Dyrelyder på engelsk - og på norsk

Har du tenkt på hva de engelsktalende mener dyrene sier? De har jo ofte noen lyder som er helt borti natta. Eller er det VI som har det?

Jeg kikker av og til i tegneserier, og det morsomste i tegneseriene er nettopp dyrelydene.

Sier hunden egentlig Bark eller Voff?
Eller grisen Oink eller Nøff?
Hesten Iiiiiiiha eller vrinsk?
Sauen Baah eller BÆ?
Sier løvene Roar eller Brøl (min kamerat som heter Roar synes dette er morsomt)

Eller hva med Fart.......det sier jo "promp" når man........ja.....ikke sant?
(kanskje derfor Celina kaller seg Midelfar når hun er i USA)

Hva er det engelske og amerikanske frosker sier nå igjen. I alle fall ikke Kvekk. Tror amerikanere er litt tunghørte. De får jo ikke med seg et kvekk !!!!

Har du flere forslag til rariteter?

Elias skrev:

Hva er det engelske og amerikanske frosker sier nå igjen. I alle fall ikke Kvekk. Tror amerikanere er litt tunghørte. De får jo ikke med seg et kvekk !!!!

De sier RIBBIT - og det er i grunnen mye nærmere faktisk froskelyd enn "kvekk", synes jeg. 🙂

Engelske hunder sier heller ikke "bark", ikke noe mer enn de norske sier "bjeff" - de sier WOOF. (På samme måte som at kua ikke sier "raut", den sier derimot "møø" når den rauter - jeg husker poden var flink til det der da han var sånn halvannet - to. 🙂)

Nå blander du verb, substantiv og onomatopoetikon. Bark betyr å bjeffe - engelske hunder sier jo ikke bark bark. Samme med vrinsk som er et substantiv, mens ditt engelske eksempel er lydorden. Æ er en særnordisk bokstav, men jeg vil anta at man klarer å etterligne sauer på de fleste språk uten at det er så ulikt norskt. Det er egentlig bare grisen med nøff og oink som fremstår som veldig forskjellige. Sannheten lgger vel et sted midt imellom for grisens del.

Froskene sier "Ribbit" tror jeg?

Engelsktalende hunder sier vel woof, og ikke bark?

Nebbia skrev:

Nå blander du verb, substantiv og onomatopoetikon. Bark betyr å bjeffe - engelske hunder sier jo ikke bark bark. Samme med vrinsk som er et substantiv, mens ditt engelske eksempel er lydorden. Æ er en særnordisk bokstav, men jeg vil anta at man klarer å etterligne sauer på de fleste språk uten at det er så ulikt norskt. Det er egentlig bare grisen med nøff og oink som fremstår som veldig forskjellige. Sannheten lgger vel et sted midt imellom for grisens del.

Takk for oppklaring.
Men da er det mange som blander. I mange tegneserier finner vi faktisk alle slags varianter. Også hunder som står og sier Bark. Og norske hester som sier vriiiiinsk.

Heldigvis har vi katten, som stort sett sier mjau eller noe lignende overalt.
(men den sier egentlig ikke det, gjør den vel?)

Elias skrev:

Takk for oppklaring.
Men da er det mange som blander. I mange tegneserier finner vi faktisk alle slags varianter. Også hunder som står og sier Bark. Og norske hester som sier vriiiiinsk.

Heldigvis har vi katten, som stort sett sier mjau eller noe lignende overalt.
(men den sier egentlig ikke det, gjør den vel?)

Kua er nå ganske lik den også. Møøøøø og Moooooo
Sauen likeså. Bææææ og Baaaaaah

Jeg synes forresten engelske dyrelyder ofte ligner langt mere enn de norske.

Skilpadda skrev:

De sier RIBBIT - og det er i grunnen mye nærmere faktisk froskelyd enn "kvekk", synes jeg. 🙂

Engelske frosker hører i likhet med grisen veldig annerledes ut enn sine norske slektninger. Jeg tror man i det engelske språket har hatt fokus på å lage mer genuine lydord enn man har på norsk. For frosken sin del virker det som man har brukt substantivet/verbet kvekk/kvekke til å lage et ”onomatopoetikon” som er helt likt uten at det er lydhermende i det hele tatt.

Tommy, i Tommy & Tigeren, introduserte begrepet å verbe, om å lage verb av ord. Kan man da si at å onomatopoetikone beskriver prosessen med å tilegne dyr lyder de slett ikke lager? 😕

Dette er en viktig og vanskelig problemstilling for oss med tospråklige barn. Sier feks grisen nøff-nøff eller oink-oink?

IOA skrev:

Dette er en viktig og vanskelig problemstilling for oss med tospråklige barn. Sier feks grisen nøff-nøff eller oink-oink?

Helt enig! Mannen min ler av meg til dags dato pga. hva kua sier i Norge. Jeg satt stolt og spurte min datter, som dengang var 2 år, hva kua sier. Hun svarte på engelsk alle dyrelydene, men når jeg spurte hva kua sa, så sa hun bææææææ. Neida, sier jeg, kua sier møøø, den. Mannen min satt vannet i halsen, for kua sier da ikke møøø, den sier moooh. Ikke i Norge svarte jeg surt, der sier den møø.

Datteren min som snart er tre år sier som følger: Den store kuen sier MØØØØØØ, den lille kuen (kalven) sier mu *hvisker*.