Skrekkelige Oslo

Benzo skrev:

Tåpelig, jeg orker heller ikke hisse meg så veldig opp over bønder i by´n.

Ehe? 🙄

Polyanna skrev:

Man kan jo ikke betale seg ut av alle sosiale problemer, men om vi hadde hatt en KNALLGOD skole, som hadde ressurser til å følge opp alle de som henger etter, stimulert de som spinner rundt seg selv av kjedsomhet, sosiallærere nok til å faktisk ta tak i dem som trenger mer.... Da tror jeg utrolig mye hadde vært gjort. Utdanning er nøkkel til mye, altså.

Dette er jeg helt enig i. Men skal det monne, så tror jeg at man må tenke langt utover den biten at matte og norsk er det viktigste. Og det må brukes penger. Jeg har alltid vært forkjemper for barnevernspedagoger og sosionomer inn i skolen. Disse kunne fungert som avlastere og veiledere for lærere gjennom å delta i oppfølging og kommunikasjon med utsatte barn, deres nærmeste og hjelpeinstanser. Og drive med annet forebyggende arbeid. Så vidt jeg har skjønt er det lite sosialt arbeid i lærerutdanningen, og lærerne har så vidt jeg har lest og skjønt heller ikke noe ønske om mer av den slags som en del av jobben som allerede er proppfull av oppgaver - man ønsker å undervise.

Det er hovedsaklig FP jeg leser av diskusjonsforum på nett, og her kan man få inntrykk av at alle ressurser i forhold til tilrettelegging går de svakeste elevene faglig sett, og at de faglig sterke går glipp av potensiell læring. Jeg deler forsåvidt både bekymringene og tankene rundt dette, samtidig så tror jeg kanskje vi får et litt skjevt bilde av realiteten? Det hadde vært interessant å få høre hvordan foreldre til barn som fungerer dårlig faglig sett på skolen opplever situasjonen. Dette vet jeg lite om. Men jeg har fått et lite inntrykk etter å ha møtt mange som falt ut av skolen og systemet senere i livet, i voksen alder, og da er min første tanke at man kanskje burde tenkt pensing inn på fagarbeiderfag el. lignende - og mindre ensidig fokus på matte og norsk. Mer valg, og mer valgfag (slik jeg ser at de rød-grønne jobber for) tror jeg kan være et lite skritt i riktig retning.

Jeg tenker at det skulle gått ALARM-ALARM når en elev ikke lærer å lese og regne og begynner å falle av. Det er jo KRISE!! Da burde det både vært et mind set og midler til at man satte alle kluter til for å fikse det. Som ekstremtiltak tenker jeg også at det å måtte gå en klasse om igjen kanskje ikke burde vært så tabu. Det er mange grunner til at det er kjipe greier, altså, men jeg blir litt overrasket over HVOR umulig den tanken er i Norge. "Gå om igjen en klasse?!?! Traumer! Det sosiale! Nedverdigende!!". Men når 20% går ut av grunnskolen som funksjonelle analfabeter, tenk hvilke traumer og ydmykelser de både har vært igjennom, og skal igjennom i resten av sitt liv?? Burde ikke det trumfe det meste??

Sånn det er nå går alarmen ofte for sent, og tiltakene som settes inn fungerer ofte ikke.

Skoler med godt læringsmiljø og dyktige lærere har færre elever med vedtak om spesialundervisning og bedre resultater. Enda mer trykk på å jobbe systematisk med kvalitetsheving i skolen og av lærere er noe av det viktigste, tror jeg.

Jeg kjenner at det steiler i meg ved tanken på at vi allerede i barneskolen skal ta de som ikke får til kjernefagene og la dem pusle med "litt sånne praktiske ting, vet du, det passer godt for deg!". Det var (er?) det 11+-opplegget i England gjorde, var det ikke? Og det er virkelig ikke uten nedsider! For hvilken fremtid venter det ham som knapt kan lese, men er veldig god i sløyd, egentlig? Absolutt ingen.

