Kvinner vil at mannen skal tjene mest (NRK)

Monsoon skrev:

En professor på NHH fortalte om en undersøkelse av lønn hos kvinner i omsorgsyrker. Det viste seg at dersom en sykepleier gikk opp i lønn så gikk hun automatisk tilsvarende ned i stilling. Rett og slett. Det var problemer med å få tak i nok arbeidsressurser, og det første forslaget som kom på bordet var jo nettopp det å øke lønnen til de ansatte. Men det viste seg da altså å være meningsløst, ettersom kvinnene kun hadde et minimumskrav til inntekt for å klare seg økonomisk, og alt utover det ble ofret til fordel for fri for å ta seg mer av barn og hjem.

Jeg har også hørt dette, og i mange tilfeller tror jeg nok at det stemme, men for de som er aleneforsørgere og de som enda ikke har funnet en mann som kan forsørge seg, er det jo tragisk at denne argumentasjonen er rådende for lønnsfastsettelsen i omsorgsyrker.

Og jeg tror forresten ikke at det er den jevne omsorgsarbeiderem som dette gjelder, men de damene som er ca 55+ og som jobber for å få kommet seg litt ut av hjemmet. Det er jo ikke så lenge til disse går av med pensjon.Jeg håper og tror, eller tror og håper at generasjonene etter disse oppfører seg annerledes. Sykepleiere har nektet å gå til streik, da de ikke jobber for lønna.

Sykepleierer har vel ofte ikke reell streikerett. Med fare for liv og helse, som kjapt kommer inn.

Jeg lurer litt på om det er noe av grunnen til at lærerne har dratt fra oss lønnsmessig.

kie skrev:

Sykepleierer har vel ofte ikke reell streikerett. Med fare for liv og helse, som kjapt kommer inn.

Jeg lurer litt på om det er noe av grunnen til at lærerne har dratt fra oss lønnsmessig.

Jeg har jobbet med sykepleiere som ikke har sett nytten av lønnskamp, da de jobber for å komme seg ut, og mannen deres har så bra inntekt, at det blir sett på som litt flaut å streike. Disse har ihvertfall ikke hjulpet på for lønnsdannelsen til sykepleierene.

Med liberal bruk av dispensasjoner og kreativ "streiking" burde det være mulig å føre en lønnskamp som ga resultater også for sykepleiere.

annemede skrev:

Jeg har jobbet med sykepleiere som ikke har sett nytten av lønnskamp, da de jobber for å komme seg ut, og mannen deres har så bra inntekt, at det blir sett på som litt flaut å streike. Disse har ihvertfall ikke hjulpet på for lønnsdannelsen til sykepleierene.

Med liberal bruk av dispensasjoner og kreativ "streiking" burde det være mulig å føre en lønnskamp som ga resultater også for sykepleiere.

Ok. Joda. Jeg kjenner også til helsearbeidere som f.eks. ikke helt skjønner mitt syn på penger. At jeg ikke kan ta meg råd til noe en måned etc. fordi de selv har lønn som nærmest er for lommepenger å regne. Så det finnes så absolutt.

Men jeg tror at lærerne har vunnet mye på at ingens liv og helse står i fare om de streiker over tid slik at man merker konsekvenser (f.eks. rundt eksamenstider). Så fort sykepleierstreik ser ut til å få konsekvenser, så blir de jo som regel beordret ut i jobb.

Miss Norway skrev:

Jeg fatter ikke at man kan hisse seg opp over at folk innretter livene sine sånn som de selv vil ha det. Bill.mrk. Drog

Dessuten går vel tilværelsen i bølger? Vi har begge vekslet på å tjene mest. Jeg har finansiert ham mens han har søkt jobb, han har finansiert meg mens jeg var i perm. Har han lyst å jobbe vil jeg støtter ham 110% på det, og kan da gjerne jobbe fullt om det trengs.

Det viktigste luksusgodet man kan ha er fleksibilitet, tror jeg.

Og så må man selvsagt ha satt seg inn i de konsekvenser livs-innretningen har på lang sikt, ift pensjonspoeng o.l. Men litt rådgivning og planlegging synes jeg at man bør forutsette at folk klarer å skaffe seg, og så får man leve som man vil deretter.

