Passe på så han ikke blir homo ...

Og hvor går da grensen? Hvor mye skal man måtte tåle bare fordi man kan komme ut sterk? Og hva med de som likevel ikke tåler, men som ender opp hengende i et rep eller som blodig søl 12 etasjer ned? Hva med de?

Tulling.

:rødprikker:

rine skrev:

SF: Du har kanskje et poeng. En del av jentene jeg så på som ganske guttete i oppveksten har bra betalte jobber nå. Selv har jeg relativt lang utdanning (5,5) år og tjener ikke spesielt bra, i forhold til dem, iallfall. Sånn går det når man tilbringer store deler av åttitallet i rosa Pocco-locco dress og med blå kajal...

Gud, rine - nå fikk jeg bilder i hodet av deg!

Sitron skrev:

Og hvor går da grensen? Hvor mye skal man måtte tåle bare fordi man kan komme ut sterk? Og hva med de som likevel ikke tåler, men som ender opp hengende i et rep eller som blodig søl 12 etasjer ned? Hva med de?

Tulling.

:rødprikker:

Det er et veldig vesentlig poeng, Sitron. Det er ikke til å stikke under en stol at unge homofile har en svært høy andel av vond statistikk. Ikke fordi legningen i seg selv skaper problemer for dem, men samfunnet rundt.

Likevel ser jeg på det om et av mine barn skulle være homofil som et problem på linje med om han skulle være veldig nærsynt. Det er jo synd, men det er ikke verdens undergang. Synd fordi det medfører litt trøbbel som andre ikke har, men ikke verdens undergang fordi det rett og slett ikke er noen big deal i seg selv.

Jeg tror nemlig ikke de unge homofile som ender med å ta livet av seg i hovedsak kommer fra familier som synes homofili er nada problem. Her hos oss har vi min gode, homofile venn som ungene har visst siden de var bittesmå at forelsker seg i menn. Det er rett og slett ikke noe rart.

Så kan de komme ut i samfunnet da - og der treffer de jo garantert idioter med holdninger. Men da får jeg lære dem å takle det så godt jeg kan. Og de som ikke er til å takle får heller mor banke dritten ut av selv.

Det ordner seg.

Acsa skrev:

Jeg er mest interessert i å gi mine barn et stort register å spille på når det gjelder kjønnsidentitet. Det tror jeg er sunt og bra, både for dem og for de de skal omgi seg med i framtida.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Mener du ganske enkelt at du ikke vil at ungene skal havne i sånne trange "slik er jenter, og slik kan ikke jenter være"-båser? I så fall er vi på linje. Eller mener du noe mer fancy som jeg ikke skjønner?

smilefjes skrev:

Det er et veldig vesentlig poeng, Sitron. Det er ikke til å stikke under en stol at unge homofile har en svært høy andel av vond statistikk. Ikke fordi legningen i seg selv skaper problemer for dem, men samfunnet rundt.

Og det er ikke nødvendigvis de som kommer med sjikanerende utrop eller som banker en opp, som er verstingene. Det er kanskje holdninger som dine, som ikke på noen måte er ondsinnet ment, men som likevel skiller seg ut ved at de bidrar med å opprettholde "de" og "oss". Ønsker vi å viske ut forskjellene og leve i et samfunn uten frykt for forskjeller, må vi nesten begynne med oss selv. Jeg ser virkelig ikke poenget med å frykte homofili, og med mindre man kan se inn i fremtiden, er statistikker og tall uvesentlige i denne sammenhengen.

Holdninger som Smilefjes sine? Forklar.

Skremmern skrev:

Og det er ikke nødvendigvis de som kommer med sjikanerende utrop eller som banker en opp, som er verstingene. Det er kanskje holdninger som dine, som ikke på noen måte er ondsinnet ment, men som likevel skiller seg ut ved at de bidrar med å opprettholde "de" og "oss". Ønsker vi å viske ut forskjellene og leve i et samfunn uten frykt for forskjeller, må vi nesten begynne med oss selv. Jeg ser virkelig ikke poenget med å frykte homofili, og med mindre man kan se inn i fremtiden, er statistikker og tall uvesentlige i denne sammenhengen.

Holdninger som mine?
Hvilke holdninger er det du tillegger meg nå, egentlig?

SF skrev:

Likevel ser jeg på det om et av mine barn skulle være homofil som et problem på linje med om han skulle være veldig nærsynt. Det er jo synd, men det er ikke verdens undergang.

Som jeg nevnte i forrige innlegg er det kanskje ikke de ekstreme man vil definere som verst, men de med hverdagsholdninger om at homofili er noe å frykte.

