. Og skjer det, er det kronisk sjuke som står igjen som taparane.

Jeg skjønner ikke det med skamfølelse fordi man er syk og ikke kan gå på jobb. Jeg har vært syk og borte fra jobben mange ganger i løpet av min tid i arbeidslivet, men jeg har virkelig aldri skammet meg av den grunn.

rine skrev:

Jeg skjønner ikke det med skamfølelse fordi man er syk og ikke kan gå på jobb. Jeg har vært syk og borte fra jobben mange ganger i løpet av min tid i arbeidslivet, men jeg har virkelig aldri skammet meg av den grunn.

Ikke jeg heller. Er man syk, så er man syk.

rine skrev:

Jeg skjønner ikke det med skamfølelse fordi man er syk og ikke kan gå på jobb. Jeg har vært syk og borte fra jobben mange ganger i løpet av min tid i arbeidslivet, men jeg har virkelig aldri skammet meg av den grunn.

Eg kjenner ein del på det og eg veit at det er irrasjonelt. Sjølv om eg på ein god dag klarer å rydde kjøkkenet, betyr ikkje det at eg hadde klart å gjennomføre ein åtte timars arbeidsdag. Eg klarer ikkje sette fingeren på kva det er som trigger denne skamkjensla, men det er kanskje ein veldig sterk lengsel etter å vere frisk eller ein mangel på aksept rundt eigen situasjon, som slår ut i negative kjensler. Eg er ikkje sikker. Men eg er sikker på at dette ikkje er eit samfunnsproblem, dette er mitt problem. Og eg meiner at det blir feil å bruke individuelle problem for å kvele ein debatt som på samfunnsnivå er viktig.

Joika skrev:

Ikke jeg heller. Er man syk, så er man syk.

Jeg skulle virkelig ønske at følelser var så enkle.

rine skrev:

Jeg skjønner ikke det med skamfølelse fordi man er syk og ikke kan gå på jobb. Jeg har vært syk og borte fra jobben mange ganger i løpet av min tid i arbeidslivet, men jeg har virkelig aldri skammet meg av den grunn.

Det er vel ikke snakk om å være flau over å være syk. Man er flau dersom man gjør noe som ikke passer inn med det samfunnet forventer hvordan en syk person har å oppføre seg. Som at man f.eks "blir tatt på fersken" mens man tar en tur i skogen, sitter på cafe eller legger ut bilder fra en fest på FB. Kronisk syke er ofte bort i akkurat dette dilemmaet, i motsetning til "vanlig" syke som holder senga når de er syke og går tilbake på jobb når de er blitt friske.

Jeg har forøvrig ikke såre tær i forhold til dette, og synes åpenhet og dialog er veien å gå. Jeg synes også det er riktig at dama i hovedinnlegget har blitt "meldt" til NAV. De har undersøkt og hun har åpenbart ikke gjort noe galt. Skal vi beholde velferdsgodene må vi tåle såpass, mener jeg.

rine skrev:

Jeg skjønner ikke det med skamfølelse fordi man er syk og ikke kan gå på jobb. Jeg har vært syk og borte fra jobben mange ganger i løpet av min tid i arbeidslivet, men jeg har virkelig aldri skammet meg av den grunn.

Det er nok sikker noe som er avhengig av både personlighet, årsak til sykemelding, hvordan man fremstår utad (usynlig diagnose) og lengde på sykemelding.
Jeg har null problemer med å være sykemeldt når jeg har knekt armen, er nyoperert eller har punktert lungen, da ser jeg syk ut eller har noe jeg kan "vise frem" som bevis på at eg faktisk er syk.
Når jeg er sykemeldt for at de interne ruinene rundt tilrettelegging ikke funker eller jeg prøver å komme meg etter allergirunde vol.2897 ser jeg jo både frisk og kvikk ut (jeg mener, har du vært høy på steroider noen gang? ) og jeg føler (og jeg sier ikke at det er reelt) at folk rundt meg lurer på hvorfor jeg ikke er på jobb.

Ellers må jeg få applaudere nokon sitt innlegg, det synes jeg var veldig bra.

Skamfølelse er vel kanskje ikke rett ord alltid, men følelsen av å ikke få brukt seg, bidratt på lik linje med andre. Ønsket om å være frisk, drømmer som brast, det ser jeg absolutt kan være ei enormt tung tilleggsbør når man er langtidssykemeldt eller ufør. Men det er jo for disse situasjonen vi har sikkerhetsnettet.

Jeg tror ikke vi som har vært borte fem dager pga forkjølelse har følt på helt samme greie.