Er det noe dere ikke gjør?

Jeg har veldig høydeskrekk og er veldig redd for edderkopper og tilsvarende krypdyr, så aktiviteter hvor en av disse er involvert bortfaller med svært høye kneløft.

Jeg er vel også en person som absolutt ikke prøver å gå for mye ut av komfortsonen uansett om jeg har hørt at det er magisk der.

Jeg har sluttet med å dele rom med venner på tur, sover ikke i telt (med unntak av glamping :nail: ), går ikke på toppturer eller deltar på noe særlig med utendørsaktiviteter, i alle fall ikke når det er kaldt.

Dessuten vet jeg at jeg trenger så mye alenetid at jeg ikke drar på lengre turer/ferier med venner (heldigvis drar jeg mer enn gjerne med mannen min).

Jeg holder meg også så langt borte fra konflikter som mulig.

Gå Besseggen.
Jeg har massiv høydeskrekk og ser heller ikke film fra nevnte sted (eller Prekestolen eller andre topper).
Jeg ser ikke skrekkfilm fordi jeg får mareritt i lang tid etterpå.
Grotter, gruver og andre trange steder gjør jeg heller ikke.
Isbading ser jeg på som en snobbete form for tortur
Det er ting jeg er redd for som jeg ikke løfter en finger for å endre.
Jeg er redd for å fly, men det er noe jeg må gjøre lell, så det gjør jeg.

Jeg har så langt tenkt at jeg ikke tar inn 20 hester alene. Men nå ser det ut til at jeg må utenfor komfortsonen og faktisk gjøre det, siden det er vår plikt som leietakere i stall og datteren som pleier å gjøre det skal på utplassering. Det handler om usikkerhet og redsel for konsekvensene dersom hestene klikker.

Gi meg gjerne tandemhopp, klatring, badstue, isbading, osv osv. Null problem.

Men jeg sover IKKE nede i seilbåt. Har prøvd, og oppdaget til min forbauselse at jeg har skikkelig klaustrofobi når det bare blir smått og trangt nok. Jeg lå heller på en smal sofa på dekk, og våknet med en diger havmåke på hofta.

Ja, og så deler jeg ikke rom med folk jeg ikke kjenner kjempegodt. Søvngjenger med utallige pinlige episoder bak meg.

Mat som er fordervet, som f.eks. Surstrømming eller rakfisk får jeg meg ikke til å spise, jeg kaster opp før jeg får det i munnen. Så mat som lukter er min største frykt.

Jeg går ikke i nærheten av reptiler eller rotter/mus. Det er en ubegrunnet frykt

Men adrinalinfremmende aktiviteter syntes jeg er gøy! Der er jeg ganske enkel, hvor farlig kan det være? Hva er det verste som kan skje?

Jeg reiser heller ikke til land som har streng tolkning av Sharialovene. Der frykter jeg for min egen sikkerhet.

Dali skrev:

Jeg har så langt tenkt at jeg ikke tar inn 20 hester alene. Men nå ser det ut til at jeg må utenfor komfortsonen og faktisk gjøre det, siden det er vår plikt som leietakere i stall og datteren som pleier å gjøre det skal på utplassering. Det handler om usikkerhet og redsel for konsekvensene dersom hestene klikker.

Hjelpes. 20 hester alene høres heftig ut. Greit om alle er greie da, men man vet jo aldri... Jeg har blitt mye tøffere og tar de fleste hestene, men noen holder jeg meg langt borte fra...

Jeg liker å utfordre meg selv, men ville aldri gjort noe sånt som base jumping fra Kjerag, hoppe i fallskjerm alene og lignende. Og selv om jeg liker å klatre ville jeg aldri klatret uten tau. Men tandemhopp i fallskjerm kunne jeg nok vært med på.
Jeg plukker aldri opp haikere når jeg kjører alene, og jeg ville ikke haiket heller. Det har jeg bare gjort en gang i litt liv mens jeg gikk på folkehøgskole, og da var det kona til rektor som plukket oss opp.