(Og mens jeg er på temaet: Jeg så en mattelærer i videregeånde skole beskrive hvordan den mer praktiske matten der var. Altså for de som ikke går det som het almennfag før i tiden. Den "lette" matten. Og jeg ble skikkelig sjokkert! Det var KJEMPEVANSKELIGE temaer! Differensialligninger og vektorer, tror jeg? Det er jo ikke rart det blir frafall da! Så i videregående mener jeg absolutt man skal kunne gjøre utdannelsen mer praktisk og mindre teoritung. Men de må jo kunne lese først, da. Som et minimum.)

Jeg steiler også ved tanken på at vi løser dette med mindre basisfag og mer valgfag. Her er jeg helt på Clemet og Ødegårds linje om at vi IKKE skal ha mindre forventninger til de som i utgangspunktet blir klassifisert som "svake" elever. Man skal tro og gi alle de samme utfordringene innenfor et rammeverk som kan tilpasse denne læringen på en måte som fungerer for begge grupper. Det er så tragisk å "akseptere" at mange er tapere og tilby mer valgfag og puslefag i stedet, jeg fatter ikke hvordan det ikke bare gjør vondt verre.

Irma skrev:

Dette er jeg helt enig i. Men skal det monne, så tror jeg at man må tenke langt utover den biten at matte og norsk er det viktigste. Og det må brukes penger. Jeg har alltid vært forkjemper for barnevernspedagoger og sosionomer inn i skolen. Disse kunne fungert som avlastere og veiledere for lærere gjennom å delta i oppfølging og kommunikasjon med utsatte barn, deres nærmeste og hjelpeinstanser. Og drive med annet forebyggende arbeid. Så vidt jeg har skjønt er det lite sosialt arbeid i lærerutdanningen, og lærerne har så vidt jeg har lest og skjønt heller ikke noe ønske om mer av den slags som en del av jobben som allerede er proppfull av oppgaver - man ønsker å undervise.

Det er hovedsaklig FP jeg leser av diskusjonsforum på nett, og her kan man få inntrykk av at alle ressurser i forhold til tilrettelegging går de svakeste elevene faglig sett, og at de faglig sterke går glipp av potensiell læring. Jeg deler forsåvidt både bekymringene og tankene rundt dette, samtidig så tror jeg kanskje vi får et litt skjevt bilde av realiteten? Det hadde vært interessant å få høre hvordan foreldre til barn som fungerer dårlig faglig sett på skolen opplever situasjonen. Dette vet jeg lite om. Men jeg har fått et lite inntrykk etter å ha møtt mange som falt ut av skolen og systemet senere i livet, i voksen alder, og da er min første tanke at man kanskje burde tenkt pensing inn på fagarbeiderfag el. lignende - og mindre ensidig fokus på matte og norsk. Mer valg, og mer valgfag (slik jeg ser at de rød-grønne jobber for) tror jeg kan være et lite skritt i riktig retning.

Barnevernspedagoger og sosionomer inn i skolen, tenk for en forskjell det måtte ha gjort!

Jeg har da ikke sagt at fokuset skal bort fra det å lære matte og norsk, også for de faglig svake elevene? Men jeg synes de bør få oppleve mer mestring i skolen, med ting de kanskje har et bedre anlegg for. Hvis man synes matte og norsk er et sant helvete, og virkelig ikke har anlegg for det, så tror jeg man i større grad ekskluderer ved å nedlatende antyde at "pusle med litt praktiske ting" ikke har noen verdi for verken vedkommende selv og samfunnet for øvrig.

En bruker her på forumet har jo fortalt (i åpent forum, tror jeg, så jeg tror det er greit at jeg gjentar fortellingen) om hvordan et barn som bare ble klappet på hodet og avfeid med "litt umoden, vet du, det går seg til, det er mange som lærer sent å lese, slapp av (hysteriske foreldre" en gang i tredje klasse kom til offentlig skole i USA, og der det gikk ALARMALARM med en gang, omtrent. Og alle kluter ble satt til. Ekstra undervisning. Utredning av lærevansker. Tett oppfølgning av foreldre og tydelighet på hva som var forventningene til dem og hva de skulle gjøre. Karakterer. Og et barn som fikk det til!

