Bytter feminister etternavn?

Zoë skrev:

Gådd - det er meg!

Du er vanskelig.

Jeg derimot er sjikkelig enkel og medgjørlig.

Mine unger og min mann har samme etternavn. Jeg tenkte at jeg skulle bytte. Men det ble bare aldri gjort. Og blir heller aldri gjort. Så nå heter jeg noe annet enn de tre andre. Plager meg ikke. Hadde ikke villet gi ungene mine to etternavn. Det synes jeg høres veldig slitsomt ut å ha.

rine skrev:

Akkurat. Jeg tenkte at det gikk fram av mitt forrige innlegg at jeg ikke trodde mannens etternavn= deltidsarbeid- alltid, men jaggu fikk jeg ikke noen himle-smilyer og beskyldninger om å være fordomsfull likevel.

Ja, men det kan meget vel være bias. Det er en opphopning av hjemmeværende husmødre i navneskiftegruppen, uten at det betyr at navneskiftere som sådan er mer utsatt for inekvalitet. Motsatt kausalitet, som ikke sier noe mer om gruppen enn at det er en overlapp.

Milfrid skrev:

Du er vanskelig.

Akkurat det jeg tenkte selv!

Skaper seg og skal liksom beholde navnet sitt, men ække feminist nok til å gidde å skifte egne bildekk - og ikke vil hun bake en skarve cupcake engang!

Tallulah skrev:

Fnis, det hadde vært utrolig gøy om Hiawata het Høvdingsønn Tallulahetternavn, siden Høvdingens navn må være blant de minst kompatible med en slik norrøn navnetradisjon. For å ikke snakke om Hiawatas fornavn.

Gjør det! Gjør det!

Teofelia skrev:

Jeg har beholdt mitt etternavn, og ungene har (bare) mitt etternavn, de også. Jeg vet om noen veldig få som har gjort det samme.

Toffskij skrev:

Jeg er også med i den eksklusive klubben. Mine unger heter Prima og Secunda Toffemannsdatter Mittetternavn. Tør ikke tenke på Cuyas analyse av dette.

Jeg vil kalle dere late adapters. Sånn gjorde deler av min familie det allerede på 70-tallet.

Mannen min byttet forresten da vi hadde vært gift i mange år. Og ettersom barna egentlig hadde hans (forrige) etternavn, måtte jo de bytte også. Nå har vi alle fem bare ett etternavn, og det er mitt familienavn, som også er navnet på gården min far vokste opp på.

Mannen min hadde opprinnelig et -sen-navn og på det tidspunktet han byttet navn hadde han allerede en god del publiserte artikler, bl.a., så det var ikke veldig praktisk å bytte navn, men han hadde i hvert fall veldig lyst til det og hadde tenkt på det i flere år.
Jeg vil jo tro at det ikke bare har vært praktisk å bytte for alle de tusenvis av kvinner som har byttet navn før oss.

Vi er en sånn pussig familie. Mamma beholdt pikenavnet sitt, jeg har samme etternavn som pappa, broren min har begges. Visstnok var det slik at da jeg ble født så fikk barnet automatisk pappaens etternavn, mens dette var endret da broren min ble født 3,5 år senere. Jeg synes det høres rart ut, men mamma har alltid hevdet det. Litt pussig at de da ikke lot meg få mammas navn i tillegg, i ettertid, men men.

I og med at dette har vært normalen for meg så var det helt utenkelig for meg å bytte navn da jeg giftet meg. Barna har begges, mitt navn som mellomnavn og pappaens (visstnok beskyttede..) etternavn. Mine argumenter har vært 1) har alltid visst at jeg skulle beholde pikenavnet , 2) Svigermor har samme fornavn som meg! og 3) Jeg gidder ikke stave etternavnet mitt HELE tiden.

Så det. Vi lever meget godt i dette sammensuriumet og har aldri hatt noe problem med det, verken praktisk eller emosjonelt.

Bille skrev:

3) Jeg gidder ikke stave etternavnet mitt HELE tiden.

Godt argument! Jeg må stave både for og etternavn. :lei:

Her i huset må alle stave navnene sine. Mannen har et fornavn som staves på to ulike måter, og et etternavn som staves på tre ulike måter. Fornavnet mitt er greit, etternavnet mitt er nesten likt et stedsnavn i Norge, man are bytter om to bokstaver. Og det gjør ALLE.