Synes Miss Norway sier mye bra her.

kie skrev:

Ok. Joda. Jeg kjenner også til helsearbeidere som f.eks. ikke helt skjønner mitt syn på penger. At jeg ikke kan ta meg råd til noe en måned etc. fordi de selv har lønn som nærmest er for lommepenger å regne. Så det finnes så absolutt.

Men jeg tror at lærerne har vunnet mye på at ingens liv og helse står i fare om de streiker over tid slik at man merker konsekvenser (f.eks. rundt eksamenstider). Så fort sykepleierstreik ser ut til å få konsekvenser, så blir de jo som regel beordret ut i jobb.

Det er derfor man kanskje burde vært litt mer kreativ når det kommer til streiking. Jeg tror det var Einar Førde som i sin tid skrev om noen bussjåfører i Belgia som streiket på den måten at de nektet å ta betaling for busspassasjerene, de kjørte som vanlig, slik at passasjerene kom seg frem, men eieren gikk med tap.
Sånn som det er nå er det jo gunstig for sykehuseiere at noen streiker, det hjelper jo på budsjettet.

kie skrev:

Men jeg tror at lærerne har vunnet mye på at ingens liv og helse står i fare om de streiker over tid slik at man merker konsekvenser (f.eks. rundt eksamenstider). Så fort sykepleierstreik ser ut til å få konsekvenser, så blir de jo som regel beordret ut i jobb.

Det er vel også litt av bakgrunnen for sammenslåingen av Norsk Kommuneforbund og Helse og Sosialforbundet. Nå kan man ta ut kontoransatte i administrasjonen i kommunen, i streik for helsearbeiderne, og unngå tvungen lønnsnemd.

(Det har vel og vært oppe som et av argumentene for et forbundsløst LO; tenk den dagen oljearbeiderne går ut i streik for at helsearbeidere skal få høyere lønn! Da snakker vi solidaritet og samhold! Det kan for øvrig skje under vårens lønnsoppgjør - i kampen om AFP.)

Miss Norway skrev:

Jeg fatter ikke at man kan hisse seg opp over at folk innretter livene sine sånn som de selv vil ha det. Bill.mrk. Drog

Dessuten går vel tilværelsen i bølger? Vi har begge vekslet på å tjene mest. Jeg har finansiert ham mens han har søkt jobb, han har finansiert meg mens jeg var i perm. Har han lyst å jobbe vil jeg støtter ham 110% på det, og kan da gjerne jobbe fullt om det trengs.

Det viktigste luksusgodet man kan ha er fleksibilitet, tror jeg.

Og så må man selvsagt ha satt seg inn i de konsekvenser livs-innretningen har på lang sikt, ift pensjonspoeng o.l. Men litt rådgivning og planlegging synes jeg at man bør forutsette at folk klarer å skaffe seg, og så får man leve som man vil deretter.

Amen.

Esme skrev:

Jeg er enig i at det kan være like slitsom å være hjemme med barn som å sitte og dille på et kontor. Men jeg tror den psykiske belastningen med å være den som må skaffe pengene til familiens opphold kan være mye større. Det er mange yrker hvor man må prestere hele tiden og om familien er avhengig av pengene så sliter det.

Dette blir vel litt på siden av det vi diskuterer? Det å være den som skaffer pengene oppleves muligens ikke som psykisk belastende i seg selv, men å skaffe til veie nok penger. Og da er vi inne på et kompleks tema hvor det ligger ganske mange faktorer til grunn. Da snakker vi om den enkelte familie og deres bestemmelser i forhold til type jobb, hvor man har bosatt seg, utgiftene, antall biler, prioriteringer, sløseri osv.

Videre handler det litt om forskjellige måter å tenke på. Innstillingen man har til jobben, om du vil. Jeg har alltid følt meg privilegert mtp at jeg har hatt en jobb som ikke bare dekker utgiftene mine, men som jeg virkelig ville ha og som jeg trivdes godt i. Så jeg har aldri følt det belastende å jobbe for å tjene penger til livets opphold. Jeg skjønner at det er annerledes hvis man står på torget og selger poteter og er usikker på om man tjener nok til å få det til å gå rundt den måneden.

Madam Mim skrev:

For meg har det alltid vært et mål å være uavhengig og selvstendig, og økonomi er en veldig viktig del av det.

Det har i grunnen aldri vært noe mål å være uavhengig og selvstendig. Det har vært en selvfølge at det var sånn det skulle bli når man ble voksen.

