Når folk tror de vet alt om deg og din sykmelding

Dersom ein skal reise på ferie ut av landet, medan ein er sjukemeldt/på AAP, skal ein varsle arbeidsgivar og nav om dette. I den delen du fyller ut og signerer på skjemaet om sjukemelding (heiter det eigenerklæring?) må du krysse av for dette. Dette skal sendast til nav, via arbeidsgivar. Så arbeidsgivar har i aller høgste grad noko med om ein drar på ferie i sjukemeldingsperioden. Og viss ein ikkje gir beskjed, har ein nødvendigvis med viten og vilje kryssa avgårde "nei" der ein skal krysse "ja". Det er likevel opp til nav å vurdere om einfårsjukeprngar i ferien, eller om ein får opphold i sjukepengeutbetalinga, fordi ein tar ut ferie. Det avheng, slik eg har skjønt det, av kor vidt ein har utbytte av ferie eller ikkje. Men det er ikkje ein privatsak om ein tari mot sjukepengar og drar på ferie.

I akkurat denne saken virker det som om hverken arbeidstaker eller arbeidsgiver har fulgt boka slik den skal følges. Dialogen kan ikke ha funket.

Det er ikke så uvanlig å si at arbeidsgiver ikke har noe med "hvorfor man er sykmeldt". Jeg har hørt og lest det mange ganger. Det stemmer selvsagt. Arbeidsgiver har ikke noe med å spekulere i diagnose eller avkreve intime helseopplysninger. Det en del synes å misforstå er at selv om arbeidsgiver ikke har noe med "hvorfor man er sykmeldt" så har arbeidsgiver ansvar for oppfølging og det ansvaret innebærer også plikter for arbeidstaker slik nokon linket til. Det skal fokuseres sterkt på arbeidsevne (og ikke hvor syk man er). Finnes restarbeidsevne skal denne utnyttes og sykmeldingen skal graderes. Dette skal nedfelles i oppfølgingsplanen.

Å bruke tid som sykmeldt (snakket ikke om uføre her, men sykmeldte) på å oppdatere med lykkelige treningsbilder på Facebook, særlig om man ikke ønsker å være åpen om sykmeldingsårsak tenker jeg er svært dumt. En sykmelding er ikke hemmelig. Den har konsekvenser både for arbeidsgiver, kolleger og samfunn. Vil man holde årsaken til sykmeldingen helt hemmelig er det veldig lurt å holde litt lav profil i sosiale medier parallellt.

Er det derimot snakk om at man er åpen om årsak til sykmelding er det lettere å forklare og forstå det som evt blir lagt ut i sosiale medier.

Jeg er enig med Teofelia. Jeg ville ikke tatt meg en langweekend en gang, uten å snakke med arbeidsgiver, jeg ville holdt min sti ytterst ren og vært i konstant dialog om hva jeg gjorde, ikke gjorde og hvorfor.

Harriet Vane skrev:

Jeg er enig med Teofelia. Jeg ville ikke tatt meg en langweekend en gang, uten å snakke med arbeidsgiver, jeg ville holdt min sti ytterst ren og vært i konstant dialog om hva jeg gjorde, ikke gjorde og hvorfor.

Jupp, jeg også.

Harriet Vane skrev:

Jeg er enig med Teofelia. Jeg ville ikke tatt meg en langweekend en gang, uten å snakke med arbeidsgiver, jeg ville holdt min sti ytterst ren og vært i konstant dialog om hva jeg gjorde, ikke gjorde og hvorfor.

Jeg har gudskjelov en arbeidsgiver som ikke henger seg opp i hva jeg gjør med helgene mine, om jeg er sykemeldt eller ikke. Eller når jeg (tilsyelatende, hvis vi tar med facebook) trener, dingler i tretoppene, eller er ute og står på ski . De bryr seg ikke så voldsomt med når jeg ligger under dyna heller. Men de bryr seg om hvordan de best kan tilrettelegge på arbeidsplassen, og at dette skal funke for dem og meg i det lange løp.

Nå er ikke jeg sykemeldt lengre, men i perioden da jeg var langtidssykemeldt var dette fulgt opp ift de lovbestemte samtalene mellom fastlege, meg, og arbeidsgiver samt oppfølgingsplan på arbeidsplanen. Og samtaler med tillitsvalgt. Ergo ingen grunn til micromanagement ift småturer og mine gjøren og laden. Men da fulgte vi jo et opplegg, hvor leder, personalavd og lege var inneforstått med hva som var langtidsplanen. Og hvor lege og jeg var samstemte ift hvor mye av sykemeldingsårsaken arbeidsplassen hadde behov for å være informert om ift tilrettelegging og langsiktig planlegging. (og hvor lege og jeg var samstemt ift graden av trening, dingling fra tretopper og skiturer).
Det er jo også hele poenget med den oppfølgingen som er lovbestemt. Sykdommen min som sådan snakket jeg alene med lederen om relativt sjelden faktisk, siden det var ivaretatt. Vi snakket fag, vi.
Eller vær og vind.

