Jeg skjønner at man kan bli gal av sorg over å miste et barn, og at man kan blir frustrert og redd langt ut over normalen over å ha et livstruende sykt barn, men den artikkelen i Dagbladet.... Hjelpe meg!!
Jeg klarer ikke helt å oppsummere inntrykket mitt med ord, merker jeg, men lederen for denne foreningen virker fullstendig sinnsforvirret. Og minner meg i grunnen sterkt om en like sinnsforvirret fyr med sterkt forskrudde meninger om adopsjon. Han sendte meg en gang en mail som vekselsvis fikk det til å gå kaldt ned over ryggen på meg og til å le hysterisk.

/ :grøsse:
Jeg hadde sikkert vært villig til å forsøke
alt selv, om det var en av mine kjære som var alvorlig syk. Men legene har jo rett i at all ikke kan få behandling på det beste sykehuset (for statens regning).
Og meg bekjent dør folk her i USA også, selv om de har gode sykehus. 🙄
(dette med å ta masse prøver henger nødvendigvis sammen med nødvendigheten av dem for å stille en diagnose, men kanskje mer med at de må sikre seg på alle bauger og kanter for å ikke bli saksøkt i etterkant. Pluss at forsikringsselskapet betaler uansett... ).
Anyway, tragisk sak, det er jo et lite menneskeliv her. Og jeg kan forstå at folk lar seg rive med, sånn i en brenning og uten å tenke seg om. Men når man tenker seg litt om, da vet man at det ikke finnes en skjult agenda blant leger for å ta livet av hjertesyke barn. Det sier seg jo selv at det er fullstendig ulogisk at det skal øke deres prestisje at flere dør. Det er jo i grunnen det stikk motsatte som i en normal verden gir prestisje. 🙄