Tallulah skrev:
Jeg syns nok at måten tekstene i bibelen er skrevet på, eller Shakespeare, gjør det vanskeligere å trenge inn i tekstene og det er noe av det som gjør det kjedelig. Tålmodighet er ikke det jeg ar mest av, liksom. Men jeg er ikke med på at det skal være et argument mot å lese selv, i det hele tatt. Men jeg er altså ikke redd for å mene at noe er kjedelig, til tross for deres enorme betydning. Ei heller er jeg redd for utfordringer, men bibelen og Shakespeare er nok ikke det jeg tar tak i først, siden jeg har et greit overflatetak på referansene. Jeg skal også innrømme at jeg ikke tar de største utfordringene på det skjønnlitterære planet, jeg trives best med å lese faglitteratur.
Jeg syns det er greit å skille mellom kvalitet/viktighet og attraktivitet/likandes-het. De er ikke avhengige av hverandre.
Tekstene i Bibelen er det vanskelig å si noe om som helhet. Jeg synes kanskje det er litt rart om alle er vanskelige å trenge inn i. Det er veldig mange ulike sjangere, skrevet av ulike forfattere, ulik språklig oppbygning osv.
Markusevangeliet fremstår for meg som eksempel på det lettleste. At det var dette Tindberg fremførte på scenen er ikke det minste rart.
Høysangen er poesi og må leses som poesi.
Ordspråkene er kortfattede visdomsord som gjør seg best i oppstykket versjon.
Johannesevangeliet er lettest å forstå om man kjenner filosofihistorien osv.
Bibelen er mange bøker. Jeg synes kanskje derfor at det er litt rart å lese at "den" er vanskelig å trenge inn i.
Koranen synes jeg på samme måte inneholder surer som er svært vanskelige, men også lette og forståelige surer. Særlig Yusuf- fortellingen synes jeg er lett.
Å lese Bibelen, Koranen, Vedaskrifter og andre religiøse tekster fra perm til perm anbefaler jeg ikke.
