Er en firebarnsfamile med inntekt på 685000 fattig?

Nokon, det siste tror jeg er riktig, mye av det vi tenker på som lure valg og hardt arbeid har også elementer av tilfeldigheter og flaks i seg. Caset i avisartikkelen var forøvrig "vi politikere vil aldri lykkes i å gjøre noe som synes på statistikken så lenge definisjonene er som de er".

Gjett hvor mange kommentarer jeg får på hvor bråkete det må være hjemme hos meg med fire gutter. Det er ikke rent få.

Jeg synes det er bra med en diskusjon om hva fattigdom er. Hva som skal være forutsetningen for å regnes som fattig og hjelpetrengende. Hva regner vi som så normalt og viktig for en vanlig barndom at man skal kompensere for det hvis foreldrene ikke kan tilby det? Spiller det en rolle om foreldrene har bortprioritert det eller om de ikke ville fått det til uansett? Og hva har det å si for byråkrati? Men jeg håper virkelig at vi vil ha et samfunn der folk fortsetter å få barn uten å ha hus og hytte og volvo og bikkje på plass. Dette med å regne på om man har råd til unger er dessuten ikke noe som alltid har blitt gjort, tvert imot har det vært ganske vanlig å se på barna som sikkerhet for egen alderdom. Det er det også til en viss grad i Norge, men de som ikke prioriterer å ha så mange selv surfer på andres produksjon.

Skremmern skrev:

Jeg er ikke hårsår, jeg er jo dødsrik, sier jeg jo!

Cuyahoga skrev:

Jeg er ikke hårsår, jeg er tilfeldigvis nettopp firebarnsmor og oppgitt over "alle burde vært like gjennomtenkte som meg"-tankesettet fra de som har vært gjennomtenkte og har hatt flaks.

Jeg oppfatter dere som hårsåre, uten at jeg helt skjønner hvorfor dere blir det?
Og hva er alt dette snakket om at jeg har fått folk til å skamme seg over å ha fire barn?

Katta: Seriøst- "Surfer på andres produksjon?" Hvis man først skal dra det så langt, kan man jo like gjerne si at de som produserer for mange barn til at de klarer å brødfø dem selv "surfer" på andres skattepenger.

Jeg er yngst av fire søsken og derfor et levende argument for hvorfor det er lurt å få mange barn. Prøver man lenge nok når man perfeksjon til slutt, lissom.


Folk er, hah, forskjellige, og noen lever på en litt mer happy-go-lucky-måte og trives bedre med det enn et gjennomplanlagt liv med budsjetter for de neste åtte årene, (som jeg kan finne på å få litt neller av), og slik gir jo et interessant samfunn og i det hele tatt.

Det jeg blir litt halvirritert av er de som velger å få flere barn/gå over i deltidsstillinger/å realisere seg sjæl med et friår hvor de kan blogge om mindfulness når det allerede er litt trangt, for "det finnes da stønader for slikt".

Til HI: en firebarnsfamilie med den inntekten kan sikkert ha dårlig råd. Boutgifter, studielån etc vil jo variere, så det er jo umulig å si. Jeg kjenner ei alenemor med langt under den inntekten, 3 barn, men hun bor gratis og har ingen lån, det sier seg jo selv at hun ikke er "fattig". Ellers er det å få barn utenfor boksen, enten det er for mange barn, for få, man får dem for tidlig i livet, for sent eller med for stor aldersforskjell noe andre helst burde la være å kommentere. For det gjør de jo. Jeg leste en statistikk som viste at Norge har like stramme sosiale normer som f.eks India og Pakistan, det har vi kanskje svaret.

nokon skrev:

Eg kjøper ikkje at ein familie med heimeverande foreldre (som ikkje skuldest sjukdom riktignok) skal ha store utgifter til barnehageplass/SFO "fordi det er bra for barnet". Viss ein av foreldra er frivillig heime, vil ikkje den familien trenge barnehageplass/SFO, då kan vi fjerne det som utgift.