Det er en del ting som jeg syns er skummelt, men som jeg kanskje kan la meg overtale til å prøve fordi det ikke er farlig.

Å hoppe i fallskjerm derimot, anser jeg i kategorien skummelt, farlig OG unødvendig.

Det meste annet er jeg nok villig til å prøve på et tidspunkt, om det kun er skummelt men ikke farlig.

Psykologiske skrekkfilmer ser jeg ikke, men det er fordi jeg ikke liker det. At all.

Jeg holder gladelig både slanger, store taranteller, skorpioner, og kakerlakker, men stankelbein får jeg noia av.

Det er mye jeg ikke gjør. Fallskjerm ser jeg ingen grunn til å hope i. Høyder liker jeg absolutt ikke. Jeg kan bli med i berg og dalbane, men ikke pariserhjul. Jeg gjør noe som er litt skummelt, men ser ingen grunn til å trigge det så langt når det uansett ikke kommer til å gi meg noe glede.

Sånn basehopping og sånt ser jeg på som så unødvendig og teit at jeg ikke en gang vurderer at det "bør jeg klare".

Jeg går ikke ut på klippekanter lenger fordi jeg lettere blir svimmel enn før hodeskaden kom. Boknafisk har jeg ingen trang til å smake på. Fallskjermhopping med mine teite ankler og knær vil være selvskading så det dropper jeg. Se på en hoggorm i skogen derimot, er helt okay og spennende. Og jeg kjører ikke bil mer hvis jeg ikke absolutt må.

Jeg bader ikke i iskaldt vann heller. Der handler det ikke om redsel, men ubehag som jeg ikke ser noe poeng å utsette meg for.

frukt skrev:

Jeg holder gladelig både slanger, store taranteller, skorpioner, og kakerlakker, men stankelbein får jeg noia av.

Slike ting gjør jeg ikke!

Nå kom jeg på en ting jeg ikke gjør selv om jeg i utgangspunktet er veldig glad i det. Jeg finnes ikke redd for krypdyr, og syntes alltid det var en fin bonus å møte på hoggorm på tur i terrenget. Nå tør jeg knapt bevege meg ut i kratt og buskas fordi jeg er redd hunden skal bli bitt. Det er ikke bare at jeg ikke unner henne de smertene og ubehaget et bitt hadde medført, men jeg har ikke økonomi til å tåle såpass høye veterinærregninger uten at det hadde svidd skikkelig. Da velger jeg heller bort risikoen.

Tar henne gjerne med i fjellet når vi er på hytta, det ligger høyt nok til at ormen ikke trives.

Jeg har høyde og slangeskrekk. Går ikke turer i naturen alene om våren og sommeren pga sjansen for å møte orm.:o

Polyanna skrev:

Nå bestemte jeg meg for noen år siden for å ikke la meg skremme fra å gjøre noe fordi det er skummelt, antatt ubehagelig eller noe jeg tror jeg ikke kan klare, så jeg vet ikke helt om jeg klarer å svare.

Jeg har som motto å si ja til alt som er mulig å si ja til (skulker ikke jobben, må ha penger etc) Har blitt utrolig mye morro av det. Men det er bare ting jeg er middels redd for. Det er ting som jeg rett og slett "stivner" fysisk av. Jeg får det ikke til. Men det er klart, jo skumlere ting er, jo sterkere "hvorfor" må man ha.

Tja. Hvis vi ser bort fra ting som er direkte farlige, forbudte, smertefulle eller pornografiske, så er det likevel en del jeg aldri ville gjort - danse eller synge foran publikum, for eksempel. Jeg ser ikke noen vesentlig verdi for meg i å tvinge meg til å gjøre det likevel fordi det er et mål å ikke la meg skremmes fra å gjøre ting. Klart, hvis man føler at livet er begrenset av ens egne hangups eller nevroser, så er det sikkert lurt å øve på å komme over dem, men jeg føler egentlig ikke at jeg har plagsomt mange nevroser, så jeg lever ganske greit med dem.