Spinoff: Hva om dere ble enslige og uføre

Ukorrigert. Det er den beste beskrivelsen av min mor jeg har sett på mange år.

Mim - du er herved reservert til kollektiv med meg.

Slike "hva hvis" scenarioer ble gått gjennom da vi stiftet familie. Vi eier hus og bil sammen, har gode forsikringer, jeg jobber fullt i en greit betalt jobb.

Jeg klarer liksom ikke helt å se hvilke andre tiltak jeg kunne iverksatt 😕

Å bli enslig hadde ikke gitt så store økonomiske problemer siden jeg tjener mest av oss. Hadde nok vært verre dersom ble ufør. Måtte nok lagt om forbruket da ja. Får ikke håpe noen av delene skjer.

Jeg ville ikke tapt noe på å bli enslig, men klart en reduksjon ned til 66 % av nåværende lønn ville merkes. Noe stort problem ville det likevel neppe blitt, jeg er ganske god på å prioritere.

Ullvott skrev:

Jeg klarer liksom ikke helt å se hvilke andre tiltak jeg kunne iverksatt 😕

Nei, det er jo ikke bare bare å gjøre noe med det. Jeg har et lavtlønnet yrke, men jeg føler fortsatt at jeg gjorde riktig utdanningsvalg da jeg valgte studie etter videregående. Jeg er ikke forsikret annet enn i KLP - og det betyr jo som kjent 66 % av nåværende inntekt ved uførhet, men så dyrt som pensjonsforsikring er, kan jeg ikke prioritere det.
Verken mannen min eller jeg kunne ha sittet igjen med huset etter en skilsmisse, men om vi ved kjøp av bolig skulle ha satt en maksimalgrense beregnet ut fra inntekt tilsvarende 66 % av min lønn, hadde det neimen ikke blitt store krypinnet.

Det hadde blitt beintøft økonomisk om jeg hadde blitt enslig og selvsagt enda verre om jeg i tillegg ble ufør. Men jeg går ikke med på at jeg er naiv og fraskriver meg ansvar av den grunn.

...........

Jeg skulle klart meg. Det hadde selvsagt blitt kjipt og jeg måtte senket levestandarden flere hakk, kjøpt meg en mindre boilg osv.

Mams skrev:

Det er nok ganske mange som ikke har en partner som bidrar. Med tanke på at det er endel enslige mennesker.

Men du kan da umulig spørre enslige om hva som vil skje om de blir enslige og uføre? Det er jo som å spørre folk som har jobb om de prøver å få seg arbeide.

Man klarer seg, men...det er søren ta meg ikke særlig morsomt, især ikke om man skal forsørge ett eller flere barn i samme slengen, og uten å motta bidrag annet enn minstebidraget. Jeg er møkklei av dårlig økonomi. Nå har jeg fast jobb, om enn ikke 100% stilling og verden er gradvis i ferd med å endre seg, men føler fortsatt at forsørgerbyrden er stor, og kostbar. Den dagen barna har flytta kan jeg vel alltids klare å overleve på en uføretrygd. Det vil si at julegaver det får jeg ikke råd til. Ei heller ferieturer. Men ferieturer har jeg ikke råd til nå heller så det blir ikke noe savn.

Det hadde gått greit.
Jeg har fortsatt samme forsikring som i forrige tråd, og jeg tjener mer en mannen.
Spørs om jeg hadde giddet å beholde huset om jeg ble alene, dog.

Det hadde faktisk gått lukt til helvete.
Ufør eller ikke.
Jeg ville aldri greid å drive gården, langt mindre greid det økonomisk om mannen falt fra. Om jeg ble kastet ut ( som i skillsmisse) skulle nok jeg greid meg, værre med han som kastet meg ut

Jeg hadde nok klart meg, men jeg hadde ikke klart å både ta meg av Poden, betjene lån og ta vare på meg selv, så jeg hadde nok måtte forandret litt på saker og ting.
Jeg har ikke råd til de forsikringene som kan hjelpe meg om slike ting skulle skje i framtiden.

Kirsebær skrev:

Jeg har ikke råd til de forsikringene som kan hjelpe meg om slike ting skulle skje i framtiden.

Nei, ikke sant. Jeg hadde heller ikke det.