Tanken på at en mann skulle forsørge meg, har vært fjernere enn lotto-millionene (de drømmer jeg om med jevne mellomrom).

Jeg og mannen min har lik utdannelse, og jeg har en grunnlønn på litt mer enn hans. Mamma tjente lenge mer enn pappa, og bestemor tjente mer enn bestefar. Det å skulle bli forsørget av et annet menneske er en fjern og ikke ønsket situasjon.

Jeg har jobbet deltid, men det var fordi jeg tjente såpass at jeg kunne gjøre det. Ikke fordi mannen min tjente så mye at han kunne forsørge meg.

kie skrev:

Ingen av de jeg kjenner som jobber redusert gjør det pga. latskap.

kie skrev:

Jeg synes det blir for dumt om man bruker likestilling som påskudd for å tre en tvungen fordeling av permisjon ned over hodene på folk.

Synes du? For meg er det helt logisk at man stundom må bruke tvang for å få igjennom det man ønsker. Jeg tror en tredeling av permisjonen hadde gjort noe radikalt i forhold til kvinners og menns karrierer.

lykkeliten02 skrev:

Det kan like gjerne bety at de mener at mannen bør ha størst ansvar fordi det til nå er kvinner som har lengst permisjon og ergo ofte har mindre inntekt og mindre mulighet til å tjene mer over lengre tid.

Kvinner har ikke lengst permisjon. Det er opp til foreldrene å bestemme dette, og dersom foreldrene vil, kan mannen ha akkurat like lang permisjon som kvinnen. Ergo kan de få lik inntekt, og tjene likt over tid. Og de kan ha det samme forsørgeransvaret i familien.

Det står forøvrig ikke noe i den artikklen om permisjon

LilleRosin skrev:

Jeg har jobbet deltid, men det var fordi jeg tjente såpass at jeg kunne gjøre det. Ikke fordi mannen min tjente så mye at han kunne forsørge meg.

Jeg vurderer å jobbe 80% et års tid, av akkurat samme grunn. Jeg har en såpass grei inntekt/inntektsmulighet at det ikke er noe større problem. Om min mann hadde kommet hjem og ønsket det samme, hadde jeg definitivt støttet ham. Hadde han sagt at han skulle hatt et friår for å ligge på sofaen, hadde jeg gitt ham en tupp i baken. Jeg synes denne diskusjonen har generaliserer alt for mye.

Når det er sagt, hadde min mann dratt inn utopiske og himmelske summer hver måned tror jeg neppe at jeg hadde jobbet for "å bidra til familieøkonomien" som motivasjon. Da hadde jeg vært i jobb av helt andre grunner.

LilleRosin skrev:

Kvinner har ikke lengst permisjon. Det er opp til foreldrene å bestemme dette, og dersom foreldrene vil, kan mannen ha akkurat like lang permisjon som kvinnen. Ergo kan de få lik inntekt, og tjene likt over tid. Og de kan ha det samme forsørgeransvaret i familien.

Det står forøvrig ikke noe i den artikklen om permisjon

Du leser meg feil. Jeg sier at, siden Mim tolker så veldig utifra undersøkelsen, så kan svarene like gjerne komme av at kvinner har lengst permisjon, det er vel et faktum at det er flest kvinner som tar lengst permisjon, jeg prater ikke om hva som egentlig er mulig, og at svarene derfor kommer fra det. At de synes mennene bør ha ansvar for å tjene inn mest mulig i den perioden kvinner tjener dårligere.
Jeg har jobbet 80% en periode på et år etter siste permisjon med 80% lønn, og det var utifra at min egen lønn i utgangspunktet stor nok til at vi kunne gjøre det, i tillegg til at mannen min tjente godt nok. Hadde jeg eller han, eller begge to samtidig tjent dårligere, så kunne vi ikke ha gjort det. Avhengig av spørsmålsformuleringen kunne jeg ha svart at mannen burde ha hovedansvaret for å tjene inn mest penger, fordi vi i realiteten også var avhengig av det.

Madam Mim skrev:

En mann er ingen livsforsikring, som Polyannas gamle tante sa det så fint, og det bør han heller ikke være. Kvinner kan være sinte over at de tjener mindre, men de de bør ikke forlange at de skal bli forsørget. De bør heller ønske likelønn og bidra mer økonomisk og litt mindre i heimen.