Skulle jeg gått og og måttet sagt ifra på døra til sjefen hver gang jeg skulle noe litt utenom normen (eller innafor normen, siden en langhelg ut av huset er helt vanlig) - der det vanlige er å gjøre det uten å si ifra - tror jeg både de og jeg hadde blitt rimelig lei. Så jeg mener ikke det er noen god løsning heller.
Bruk de systemene for oppfølging som er der, så blir alle fornøyd Da er man også ryddig.

Om man reiser utenlands i sykemelding, og ikke tar ut ferie i perioden, da er det regler for hvordan man håndterer det også.

Også er det forskjell på kortids- og langtidssykemelding, full eller delvis sykemelding, om man er sykemeldt pga prolaps eller lungebetennelse eller en psykisk lidelse. Veldig stor forskjell.

Teofelia skrev:

Helt ærlig: det hadde ikke falt meg inn i måneskinn å reise på ferie, om så bare i to dager, i løpet av en sykemeldingsperiode, uten å nevne det for sjefen min før jeg dro. Helt greit at man reiser, hvis det er i tråd med legens anbefaling, men også en helt opplagt ting å klarere med arbeidsgiver, i mitt hode. Ikke nødvendigvis som i "be om lov", men "Til info: dette skal jeg gjøre".

Hvis du er i sykemelding, og drar avgårde utenlands (ikke innenlands) mens du krever lønn fra arbeidsgiver - er du forpliktet til å få legegodkjennelse og informere arbeidsgiver.
Tar du ferie har du ferie og gjør som du vil (som alle andre som har ferie) og gjør som du vil.

Jeg var ikke akkurat i utlandet.....men bare et lite stykke hjemmefra på familiebesøk. En dag sykemeldt, to dager på jobb, og to dager ferie. Fy skamme! Og arbeidsgiver var orientert på forhånd ja. Og hadde regnet med at jeg skulle ligge hjemme på sofaen. At jeg var 100% tilbake på jobb mandagen etter var glemt. Også at hun ikke er venn med meg på facebook.

Jeg har en kronisk sykdom. Og er til tider VELDIG syk. Til tider fungerer jeg veldig bra. Hvike bilder bør jeg legge ut? Ingen kanskje? Er det forbeholdt friske personer å legge ut fine bilder av seg selv?

Cumulus skrev:

Jeg har en kronisk sykdom. Og er til tider VELDIG syk. Til tider fungerer jeg veldig bra. Hvike bilder bør jeg legge ut? Ingen kanskje? Er det forbeholdt friske personer å legge ut fine bilder av seg selv?

Er man kronisk syk er det ganske vanlig at arbeidsgiver kjenner situasjonen og vet at helsa kan variere veldig. Da er det heller ikke noe problem å publisere fine friske bilder på face.

Cumulus skrev:

Jeg har en kronisk sykdom. Og er til tider VELDIG syk. Til tider fungerer jeg veldig bra. Hvike bilder bør jeg legge ut? Ingen kanskje? Er det forbeholdt friske personer å legge ut fine bilder av seg selv?

Nei, selvsagt ikke. Men kommunikasjon med arbeidsgiver om situasjonen er vel ikke å forrakte? Hvordan skal ellers restarbeidsevne kunne fastsettes?

Hvor mye må man kommunisere om arbeidsgiver om? Jeg har en stabel kroniske sykdommer, arbeidsgiver har fritak fra arbeidsgiverperioden ved sykdom. I de fleste tilfeller kommer jeg meg på jobb, og fra a-b selv. Andre ganger som da jeg var på to dagers ferie ble jeg kjørt. Jeg går på jobb, kommer hjem, spiser og legger meg. To dager i uka fungerer jeg tilnærmet ok. Og, det hender jeg legger ut hyggelige bilder på facebook. Fra en tur i marka, eller i fjæra...på kafe, eller fra shopping. Til og med fra en lang, sakte bilferie med hotell opphold i sommer. Hvor mye informasjon skal arbeidsgiver ha om min fritid? Alt?

Det er jo ikke dette det handler om. Arbeidsgiver vet jo at de fritatt for arbeidsgiverperioden så de vet jo at du er kronisk syk. Skjønner at det er fort gjort å ta en sånn debatt personlig, men det handler jo om at man må være så åpen med arbeidsgiver at de vet at formen varierer og at det er viktig at man forsøker å få en så god balanse som mulig mellom jobb og det å fungere i en normal hverdag. Går man ikke i dialog om å forsøke tilrettelegging eller prate om hva som skal til for å komme tilbake så synes jeg ikke det er rart om arbeidsgiver reagerer på slike ting som kommer frem i reportasjen.

