Det å be om unnskyldning ...

Vi alle kan gjøre dumme ting og vi er ofte veldig flinke til å be barna be om unnskyldning. Det jeg lurer på er hvor flinke dere er til å be om unnskyldning?
Med tanke på at vi tross alt er rollemodeller så bør jo vi også være flinke til dette. Jeg føler til tider at det kan sitte langt inne hos en del voksne og de kan bruke enormt mye energi på å forsvare i stedet for å ganske enkelt innrømme at de gjorde de en feil.

Selv føler jeg at jeg er flink til det. Jeg unnskylder ikke i hytt og pine for det skal jo tross alt være en unnskyldning som kommer innenfra, ikke bare fordi omgivelsene forventer det. Noe mange barn føler på når en voksen står over og forlanger en unnskyldning....

Å be om unnskyldning sitter veldig løst hos meg.
Jeg er veldig opptatt av å gå foran som et godt eksempel i så måte.

Mine svigerforeldre har jeg aldri noensinne hørt be noen om unnskyldning ( selv i situasjoner hvor det hadde vært helt naturlig, og ikke minst normalt høflig, som når de knuser et glass ved et uhell osv.) Hos mannen sitter det å be om unnskyldning langt inne - ikke så merkelig sett i sammenheng med hans foreldres vansker med dette. Men han er ihvertfall villig til å jobbe med saken. Og overfor ungene er han minst like flink til å be om unnskyldning som det jeg er - heldigvis.

Unger gjør som du gjør - ikke som du sier. Det er riktignok en klisjé, men en 100% sann en.

Jeg har ingen problemer med å si unnskyld til ungene hvis jeg har gjort en feil nei, det sitter løst. Men er selvfølgelig ikke i hytt og pine da, jeg mener det alltid.
Avkommet er også slik, veldig empatisk, og sier lett unnskyld hvis det er noe.

Har heller ingen problemer med å si unnskyld til barna.

Ingen problemer med å si unnskyld, selv om jeg ikke sier det støtt og stadig. Da har det litt mer tyngde.

Klart jeg ber om unnskyldning til barnet. Hun er selv også blitt veldig flink til det (hun er akkurat fylt 3år) De lærer også dette i barnehagen, og det er flott at barnet lærer folkeskikk.

Her har vi ingen problemer med å si unnskyld og mene det.

Sier unnskyld hele tiden, jeg.

Jeg har ingen som helst problemer på det området. Min mann sliter litt mer der, men jeg har inntrykk av at det er litt mer vanlig hos den mannlige delen av befolkningen, hehe.

Jeg har ingen problemer med si unnskyld til barna mine, men til voksne liker jeg det ikke. Jeg har en slags innebygget redsel for å vise noe som helst av følelser for voksne.... Jeg vet om det og derfor jobber jeg med å si "unnskyld" og "jeg er glad i deg" til mine barn.

Som barn og ungdom syntes jeg det å be om unnskyldning var utrolig ydmykende, men som voksen har jeg lært meg at det slettes ikke gjør vondt, tvert i mot. Er jeg i en ubehagelig situasjon nå, enten når det gjelder ungene, venner, kolleger eller hvem som helst, så prøver jeg å kjenne etter om jeg har helt eller delvis skylden for at det er sånn og er det det, så tar jeg ansvaret for det ved å be om unnskyldning og rydde opp etter meg. Føles helt fint. 🙂

Har ingen problemer med å si unnskyld om jeg har gjort noe å be om unnskyldning for. Hvis jeg har beskyldt eldstemann for noe han ikke har gjort f.eks - det har skjedd nemlig. Eller at jeg overreagerer, hvis jeg er sliten eller av andre årsaker og blir mer sint enn jeg hadde behøvd å bli - da ber jeg også om unnskyldning.
Det sitter løst her, men jeg sier det aldri uten å mene det.

Sier unnskyld når det kreves. Har ikke noen problemer med å innrømme egne feil.

Samme her, sier så klart unnskyld når det er på sin plass. Og magefølelsen vet å fortelle meg når. 😉

Jeg er vel strengt tatt flinkere til selv å be om unnskyldning enn til å presse ungene til å gjøre det. Jeg syns som hovedinnlegger at en unnskyldning faktisk skal komme fra hjertet, fra samvittigheten eller hvor det nå er unnskyldninger kommer i fra. Det skal være oppriktig, ikke påtvunget.

Derfor tvinger jeg ikke barna til å be om unnskyldning annet enn i helt spesielle tilfeller. Men for min egen del må jeg si at unnskyldninger ofte sitter løsere. Og ikke alltid er like oppriktige. Og det er fordi at noen ganger kan man f.eks. i jobbsammenheng, eller i forhold til familie, ha fornærmet noen uten at man mente å fornærme. Jeg mente det jeg sa, men ønsket ikke å såre. Da ber jeg om unnskyldning. Ikke for det jeg sa, men for at jeg sa det. Det å be om unnskyldning vil ofte være en "støydemper" og bidrar til å redusere konfliktnivå.