Irma skrev:

Jeg har da ikke sagt at fokuset skal bort fra det å lære matte og norsk, også for de faglig svake elevene? Men jeg synes de bør få oppleve mer mestring i skolen, med ting de kanskje har et bedre anlegg for. Hvis man synes matte og norsk er et sant helvete, og virkelig ikke har anlegg for det, så tror jeg man i større grad ekskluderer ved å nedlatende antyde at "pusle med litt praktiske ting" ikke har noen verdi for verken vedkommende selv og samfunnet for øvrig.

Men vi snakker om grunnskole ikke sant? Jeg synes det må være gitt at i dagens samfunn må man mestre alle basisfagene så jeg er enig i den prioriteringen som nå gjøres med solid innsats i disse fagene fra tidlig av.
Mestringsfølelse kan jo oppnås på flere måter og her ville jo et større mer tverrfaglig støttemiljø på skolen kanskje kunne hjelpe disse barna hvis det ikke er så mye hjelp å få hjemme (både faglig og sosialt).

Irma skrev:

Jeg har da ikke sagt at fokuset skal bort fra det å lære matte og norsk, også for de faglig svake elevene? Men jeg synes de bør få oppleve mer mestring i skolen, med ting de kanskje har et bedre anlegg for. Hvis man synes matte og norsk er et sant helvete, og virkelig ikke har anlegg for det, så tror jeg man i større grad ekskluderer ved å nedlatende antyde at "pusle med litt praktiske ting" ikke har noen verdi for verken vedkommende selv og samfunnet for øvrig.

Det kan godt komme i tillegg, men virkelig aldri, aldri, aldri på bekostning av at man får lært seg å lese og skrive og regne. Om nødvendig med dobbelt så mange timer på norsk og matte som de andre. Kanskje på bekostning av andre teorifag - de har uansett kanskje liten verdi for et barn som ikke mestrer lesing.

Altså, 20% funksjonelle analfabeter!! De vil ikke kunne fylle ut et skjema, lese en arbeidsbeskrivelse, fylle ut en ordre på byggeplassen, lese en medarbeiderevaluering, navigere på NAV, ingenting. Da hjelper det lite om de har opplevd mestring i sløyden, altså.

Jeg kjenner at det som opprører meg her er mangelen på ALARM, både hos lærerne til nevnte brukers barn som ikke kunne lese i tredje klasse, og hos deg Irma. "Hvis han ikke har anlegg for det, så...". Hva er det for noe??

Og jeg lar meg opprøre av å tas til inntekt for å være uengasjert i at barn ikke lærer seg å lese, Polyanna. Vi er muligens uenig i metodene, men ikke i bekymringen for de som ikke klarer seg på skolen eller som ikke lærer seg å lese. Jeg har som nevnt møtt svært mange av disse i miserable situasjoner senere i livet, jeg tror ikke mitt engasjement for at disse er mindre hos meg enn hos deg.

Jeg tror at trivsel og opplevelse av mestring på skolen (og ellers i livet, derfor innspillet om sosionomer og barnevernspedagoger) er viktig for også å være motivert til å jobbe for og mestre i fag man er svak i, og for å utvikle en viss selvtillit og ikke gi opp. Hvis fokuset kun skal ligge på det man misliker eller mestrer dårlig, så har ikke jeg noen tro på at utfallet nødvendigvis blir noe bedre. For en del barn tror jeg at valgfag kan bidra i positiv retning i forhold til trivsel og mestring, og for å forebygge negative følelser i forhold til skolen. At man innfører valgfag i en liten brøkdel av skoletiden betyr selvfølgelig ikke at jeg mener at det å lære å lese skal prioriteres ned eller bort.

Greia er at det er ikke alt som kan løses på skolen. Konsentrasjonsproblemer er et problem som blokkerer læring uansett hvor mange ganger man sender eleven gjennom det samme årstrinnet. Og tilstrekkelig dårlige livsvilkår vil altså gi mange barn fullstendig umulige vilkår for å lære noe som helst på skolen. Det er ikke alltid nok å sette på en ekstra norsklærer når ungen ikke kan lese. Det hender noen må sørge for at pappa ikke slår i fylla eller at onkel ekkel begår flere overgrep også.

