Passe på så han ikke blir homo ...

Claire skrev:

Oppsummert: "Ja, ja, han får nå bare bli homofil, så lenge han er lykkelig." :resignert stemme:

"Det er helt greit, bare de holder seg til sine egne".

Claire skrev:

Men jeg klarer ikke helt å se hvorfor homofile skal plasseres i den "annerledes-båsen". Selv om jeg skjønner at det er rent tekniske ulikheter mellom det å være homofil og heterofil.

Så enkelt kan det sies. Det var dette jeg prøvde å si med litt flere ord i går. Håper dagen i dag blir en bedre internettdag.

Claire skrev:

Sammenligningen ble bare litt snodig - beklager om jeg misforsto deg. Men jeg klarer ikke helt å se hvorfor homofile skal plasseres i den "annerledes-båsen". Selv om jeg skjønner at det er rent tekniske ulikheter mellom det å være homofil og heterofil.

Hvorfor var sammenligningen så snodig? Du erkjenner jo selv at det å leve i et homofilt samliv gir enkelte tekniske "ulikheter". Eller forventet du at i den grad homofili er forskjellig, så er det så altomfattende at det å sammenligne det med å være nærsynt eller å ha cøliaki, blir for banalt? Vi har alle ett eller annet som setter oss i en "bås" av annerledeshet. Det meste av det er jo helt banale ting. Selvfølgelig hadde det vært fint om homofili ikke var annerledes på noen som helst måte, men jeg tror at så lenge majoriteten alltid vil være bestående av heterofile kjernefamilier, så vil alltid familieformer som er annerledes enn normen (enten det er på bakgrunn av kjønnssammensetningen i forholdet, antall barn i familien, sammensetning av etnisitet osv osv) være litt "annerledes". Men det trenger altså ikke bety at det er noe fundamentalt annerledes, var det jeg ville frem til.

Sitron: homonegativ hadde jeg ikke hørt om før. Det var jo i grunnen et fint ord, all den tid "homofob" sikkert er veldig fremmedgjørende for folk flest, all den tid man ikke ser på seg selv som en som har ondsinnede holdninger mot homofile.

Når folk sier "Det er helt greit om sønnen min blir homofil, bare han er lykkelig," så får jeg alltid lyst til å si "enn om han ikke blir lykkelig, da, er det fremdeles greit om han er homofil?". Som om det bare er akseptabelt med lykkelige, veltilpassede homofile som sikkert også er gøy på håret og kan vises stolt frem til venninner. Men jeg er vrang, da.

Og så fniser jeg av Kaninas hypotetiske fest-dialog.

Skilpadda skrev:

Når folk sier "Det er helt greit om sønnen min blir homofil, bare han er lykkelig," så får jeg alltid lyst til å si "enn om han ikke blir lykkelig, da, er det fremdeles greit om han er homofil?". Som om det bare er akseptabelt med lykkelige, veltilpassede homofile som sikkert også er gøy på håret og kan vises stolt frem til venninner. Men jeg er vrang, da.

Ulykkelige barn, generelt, er jo noe man ikke vil ha noe av. Usj!

Eller, "han kan godt være deprimert, bare han er lykkelig..." ...eller...

Claire skrev:

For det første tror jeg ikke følelseslivet til homofile er radikalt forskjellig fra heterofiles (sånn med tanke på rådvigning og veiledning dersom barna dine skulle vise seg å være homofile), og dessuten synes jeg forsøk på årsakforklaringer på homofili som ikke underbygges av konkrete fakta nærmest høres ut som "urban legends" mer enn seriøse hypoteser, og setter spørsmålstegn ved grunnen til at mange ser ut til å ha et enormt behov for å spørre "hvorfor eller hvordan blir noen homofile".

Jeg synes homofili som biologisk faktum er superspennende. 🙂 Og jeg skjønner godt behovet for å spørre om "hvorfor eller hvordan blir noen homofile".

Men det er selvfølgelig en annen diskusjon. En mer objektiv og saklig rettet diskusjon som det passer veldig dårlig å blande sammen med den mer subjektive og følelsesmessige delen. (Jeg får alltid en slik odd følelse når jeg er hos legen og de behandler kroppen min på denne objektive og saklige måten. Roper til andre "Kom å se! Dette er veldig sjeldent!" eller "Nei, men så fint. Her er det bare fett, blir bra å skjære i". Men jeg hadde blitt dritlei hvis det var slik hver dag og hver gang jeg tok opp emnet. Noen ganger har man lyst til å høre at man er pen, og ikke at man egner seg godt til å skjøre i. Selv om det siste kanskje er det mest objektive og saklige. )

Skilpadda skrev:

Når folk sier "Det er helt greit om sønnen min blir homofil, bare han er lykkelig," så får jeg alltid lyst til å si "enn om han ikke blir lykkelig, da, er det fremdeles greit om han er homofil?". Som om det bare er akseptabelt med lykkelige, veltilpassede homofile som sikkert også er gøy på håret og kan vises stolt frem til venninner.