Klok tante det.
Jeg må bare da få fortelle om min kjære eks som sikkert Mim husker. En skikkelig handelshøgskole-kis som rett og slett hadde store problemer da jeg tjente mer en han. 😱 Er det rart det ble månelyst.


Ps. er forresten FOR fleksibilitet.

lykkeliten02 skrev:

Du leser meg feil. Jeg sier at, siden Mim tolker så veldig utifra undersøkelsen, så kan svarene like gjerne komme av at kvinner har lengst permisjon, det er vel et faktum at det er flest kvinner som tar lengst permisjon, jeg prater ikke om hva som egentlig er mulig, og at svarene derfor kommer fra det. At de synes mennene bør ha ansvar for å tjene inn mest mulig i den perioden kvinner tjener dårligere.

😕

Vi har jobbet redusert begge to noen år, men mannen er nå tilbake i 100%.Jeg kommer til å fortsette å jobbe redusert i to-tre år til.Dette er noe vi er fornøyd med begge to, og er så heldig at vi har råd til det.
Han tener mer enn meg, men det er jeg som tar meg av alt det økonomiske så vi har tilgang til hele potten begge to.
Det som har vært viktigst for meg ang. det å jobbe redusert, er å ha skikklige forsikringer. Har god ordning gjennom jobben, og har pensjonsparing privat i tilegg.
Jeg synes ikke det er viktig hvem som tener mest.
Det som er kjedlig er at jeg "sakker" ut karrieremessig.Jeg har ikke lyst til å reise mer enn det jeg gjør,ei heller jobbe lange dager. Jeg er fornøyd med livet slik det er nå, og får heller tenke på karrieren som ikke nådde høydepunktet, når jeg blir pensjonist.

Vi får barnetrygd omtrent til den tiden vi kan gå av meg AFT.:)

LilleRosin skrev:

😕

Det er et faktum at kvinner tar lengst permisjon, selv om det er mulig for mannen å ta like stor del, så er ikke det realiteten. Derfor kan svarene i undersøkelsene være preget av det faktum.

Jo, det siste der skjønte jeg. Jeg mener nå likevel at jeg ikke leste deg feil. Det var kanskje ikke det du mente, men det var det du skrev.

LilleRosin skrev:

Jo, det siste der skjønte jeg. Jeg mener nå likevel at jeg ikke leste deg feil. Det var kanskje ikke det du mente, men det var det du skrev.

Jeg mener jo at det ikke var det jeg skrev, siterer meg selv;
Det kan like gjerne bety at de mener at mannen bør ha størst ansvar fordi det til nå er kvinner som har lengst permisjon og ergo ofte har mindre inntekt og mindre mulighet til å tjene mer over lengre tid.

Men jeg vil nå ydmykt beklage hvis jeg har vært forvirrende.

I alle dager! De resultatenene overrasker i alle fall meg! Ok, jeg har en mann som tjener vesentlig mer enn meg, men det var overhode ikke noe tema den gangen vi var 19 og var på vår første date . Han vet veldig godt at jeg ikke valgte ham for pengene, og at jeg ikke har noe veldig stort ønske om å bli forsørget. Selv om jeg kunne, om jeg ville. Men for meg er det viktig å bidra økonomisk, og det er nettopp derfor jeg holder stand i en jobb jeg er riiimelig lei av mens jeg leter etter noe nytt å gjøre. Selv om jeg pengemessig kunne ha sagt opp og levd på ham til jeg fant noe annet.

Men det er virkelig bare ikke meg! I den store sammenhengen bidrar jeg med lommepenger, men jeg bidrar, og det betyr veldig mye for meg. Og sant og si skulle jeg gjerne likt å bidra enda mer, så min neste jobb skal definitivt ikke være i det offentlige .

Men i likhet med alle diskusjoner som går på menn, kvinner, kjønnsrollemønster og forventninger: Jeg begriper ikke at ikke folk kan snakke om dette FØR de etablerer seg med hus, barn, bil og hund! Det bør ikke komme som en overraskelse at pappa kunne tenke seg halve permisjonen eller jobbe deltid for den saks skyld. Like lite som det bør komme som en overraskelse at mamma vil dele permisjonen 50/50 og ikke har lyst til å jobbe redusert for å støtte opp om pappas karriere... Sånne ting må man avklare når man planlegger å stifte familie sammen .