Spinoff: Hva om dere ble enslige og uføre

Å bli enslig hadde gått greit økonomisk, om jeg hadde blitt 100 % ufør så hadde det jo blitt temmelig knipent økonomisk da, selv om jeg er temmelig godt forsikret. Det kommer også an på om mannen min og jeg var blitt skilt eller om han var død. I det første tilfelle så hadde han jo fortsatt delt på utgifter til barn, og i det siste tilfelle så har jeg forsikret ham så grundig at det hadde blitt lite gjeld igjen.

100% ufør klarer jeg nesten ikke å se for meg at jeg skulle blitt. Noe hadde jeg gjort av arbeide uansett, jeg har såpass mange ben å stå på. I verste fall, om jeg hadde blitt lam og blind så hadde jeg kunne programmert hjemmefra ved hjelp av blindeterminal.

(Og nei, jeg mener ikke at alle som er 100% ufør hadde greid å kunne gjøre noe arbeid.)

Fadese skrev:

Hva mener du?

Psykisk sykdom kan utspille seg på mange måter. Noen ganger arter det seg slik at den syke ikke klarer å håndtere praktiske ting i hverdagen. Ved alvorlig depresjon f.eks. Jeg tenkte at blir jeg så dårlig av psykisk sykdom at det fører til uførhet er det ikke sikkert at jeg klarer å håndtere praktiske og økonomiske ting.

Utover det mente jeg ikke noen ting. Jeg mente ikke å starte en diskusjon om psykisk sykdom. Jeg kan for lite om det til å sette i gang en stor utredning.

Jeg er det. Går det også.

Jeg er såpass godt forsikret at det ville blitt som om jeg skulle bli enslig og være arbeidsfør, sånn omtrent. Jeg tjener godt, men å bli enslig er jo dyrt. Vi måtte vel funnet hvert vårt mindre hus, tenker jeg. Da skulle det gått rundt.

Godt spørsmål. Jeg er enslig, men tjener greit og har hatt råd til å kjøpe meg en leilighet. Jeg måtte kanskje solgt den? Jeg har noe forsikring gjennom Utdanningsforbundet, men husker ærlig talt ikke hva slags. Forbruket er ikke særlig ekstravagant etter mange år som student og med arbeidsledig mann, så...

Surre skrev:

Er det ikke meningen at man skal undersøke dette den dagen man virkelig trenger den?

Jo, det er kanskje det? Jeg har bare ikke gjort det enda...

(Har ikke lest tråden dette er en spinnoff fra) Jeg måtte ha endret på livsstil helt klart. Det hadde også skjedd om jeg ble enslig (skilsmisse/død) eller jeg hadde blitt ufør. Jeg vil tro det vil være forandringer for alle om noe slikt hadde skjedd? De fleste jobber vel bare ikke for "pyntens del"? Og de fleste har vel en partner som bidrar positivt til inntekten?

him skrev:

Og de fleste har vel en partner som bidrar positivt til inntekten?

Det er nok ganske mange som ikke har en partner som bidrar. Med tanke på at det er endel enslige mennesker.

Det hadde blitt tøft, veldig tøft.

Jeg tenker at etter kommunens satser skal jeg ha 5500 kroner å leve for etter at faste utgifter er trekt. Tenker jeg slik, så anser jeg det som helt ok. Jeg må nok begynne å være bevisst på hva jeg bruker penger på, men tror likevel at det nok har gått på no vis.

Ja kjent historie desverre. Min mor ble akkurat det jeg var akkurat fylt 18 år. Mamma fikk alvorlig brystkreft diagnose med stor spredning ut til armene etter første operasjon (hun trengte to + all behandling) Fortalte min far henne at han ville skilles fra henne fordi han hadde funnet en annen dame etter 27 år med ekteskap. Jeg kan aldri aldri tilgi min far for dette å skille seg er en ting men å gjøre dette mot ett annet menneske er helt utrolig. Min mor finner seg ikke noe jobb og går på attføring det er vel samme stas som uføretrygd hun har gjort det nå i ca 7-8 år. ingen vil ha henne i jobb ingen! Det var en ting hun kunne men kan desverre ikke fortsette i det yrket pga sykdommen.