Ja, nå vet jeg hva jeg skal passe meg for å si - selv om det er det jeg tenker. Jeg synes jo det viktigste er at folk har det bra, heller enn om de er homofile, rike, flinke i matematikk, har dysleksi, liker slåball eller hunder. Men man har jo en tendens til å knytte enkelte ting til lykke. Gjør det bra på skolen = lettere å bli tilfreds. Hvem vet, kanskje det stemmer også. (Selv om jeg må skyte inn at all forskning viser at "lykke" ikke kan knyttet til ytre objekter som feks penger. Men jeg vet ikke om slik ting som "Det å være flink på skolen" teller. Det er jo typisk noe som man både kan regne som en ytre og en indre ting.)

him, det er klart jeg synes det er viktig at de har det bra og at man håper de blir lykkelige. 🙂 Jeg bare flisespikker og synes at "Jeg er ikke opptatt av hvilken legning sønnen min har, jeg håper bare han blir lykkelig" ikke strengt tatt betyr det samme som "Det er greit om han er homofil, bare han er lykkelig".

Skilpadda skrev:

him, det er klart jeg synes det er viktig at de har det bra og at man håper de blir lykkelige. 🙂 Jeg bare flisespikker og synes at "Jeg er ikke opptatt av hvilken legning sønnen min har, jeg håper bare han blir lykkelig" ikke strengt tatt betyr det samme som "Det er greit om han er homofil, bare han er lykkelig".

Joa, jeg skjønte det. Jeg gjorde det, jeg bare ramlet ut i en tankerekke om hva man egentlig blir lykkelig av. (Og delvis inn i en tankerekke om man "bare kan være seg selv hvis man er lykkelig". Og om ikke det må være det ultimate kravet som kan kjøre folk rett i veggen. Det å være lykkelig er ikke "bare") (Jeg babler, det er det jeg driver med.)

Vet du, him, det jeg også tenker litt på, sånn i tillegg til at jeg flisespikker som vanlig, er at det er litt voldsomt å skulle kreve av barna sine at de skal være lykkelige for at man skal være fornøyd med dem. Ikke at jeg tror at særlig mange gjør det eksplisitt eller på en stygt ment måte, men jeg tror det er et sterkt krav/press mange føler, både fra (f.eks.) foreldre og fra seg selv, om at de bør klare å være lykkelige.

Så strengt tatt bør vi stille oss totalt uten forventinger overfor barna våre - se på dem som blanke ark, og ikke tillate oss å håpe hverken det ene eller det andre for dem. Bare på den måten kan de oppnå sitt fulle potensiale.

Akk ja - det ska'kke være lett å være forelder.

Jesper Juul skriver jo litt om det der, at det er en sånn forventning til at barn skal være så GLADE og VELTILPASSEDE og FORNØYDE hele tiden. Han syns slett ikke det er noen KPI for bra "oppdragelse".

Nei, Inagh, jeg snakker om at det er forskjell på å si "jeg håper jo han blir lykkelig" og "det er greit for meg at han er/gjør/blir XX, bare han blir lykkelig" - det første er et håp, det andre er formulert som et krav: Jeg godtar hans legning/hans livsvalg/hva det nå måtte være, under den forutsetning at han kan garantere at han blir lykkelig. (For å sette det veldig på spissen, såklart.) Og jeg mener helt seriøst det jeg sa om at jeg tror mange sliter med et press om at de "skal" være lykkelige. Og med følelsen/tanken om at det er deres egen feil, og/eller beror på en mangel ved dem selv, om de ikke er lykkelige.

Polyanna skrev:

Jesper Juul skriver jo litt om det der, at det er en sånn forventning til at barn skal være så GLADE og VELTILPASSEDE og FORNØYDE hele tiden. Han syns slett ikke det er noen KPI for bra "oppdragelse".