For å forsikre oss om at pøbelprinsessen ikke skal ha det noe bedre enn oss, har hun to fornavn som begge har flere ulike stavemåter. Og begge etternavnene våre.

Jeg het Nilsen liksom...

Jeg bryr meg ikke så mye om navnet mitt er sjeldent, vanlig, oppklarende eller what not. Jeg har alltid identifisert meg med navnet jeg fikk ved fødselen. For sikkerhets skyld har både mamma og pappa like mye "rett" på det.

Vi er en familie med sterk familiefølelse, selv om vi har ulike navn. Barna oppfører seg som en søskenklan, selv om de ikke heter det samme. For oss er det ikke navnet som avgjør fellesfølelsen. Om det er upraktisk? Hva med de som er har barn med ulike #2-foreldre og gir ungene navneblandinger hvor absolutt ingen heter det samme? Praktisk? Upraktisk? Who cares?

Mange andre land og kulturer lar det der med navneskifte være, det funker det også. Men her til lands har den ganske unge navnebyttetradisjonen bakgrunn i tvang. Det kan man godt være klar over når man snakker om fine, gamle tradisjoner.

Strå skrev:

Jeg bryr meg ikke så mye om navnet mitt er sjeldent, vanlig, oppklarende eller what not. Jeg har alltid identifisert meg med navnet jeg fikk ved fødselen. For sikkerhets skyld har både mamma og pappa like mye "rett" på det.

Mens jeg syns mitt etternavn var dørgende kjedelig, og jeg hadde aldri fått noe nært forhold tildet, så om jeg ikke hadde valgt å bytte som 18åring, så hadde jeg garantert byttet når jeg giftet meg. Men siden jeg byttet som 18åring var det uaktuelt å bytte når jeg giftet meg, og det var viktig at ungene fikk mitt etternavn og kun det.

Før jeg byttet etternavn i en alder av 29 år måtte jeg alltid stave både fornavn og etternavn. Nå slipper jeg unna med fornavnet mitt. (Eller mellomnavnet da hvis man skal være helt korrekt.)

Jeg har gitt ungene mine etternavnet jeg har strevd med å stave i mange år. : Ond mor TM:

ingling skrev:

Jeg har gitt ungene mine etternavnet jeg har strevd med å stave i mange år. : Ond mor TM:

Jeg også. Hvorfor skulle de få slippe unna?!

Toffskij skrev:

Jeg også. Hvorfor skulle de få slippe unna?!

Og jeg.

polarjenta skrev:

Mens jeg syns mitt etternavn var dørgende kjedelig, og jeg hadde aldri fått noe nært forhold tildet, så om jeg ikke hadde valgt å bytte som 18åring, så hadde jeg garantert byttet når jeg giftet meg. Men siden jeg byttet som 18åring var det uaktuelt å bytte når jeg giftet meg, og det var viktig at ungene fikk mitt etternavn og kun det.

Når og om du bytter navn er vel opp til deg? Jeg har bare reagert på at noen kaller det en fin, gammel tradisjon.

Når jeg jobber i Mobilskole og barn og foreldre heter helt ulike etternavn drømmer jeg om en verden hvor mor, far og barn heter det samme... En del tamilske kvinner får sin manns fornavn som etternavn. Det er også relativt forvirrende.

Jeg byttet etternavn da jeg giftet meg for snart 20 år siden. For meg var det da en selvfølge at vi skulle ha samme etternavn. Skulle jeg giftet meg igjen nå hadde jeg nok beholdt mitt eget etternavn, tror jeg. I mitt miljø var og er det helt vanlig med navnebytte.

På andre områder jobber jeg helt klart for likestilling. Og ut i fra definisjonene på feminist er jeg det, uten at jeg har reflektert spesielt over den "tittelen". Jeg har hele tiden vært klar på at jeg skal jobbe i en 100 % stilling. Hvis vi trenger at noen går ned i stilling for å få kabalen skal gå opp skal det være begge to/vi skal bytte på. Mine jobbmuligheter skal være de samme som en manns. Osv.

Strå skrev:

Når og om du bytter navn er vel opp til deg? Jeg har bare reagert på at noen kaller det en fin, gammel tradisjon.

Jeg kommenterte bare på det at du skrev at etternavnet er en del av identiteten din, og ville bare si at ikke alle føler det sånn.:)