Jeg sier det om igjen fordi det faktisk gjelder flere barn i hver skoleklasse. Ikke bare to barn i året, liksom.

Jeg er helt enig med deg, Smilefjes. Dette kan være kompliserte greier, og jeg tror ikke kun fokus på det konkrete problemet (eller symtomet, kan man kanskje si) vil løse det i alle situasjoner. Det blir litt som jobbinga hos fysioterapeuten eller kiropraktoren på grunn av et vondt kne. Det nytter ikke å fokusere masse på kneet, hvis det er skjevt bekken som er årsaken til vondtene.

Presiserer: Jeg tror ikke du har mindre engasjement for de som faller utenfor enn meg. Sikkert mer. Men jeg reagerer - og reagerer sterkt - på at jeg syns "alarmen" havner på feil sted. Og det var det jeg leste inn i denne:

Men jeg har fått et lite inntrykk etter å ha møtt mange som falt ut av skolen og systemet senere i livet, i voksen alder, og da er min første tanke at man kanskje burde tenkt pensing inn på fagarbeiderfag el. lignende - og mindre ensidig fokus på matte og norsk. Mer valg, og mer valgfag (slik jeg ser at de rød-grønne jobber for) tror jeg kan være et lite skritt i riktig retning.

Generelt, økonomisk, sosialt og intellektuelt: jeg tror at Norge er et land hvor vi har litt for mange rettigheter, og litt for lite plikter. Det er for lite som sporer oss til å yte noe ekstra utover det vi MÅ og vi finner dermed ikke grensen for potensialet til hver enkelt av oss. Det sier seg selv at en nasjon med en underytende befolkning kommer til å slite etterhvert som hevdelse av krav og rettigheter tar overhånd og ingen gidder yte mer enn de behøver.

"Hva har jeg krav på" er et gjentatt spørsmål, og jeg tror at grensen for hva som er grunn for å klage litt for hver enkelt av oss, stadig settes lavere. Når den uskrevne standarden for hva du bør ha i livet ditt for å kunne definere deg selv som lykkelig, stadig blir høyere og nærmest virker uoppnåelig, så er det kanskje ikke så rart at vi scorer lavt på statistikker som sier noe om hvor i verden de lykkeligste menneskene bor.

Hvis du har små krav blir du kanskje lykkelig over å ha tilgang til relativt rent vann. Hvis du har høye krav, blir du kanskje først lykkelig når det samme vannet flommer ut av baderomskraner fra Alessi...

Hattifnatten skrev:

Ikke en gang en innfødt sitter med hele sannheten om et sted. Inntrykket man sitter med baseres på erfaring. Det er nok urbane FB-ere som har sterke meninger om hvordan "bygda" er basert på noen dårlige minner fra ei enkelt bygd.
Ansiktet utad er viktig både for bygder og byer, men selvsagt vet man ikke alt om et sted ved å bare se et par steder.

Mitt inntrykk av Oslo er som sagt ikke så veldig godt og det handler ikke om at jeg ikke har vært i de fleste bydeler og sett noen perler her og der, men det handler som sagt om at jeg ikke ennå har opplevd å få den gode byfølelsen som jeg alltid får feks i Køben, Tromsø, og en del andre byer. Men som sagt så har jeg mange gode enketopplevelser og Oslo har mye fint å tilby.

Enig i alt!

Ja, jeg har ikke vært i Tromsø, dessverre, men erstatt det med "enkelte andre byer".

Jeg har bodd i Oslo i 11 år, og på de årene ble jeg VELDIG glad i byen. Fortsatt får jeg en varm følelse inni meg når jeg rusler rundt. Når jeg drar til Oslo om sommeren, er mannen min bittelitt redd for at jeg ikke skal bli med hjem, for jeg blir helt Oslonyforelsket.

Det er 8 år siden jeg flyttet til en mindre by, og jeg synes Oslo har forandret seg en del på disse årene. Det har blitt flere tiggere (det har det her jeg bor også), mer synlig rusmisbruk og mer skittent. Synes jeg.