Heh. Jeg har alltid sagt det faktisk at for meg så er ikke lykke egentlig noe sterkt mål. Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke et direkte ulykkelig liv. Men jeg ønsker heller et liv med opp og nedturer og som er interessant enn et som er veldig lykkelig.

Jeg kan nok likevel greie å si "bare sønnen min er lykkelig så er det greit at ditten og datten" og det er jo feil å si. Det som jeg håper er at sønnen min får det så bra (og da alt etter hva han selv synes er viktig og bra) som mulig ut fra de omstendigheter som han lever i.

Skilpadda skrev:

Vet du, him, det jeg også tenker litt på, sånn i tillegg til at jeg flisespikker som vanlig, er at det er litt voldsomt å skulle kreve av barna sine at de skal være lykkelige for at man skal være fornøyd med dem. Ikke at jeg tror at særlig mange gjør det eksplisitt eller på en stygt ment måte, men jeg tror det er et sterkt krav/press mange føler, både fra (f.eks.) foreldre og fra seg selv, om at de bør klare å være lykkelige.

Vi er enige. (Jeg er bare mindre streng med formuleringene og kunne funnet på å si noe slik crap selv. Men det burde jeg egentlig slutte med. Det er så utrolig mange folk som "gjemmer seg bak ord". Jeg gjør det ikke, og da synes jeg innerst inne at jeg burde få lov å være litt sloppy. Litt som wikipedia. Grusomt at offentlige og semioffentlige bruker det, men jeg som privatperson blir litt annet. Men nå har jeg sluttet å bruke wikipedia som referanser, og nå tror jeg jaggu meg jeg skal slutte å bruke GPP også)

Sitron skrev:

Jeg lurer på om jeg skal satse på metrofil sønn fremfor homofil.

Det er jo so last year.

Nei, gå for sånn "queer theory-fantast som nekter å anerkjenne kjønn som biologisk fenomen," så er han i hvert fall litt trendy. Om han skynder seg, vel og merke.

Kanina skrev:

Tenkt scenario:

Ukjent person på fest: og siden jeg er homofil, så...

Så hva da?

(har jeg spekulert på en stund nå)..

Dronningen skrev:

Så hva da?

(har jeg spekulert på en stund nå)..

..så blir jeg brukt som politisk korrekt alibi av alle vennene mine..?
..så får jeg ikke adoptere fra Colombia..?
..så tror alle at jeg digger MGP..?
..så tror de gamle damene i blokka mi at jeg kan hjelpe dem med hårfrisyren deres..?

Jeg satser på at de blir polyamorøse hele hurven. DET burdet det i alle bli noen barnbarn av.

Skilpadda skrev:

Nei, Inagh, jeg snakker om at det er forskjell på å si "jeg håper jo han blir lykkelig" og "det er greit for meg at han er/gjør/blir XX, bare han blir lykkelig" - det første er et håp, det andre er formulert som et krav: Jeg godtar hans legning/hans livsvalg/hva det nå måtte være, under den forutsetning at han kan garantere at han blir lykkelig. (For å sette det veldig på spissen, såklart.) Og jeg mener helt seriøst det jeg sa om at jeg tror mange sliter med et press om at de "skal" være lykkelige. Og med følelsen/tanken om at det er deres egen feil, og/eller beror på en mangel ved dem selv, om de ikke er lykkelige.

Det er vel en setning folk sier på linje med "det er samme hvilket kjønn det er bare det er velskapt". En setning man sier uten å ta helt innover seg alle implikasjonene. Hva er velskapt? Hva er lykkelig? Hva om så ikke inntreffer, hva da? Det er vel et forsøk på å være raus og omfavnende som ikke er helt vellykket hvis man begynner å analysere innholdet i ordene. Det jeg tror de fleste mener er noe i retning av "Det som betyr noe for meg er at barna mine har det bra, ikke hva slags legning/karakterer/jobb/kjæreste/religion de har".

Dronningen skrev:

Så hva da?

(har jeg spekulert på en stund nå)..

Det må nesten bare googles: "Siden jeg er homofil, så"

Det kan se ut til at du er en synder med en finger i anus. Se, slik innleder man Den Gode Samtalen.

Kanina skrev:

..så blir jeg brukt som politisk korrekt alibi av alle vennene mine..?
..så får jeg ikke adoptere fra Colombia..?
..så tror alle at jeg digger MGP..?
..så tror de gamle damene i blokka mi at jeg kan hjelpe dem med hårfrisyren deres..?

Okei.

Jeg så mer for meg: så vennligst trekk hånda til deg 🙄