Skremmern skrev:

Som jeg nevnte i forrige innlegg er det kanskje ikke de ekstreme man vil definere som verst, men de med hverdagsholdninger om at homofili er noe å frykte.

Ah. Jeg har formulert meg svakt. Det gikk an å misforstå den der hvis man veldig gjerne ville. Synd som i at da må han muligens gjennom en og annen kjip dust der ute i verden med attitudes. Noe jeg vurderer til ikke å være noe større problem enn om han måtte brukt briller eller linser. Jeg har ikke det aller, aller, aller minste problem med homofili. Jeg har igrunnen aldri skjønt at det er så big deal hvem folk er glade i. Jeg synes vi burde brukt mer energi på de som ikke er glade i noen og bare sinte hele tiden.

smilefjes skrev:

Gud, rine - nå fikk jeg bilder i hodet av deg!

Jeg bruker det ikke nå lenger.

Skremmern skrev:

Som jeg nevnte i forrige innlegg er det kanskje ikke de ekstreme man vil definere som verst, men de med hverdagsholdninger om at homofili er noe å frykte.

Homofili er ikke noe å frykte, men jeg har vanskelig for å skjønne de som sier at det er knekkende likegyldig om barna blir homofile eller ei. Grunnen til at man "frykter" homofile barn er jo at homofili ennå ikke er fullt ut akseptert på alle områder i samfunnet og at man derfor er redd for at barna skal få et vanskeligere liv. Likevel ser jeg poenget ditt med at alle må endre tankegang for at det skal bli mer akseptert og for at homofile skal bli helt likestilte med heterofile.

tomias skrev:

Well spoken!
Noe av det minst sjarmerende som finnes er vel mennesker som nesten ikke har møtt motgang her i verden?

Nesten like lite sjarmerende som folk som lirer av seg slikt.
Når du forenkler det jeg har vært igjennom på den måten så får jeg i grunn bare lyst til å sparke deg. Hardt.

Hvis du anser dysleksi og kjærlighetssorg som "en god del motgang" da har du virkelig ikke møtt på mye motgang. (note: jeg er fullstendig klar over hvor ødeleggende dysleksi og kjærlighetssorg kan føles og være, men det kan rett og slett ikke kalles "en god del motgang".)

Kitty Bastard skrev:

Nesten like lite sjarmerende som folk som lirer av seg slikt.
Når du forenkler det jeg har vært igjennom på den måten så får jeg i grunn bare lyst til å sparke deg. Hardt.

Hvis du anser dysleksi og kjærlighetssorg som "en god del motgang" da har du virkelig ikke møtt på mye motgang. (note: jeg er fullstendig klar over hvor ødeleggende dysleksi og kjærlighetssorg kan føles og være, men det kan rett og slett ikke kalles "en god del motgang".)

Ikke spark!

Jeg mente slett ikke å forenkle den motgangen noen har møtt og parallelen til dysleksi og nærsynhet og kjærlighetssorg og gudene vet hva var det ikke jeg som dro, jeg spilte bare videre på den ballen hvor sammenligningen ble dratt. Det var kanskje dårlig formulert og ble litt flåsete.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg virkelig ikke har noen preferanse for hvilken seksualitet mine barn skulle vise seg å ha. Jeg håper samfunnet vårt har kommet enda lenger hva toleranse og nestekjærlighet angår innen det blir tid for mine barn å finne ut av sin seksualitet. Samtidig tror jeg nok at de aller fleste som gjennomgår store kriser rundt egen identitet er de som møter lite støtte og forståelse hos sine nærmeste og det vet jeg ikke vil være et problem hos oss. Og så tenker jeg at vi mennesker (til en viss grad) har godt av motgang og undrer meg litt over hvordan folk her inne synes å ønske at barna sine ikke skal måtte møte motgang av noe slag?

Jeg håper selvfølgelig at barna mine skal slippe virkelig store og ødeleggende ting som feks voldtekt (etc etc), det er jo ingen av oss som vil at barna våre skal bli utsatt for slikt. Men jeg klarer liksom å ikke å se homofili som en av de tingene jeg virkelig ikke ønsker at barna mine skal måtte handskes med.

Sitron skrev:

Hvis ingen hater meg lengre så trenger jeg jo egentlig ikke være her i det hele tatt, for da er grunnlaget for min eksistens forsvunnet.

Jeg kan hate deg litt, om jeg må.

()

Skal innrømme at om barna min blir homofile står laaaangt nede på lista over ting jeg bekymrer meg for. Hvilken legning de har spiller ingen rolle for meg og jeg tror nok det blir lettere for våre barn å være homofile enn det var da vi vokste opp. Har mange homofile venner som ikke har hatt noe problemer med det samtidig som jeg har sett gode venner slite voldsomt med det. Men dette gjelder jo mange andre ting også.