Jeg er ikke helt enig i dette. Jeg har vært hjemme med små barn og hatt større barn i barnehage. For meg hadde det ikke vært en god løsning at barna ikke gikk i barnehage i det hele tatt. Grunnen til at jeg var hjemme var at vi ikke ønsket å sende en 1 åring i barnehagen, men jeg tror ikke det hadde vært bra for barna mine å ikke gå i barnehage i det hele tatt. Det er såpass lite store barn hjemme på dagtid at barnehagen har vært viktig med tanke på sosialisering. Men de trengte så klart ikke full plass i barnehagen da.

Vi har vært i nesten den situasjonen som hovedinnlegget skisserer, bortsett fra at vi bare har 3 barn da. Og vi har valgt det helt frivillig uten at vi føler oss fattige. Men vi må så klart prioritere hva vi bruker penger på. I tillegg har vi vært heldige i forhold til når vi kjøpte bolig og at vi hadde en god egenandel pluss at vi ikke bor i storby. Det betyr at vi har lave boligutgifter, kanskje 1/3 av det vi måtte betalt for å leie tilsvarende bolig. Så dette har vært et gjennomtenkt valg.

I årene fremover kommer jeg til å studere, så vi kommer ikke til å ha det veldig fett da heller. Og ungene må ha full plass i barnehage og på SFO. Men forhåpentligvis får vi en mye mye bedre økonomi når jeg er ferdig.

Det er jo helt strålende at folk som har kapasitet til det får haugevis med unger! Og om folk tenker gjennom at "vi har kapasitet til flere barn, men det blir trangt økonomisk. Men det er greit, vi klarer oss med huset selv om noen barn må dele rom, vi trenger ikke hytte, vi kan reise utenlands bare en gang hvert femte år, og vi lever fint med at barna driver bare med "billige" fritidsaktiviteter", så er jo det også helt strålende. Eller om de, som en jeg kjenner, sier at "vi har både kapasitet og lyst til å ha flere, men for oss er det viktig å ha økonomisk fleksibilitet, og at dersom barna skulle ønske sterkt å drive med en idrett som koster litt, så skal vi ha rom for det, så vi stopper på to", så er det også finfint.

Det jeg reagerer på er det jeg av og til oppfatter som nærmest en frikobling mellom kapasitet/økonomi og beslutning om flere barn. Ønsker man seg "flokk", ja, så skal man ha flokk, så får det andre bli som det blir, eventuelt må "noen ordne opp, i verdens rikeste land".

Maverick skrev:

Det jeg blir litt halvirritert av er de som velger å få flere barn/gå over i deltidsstillinger/å realisere seg sjæl med et friår hvor de kan blogge om mindfulness når det allerede er litt trangt, for "det finnes da stønader for slikt".

Eller: "FINNES det ikke stønader for slikt?!?!! NOEN burde ta ansvar! "

Eg skjønner heller ikkje at det kan bli så feil at ein seier ein må ta hensyn til kapasitet når ein planlegg familie. Planar kan og endrast på grunn av utanforståande faktorar ein ikkje rår over, som økonomi, helse og andre ting. Livet skjer, som mange seier, flaks og uflask. Det handler jo ikkje om å moralisere over folk som har fått mange barn og få dei til å skamme seg, men det handler om å tenke gjennom kva ein har kapasitet til, før ein får mange barn. Då er det ikkje bare økonomi ein bør tenke gjennom, men og helse og andre faktorar.

Vi kan fleipe med denne dette i Norge men i Storbritannia har de en pågående debatt om utfordringer knyttet til at noen familier har for mange barn og blir en for stor belastning på velferdssamfunnet. Så når de diskuterer kutt i velferd så mener de helt seriøst at de kanskje må vurdere å begrense child benefit til kun to barn per familie. Dette er da et nærmest desperat forsøk på å få folk til å ta mer ansvar for egne handlinger og ikke få flere barn en de har "til" (og husk i UK er det virkelig drastiske offentlige kutt som foretas som forøvrig får veldig lite medieoppmerksomhet i Norge).