Har en bra pensjonsforsikring gjennom jobb. Men uansett ville jo inntekten gå ganske mye ned. Det hadde gått greit, men vi måtte nok stramme inn forbruket ganske mye.

Hvis det er en ulykke hvor han -gud forby - dør og jeg blir ufør, så skal jeg nok klare meg. Vi er godt forsikret, jeg er i SPK i likhet med ham, og i tillegg har jeg privat pensjonssparing. Jeg hadde måttet flytte, så sant uførheten satt i kroppen så er ikke dette stedet å bo med trapper, bakker og minimal universell utforming.

Hvis han gikk fra meg og jeg ble ufør av angst og vondt i musearmen, ville det vært kjipere. Men jeg ville ha klart meg, jeg tjener like mye som mannen og har lagt opp livet mitt slik at jeg ikke er avhengig av å bli forsørget for å ha det ok. Likelønn er viktig på de fleste områder.

Uten at jeg tenker på noen spesielt her, men jeg så en del av dem på NM: Jeg må si at jeg synes det er temmelig patetisk med damer som ikke sjenker fremtiden eller egen økonomisk sikkerhet en tanke. De er kun samboere uten kontrakt, for mannen vil jo selvsagt ikke forlate dem. De jobber lite for å få slappet av og kost seg mest mulig og kommer gjerne med noen spark til hardtarbeidende medsøstre om hvor lite vi nyter småbarnstiden og hvor materialistiske vi er. At de kommer til å få minimal pensjon er et problem de reflekterer lite over for det er så lenge til og den tid den sorg. De eier lite, hus og bil står gjerne på mannen og pengene de tjener går inn i husholdningen, slik at de på papiret ikke har ikke har noe som kan deles ved brudd.

Jeg er også solid forsikret. Den dagen jeg eventuelt blir ufør forsvinner dermed det meste av gjeld pluss at jeg har en forsikring som legger på en god del på det jeg får av trygden. Og det jeg får av trygden er vel også nær maksbeløpene sånne ungjenter som meg kan få. Så det skal nok gå det og.

Jeg har dog et hus som er meget, meget dyrt å holde så det kan være at jeg måtte solgte det og kjøpt noe mindre. Det ville betydd svært mye for meg og vært veldig, veldig tungt da jeg er veldig festet til hjemmet mitt.

Du kan flytte sammen med meg, Smilefjes. Da er vi kanskje uføre og uten menn, men vi kan få råd til hus i skogen og masse rødvin. Og så kan vi stifte Feministisk Front og gå i rare klær og sette ut rykter om oss selv på samvirkelaget.

Madam Mim skrev:

Du kan flytte sammen med meg, Smilefjes. Da er vi kanskje uføre og uten menn, men vi kan få råd til hus i skogen og masse rødvin. Og så kan vi stifte Feministisk Front og gå i rare klær og sette ut rykter om oss selv på samvirkelaget.

Jeg syns det hørtes så kult ut at jeg kunne tenke meg å gjennomføre det uansett jeg. Man kan gjøre dette selvom man jobber og holder seg med en kar?

smilefjes skrev:

Jeg syns det hørtes så kult ut at jeg kunne tenke meg å gjennomføre det uansett jeg. Man kan gjøre dette selvom man jobber og holder seg med en kar?

Hytte?

"Hvor er din mor?"
"Å, hun er med Kjerringene på skauen og drikker rødvin og slåss mot urettferdighet."

Men altså, helt seriøst, jeg mener man burde vurdere kollektive løsninger om man kan. Man får mye bedre råd om man deler på ting, man får det hyggeligere og man slipper å bli gal, ukorrigert dame med katt og ticks.

Misteri skrev:

Jeg er det. Går det også.