Jeg skjønner ikke helt hvem dere omgås dere som møter slike holdninger hele tiden? Jeg møter det svært sjelden. (selv om jeg så klart vet at det eksisterer ). Jeg sier alltid klart i fra ved slike utsagn. Ikke det at det er noe vits i å diskutere, men man bør si ifra at det ikke er greit.

For meg er det virkelig revnende likegyldig om ungene er heterofile eller homofile, brune eller hvite, nærsynt eller fjernsynt eller vidsynt. Bekymret kommer jeg til å være for dem av mange slags grunner uansett. Kjøtt og blod-elementet er meg også knekkende likegyldig.

rine skrev:

Homofili er ikke noe å frykte, men jeg har vanskelig for å skjønne de som sier at det er knekkende likegyldig om barna blir homofile eller ei. Grunnen til at man "frykter" homofile barn er jo at homofili ennå ikke er fullt ut akseptert på alle områder i samfunnet og at man derfor er redd for at barna skal få et vanskeligere liv. Likevel ser jeg poenget ditt med at alle må endre tankegang for at det skal bli mer akseptert og for at homofile skal bli helt likestilte med heterofile.

Ja til det siste. Jeg frykter på ingen måte barnets legning, og vil som nolo sier garantert ha mine bekymringer okke som. Jeg kjenner at det blir veldig feil for meg å basere min holdning til en seksuell legning på frykt for hva nabokjerringa kommer til å tenke om saken.

Kitty Bastard skrev:

Hvis du anser dysleksi og kjærlighetssorg som "en god del motgang" da har du virkelig ikke møtt på mye motgang. (note: jeg er fullstendig klar over hvor ødeleggende dysleksi og kjærlighetssorg kan føles og være, men det kan rett og slett ikke kalles "en god del motgang".)

Jeg vet at jeg nevnte blant annet disse to elementene, men jeg kalte det ikke "en god del motgang", og synes ikke det er det heller. På samme måte som jeg heller ikke synes homofili er noen voldsom big deal - og for meg personlig tilhører heller ikke aborter, utredning eller behandling for UFB noe jeg klassifiserer som alvorlig motgang (men her er jo variasjonene store - både ift tidsaspekt, barn fra før, antall forsøk etc, så dette vil oppleves ulikt for folk). Men det er klart at man kan ønske seg det lettest mulig på absolutt alle måter for sine barn likevel. Uansett vil noe motgang dukke opp, det er ikke akkurat noe jeg ville fryktet.

Jeg er enig med Skremmern i at det er mye man kan gå rundt og frykte for sine barn, av ulik alvorlighetsgrad, og det blir vanskelig å tenke på alt og ikke minst klassifisere det. Likevel synes jeg det blir for dumt hvis det ikke skal være lov å ønske for sine barn at de slipper å oppleve spesielle problemer på sin vei.

Sitron skrev:

Så et program med John Barrowman der han reiste rundt og prøvde å identifisere. Eneste jeg tror de kom frem til var at det er større sannsynlighet for at sønn nummer 3+ blir homofil enn de foran.

😱

Skremmern skrev:

Ja til det siste. Jeg frykter på ingen måte barnets legning, og vil som nolo sier garantert ha mine bekymringer okke som. Jeg kjenner at det blir veldig feil for meg å basere min holdning til en seksuell legning på frykt for hva nabokjerringa kommer til å tenke om saken.

Det er vel ingen som sier dette. Folk leser virkelig ting ut av proporsjoner her.

Men hva sier dere, da. Frykter dere ekstremister som banker opp folk med feil legning, eller rett og slett hvermannsens holdninger om hva som er riktig og galt? I så fall blir mine betrakninger veldig på kornet.

Skremmern skrev:

Men hva sier dere, da. Frykter dere ekstremister som banker opp folk med feil legning, eller rett og slett hvermannsens holdninger om hva som er riktig og galt? I så fall blir mine betrakninger veldig på kornet.

Nå skal ikke jeg uttale meg for smilefjes eller Sitron, men om sønnen min viser seg å være homofil, så hadde jeg jo tenkt at det kunne gitt ham en del ekstra utfordringer i forhold til å finne venner, finne kjæreste, hvor han vil bosette seg etc. Jeg synes det er feil og urettferdig at det er slik, men må jo likevel forholde meg til det.

Statistikken viser jo at unge homofile har en risiko for å utvikle depresjoner og ha det vanskelig, og jeg tror jo at langt på vei hjelper det med foreldre som støtter den unge. Men at ungdomsårene er lettere som heterofil enn som homofil er vel ikke noe å krangle på, det er vel nokså velkjent. Og ungdomsårene kan være vanskelige nok uansett de.