Nå er konteksten ganske så allerledes i Storbritannia selvfølgelig med et klassesamfunn der de som har mange barn ofte lever utelukkende på diverse trygdeordninger fra staten i Council housing. Det er nesten 100% reproduksjon på fattigdom i disse familiene så det er jo bare en ond sirkel men det er helt groteskt hvordan disse folkene nå henges ut i media som "filthy scroungers" som ikke fortjener bedre en å få levegrunnlaget sitt fjernet. Barnefattigdommen i UK er allerede sjokkerende høy og hvis de virkelig ønsker å straffe folk som "ikke vet sitt eget beste, er fattige og får flere barn en de kan forsørge ved egen inntekt" så vil det jo bare bli yttligere tragisk for alle disse barna. Veldig trist indeed.
Jeg synes det er helt greit og ikke minst nødvendig å diskutere konsekvens av dårlige valg vi tar i livet men når man snakker om ting som vil straffe barn direkte blir jeg bare kvalm.

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2228413/Child-benefit-limited-children-bid-cut-bloated-welfare-bill.html

Situasjonen i UK er jo helt uhyrlig, der hele samfunn består av generasjon etter generasjon som lever på staten, med tenringsgraviditet som norm, en haug med unger med ulike fedre før du er 25, ingen, INGEN, som jobber, ingen som kan lage mat, ingen som går noe særlig på skole... Å overføre dem til sultegrensen kan da umulig få andre effekter enn ytterligere fattigdomsproblematikk (helse, utdanning, tenåringsgraviditeter).

Men modellen er heller ikke bærekraftig i dag. Ikke i det hele tatt.

Og herregud, for et valg av bilde til å illustrere saken med.

Ja det bilde er jo en god illustrasjon på den type mennesker det her er snakk om.

Polyanna skrev:

Situasjonen i UK er jo helt uhyrlig, der hele samfunn består av generasjon etter generasjon som lever på staten, med tenringsgraviditet som norm, en haug med unger med ulike fedre før du er 25, ingen, INGEN, som jobber, ingen som kan lage mat, ingen som går noe særlig på skole... Å overføre dem til sultegrensen kan da umulig få andre effekter enn ytterligere fattigdomsproblematikk (helse, utdanning, tenåringsgraviditeter).

Men modellen er heller ikke bærekraftig i dag. Ikke i det hele tatt.

Men det er jo også faktisk en struktur i systemet som gjør at det faktisk er hensiktsmessig å få barn, og ofte flere barn. Hvis du ikke har velstående foreldre er eneste måte å få tilgang til bolig å få barn og barn gir en betydelig bedre inntekt en bare å være "on the dole".

Strukturell fattigdom satt i system, fryktelig kompliserte saker å forandre.

Men, nå lurer jeg helt oppriktig. Er det noen (fastlege? helsestasjon?) som noen gang nevner til folk at det kanskje holder med barn nå? I familier der ting ikke fungerer altså? (Noen folk bør jo ikke ha barn i det hele tatt, andre tar en stor flokk på strak arm.) Hva finnes av oppfølging av vanskeligstilte familier?

Og da jeg prøvde å finne mer om dette, så ramler det frem artikler som dette: http://www.culturedviews.com/meet-harry-and-tracey-crompton-the-scrounging-champions-of-britain/2008/10/14/view.htm



Herregud, engelskmenn, altså. De er virkelig noe for seg selv! (Og nå refererer jeg til den som har skrevet dette)

Polyanna skrev:

Og da jeg prøvde å finne mer om dette, så ramler det frem artikler som dette: http://www.culturedviews.com/meet-harry-and-tracey-crompton-the-scrounging-champions-of-britain/2008/10/14/view.htm



Herregud, engelskmenn, altså. De er virkelig noe for seg selv! (Og nå refererer jeg til den som har skrevet dette)

Åh, så glad jeg er for at jeg bor i Norge.

Ja, det er strukturelt og veldig trist, Lisa.

Bokormen skrev:

Men, nå lurer jeg helt oppriktig. Er det noen (fastlege? helsestasjon?) som noen gang nevner til folk at det kanskje holder med barn nå? I familier der ting ikke fungerer altså? (Noen folk bør jo ikke ha barn i det hele tatt, andre tar en stor flokk på strak arm.) Hva finnes av oppfølging av vanskeligstilte familier?

Det finnes jo mange tiltak og forebyggingsteam som jobber med slike saker men spørsmålet er vel om det de gjøre faktisk forandrer på ting? Det gjør kanskje det i Norge der dette vel ikke er et veldig utbredt problem?

Å hjelpe meg.