Jeg tenker at de må vite nok til å ikke stusse, altså at de foreksempel vet at man har en kronisk sykdom, men at enkelte dager er gode. Ingen detaljer eller slikt, men bare det grunnleggende slik at de kan danne et bilde bygd på sannhet, ikke spekulasjoner.

I tillegg tenker jeg at det er forskjell på en kort sykemelding og en lang/flere korte grunnet kronisk lidelse. Dersom man er sykemeldt en uke uten pålagt kommunikasjon og det legges ut sjue bilder av fjellturer kan jeg se for meg at både kollegaer og arbeidsgiver stusser om de ikke vet hvorfor man er sykemeldt. Dersom maner sykemeldt over lengre tid har man som oftest allerede en dialog der arbeidstaker og arbeidsgiver har gått igjennom restarbeidsevne mm, og da vil jeg tro og håpe at de fleste arbeidsgivere føler seg så trygge på den ansatte at de anser det som hyggelig med litt koselige bilder.

Jeg tenker et interessant spørsmål som er litt i samme gate er dette:

Hvor tror dere den skammen og skylden vi kronikere føler på kroppen kommer fra? Hvorfor føler vi at vi ikke skal ha rett til å smile, være glade løpe, være lett på foten, trene så vi svetter og dra til varmere strøk og ligge på en strand og slikke sol? Hvor i all verden kommer skammen og skylden fra? Den som gjør at vi i stedet for å gå med hevet hode, går med bøyd hode når vi går en tur på formiddagen? Ser bort når vi ser noen kjente på gaten?

Tror dere skammen og skylden er helt uberettiget? Hvem er det som gir oss den skammen?

Jeg vet ikke.

Hvor tror du en dels mistenksomhet kommer fra i forhold til fravær? Kan det være fra noen som har tatt ut noen egenmeldingsdager pga influensa, og så møter man dem på stranda og Mac Donalds med hele familien? Kan det være fra naboen som er langtidssykemeldt pga vondt rygg, men som samtidig bygger ut huset - helt egenhendig?

Åpenhet og dialog er nok løsningen på mye. Det er fellesskapets midler som i stor grad brukes til syekfravær, og selvsagt skal arbeidsgiver ha en viss oversikt.

Pelle, du snur det hele på hodet. Jeg spør hvor den skammen vi kronisk syke føler kommer fra? Du mener vel ikke at den kommer fra folk som skulker jobben?

Cumulus skrev:

Pelle, du snur det hele på hodet. Jeg spør hvor den skammen vi kronisk syke føler kommer fra? Du mener vel ikke at den kommer fra folk som skulker jobben?

Jo, det tror jeg den gjør.

Pelle skrev:

Det er fellesskapets midler som i stor grad brukes til syekfravær

Det er denne typen setninger som gir oss kronikere følelsen av å være en belastning og som bidrar til følelsen av skam og skyld. Den stadige påminnelsen om at vi bruker av fellesskapets midler.

Jeg sliter daglig med store smerter. Til tider klarer jeg ikke engang levere ungene mine i barnehagen. Jeg har årlige sykehusopphold, og også årlige rehabiliteringsopphold til syden for å orke tilværelsen.

De smertene holder for meg. Jeg vil gjerne slippe smerten av å høre at mine sykepenger er fellesskkapets midler. De er faktisk en lovpålagt rettighet. Om noen snyter for å få dem er sikkert sant. Men den stadige heksejakten på disse menneskene går STERKT utover oss. Det er faktisk en viktig del av den debatten, som veldig ofte blir glemt.

Nå er jeg ikke kronisk syk, så det er vanskelig å svare på for meg. Likevel, som gravid å sykemeldt kjenner jeg på skammen, fordi en del sykemelder seg bare fordi i svangerskapet, og dette stempler også oss som reellt er nede for telling. Alle kjenner noen gravide sykemeldte som var i så fin form at de pusset opp barnerom osv, og dette får jeg stadig høre. Dette fører til at jeg skjemmes når jeg sier at jeg er sykemeldt og jeg er redd for å få dette lat og gravid - stemplet.

Cumulus: All sympati for din situasjon. Svaret ditt synes jeg likevel var helt bak mål. Man må kunne forholde seg til fakta, og denne tråden handlet ikke om deg. Hadde du startet tråden om din situasjon hadde det vært utidig å komme trekkende med "fellesskapets midler" ut av det blå. I en helt vanlig tråd - not so much. Det er en realitet, selv om det er en rettighet. Men for mye snylting risikerer man at rettigheten forsvinner, og da er det de med mest sykdom som kanskje får lide mest.