Bytter feminister etternavn?

Tallulah skrev:

Mor til barn med tungt bindestreksnavn. Come On! Det får være måte på hva man skal disse.

Come on selv, du disser jo dem som skifter etternavn. Det er jo en dissetråd. 😉

Hjelpes, mange lange tær her og skikkelig fruktbar diskusjon. Jeg synes FP er et merkelig sted å være for tiden.

pøbelsara skrev:

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Jeg har garantert gjort en fluss med ting basert på rådende sosiale normer. Skifte av navn var ikke en av dem. Akkurat den biten var gjennomtenkt og bevisst og basert på hva jeg ønsket. Og med klar beskjed til han jeg tok navnet fra at om jeg tok hans navn og ungene kun fikk det, så kom jeg til å beholde det også ved en skilsmisse. Noe jeg også har gjort.

(At mannen er blitt så kokko og at det nå finnes en ny frue med samme etternavn som jeg strengt tatt ikke har lyst til å bli forvekslet med, og at skifte sånn sett hadde vært greit er en annen ting. ).

nolo skrev:

Come on selv, du disser jo dem som skifter etternavn. Det er jo en dissetråd. 😉

Nei, det gjør jeg ikke. Verken i 2008 eller i år.

Er absolutt alle kjønnsrollemønster negative? Altså, jeg har null problemer med å se at det er negativt å bli tvunget til noe man ikke vil. Men om man skifter etternavn fordi man synes at det er en fin tradisjon, har det noen fryktelige konsekvenser som gjør at det er et mønster som må brytes? Får det negative konsekvenser for kvinner som skifter navn? Tjener vi mindre? Gjør vi mer husarbeid?

Jeg klarer ikke helt å se problemet med akkurat dette kjønnsrollemønsteret ut over at det er en fare for at frøken Von Kult Navn bytter til Fru Hansen. Som jo er trist. Men ikke noe mer enn det.

Sånn statistikkmessig - vil det vel kanskje ikke være sånn at det er de mest tradisjonsbundne som gifter seg og at det kanskje derfor er en overvekt som skifter navn tol mannens. Mens mange av dem som aldri ville skiftet navn heller aldri gifter seg?

Tallulah skrev:

Nei, det gjør jeg ikke. Verken i 2008 eller i år.

Eller, okeida, jeg innser at jeg var litt vel hårsår.

Milfrid skrev:

Jeg har garantert gjort en fluss med ting basert på rådende sosiale normer. Skifte av navn var ikke en av dem. Akkurat den biten var gjennomtenkt og bevisst og basert på hva jeg ønsket.

Her og. Jeg var ung da jeg giftet meg. Nek var jeg sikkert også. Men i dag er jeg 35, trebarnsmor, enda gift med mannen og vil nok kalle meg oppegående og bevisst på de fleste områder i livet. Og jeg hadde også i dag tatt hans etternavn, av akkurat de samme årsakene som i 2003, da jeg tok det valget.

Det at man informerer mannen eller "gir klar beskjed" om at man har tenkt å ta hans navn, er virkelig ikke det samme som at man ikke har blitt offer for et tradisjonelt kjønnsrollemønster altså. I tråden her virker det jo som om det nesten utelukkende er damene som har gjort seg tanker rundt navneproblematikken etter bryllupet. Min påstand, fra egen erfaring og fra folk jeg kjenner RL, er at menn ofte bryr seg lite om hvilket navn kona tar. De vil-ofte- ikke gi slipp på eget navn, men kona må gjerne beholde sitt om hun vil det. Jeg tror derfor ikke at damer som har skiftet navn er dumme nek som blir tvunget av mannen sin til å gjøre det, men jeg tror at de, av en eller annen grunn, er mye mer opptatt av både det romantiske aspektet ved å ha felles navn som mannen og det praktiske i det at hele familien har samme navn.
Jeg synes ikke det er verdens undergang at en dame tar mannens navn, det finnes verre ting, men jeg blir litt når man på død og liv ikke vil ta inn over seg hvilke mekanismer som ofte ligger bak.

Jeg har jo byttet etternavn, men ikke i forbindelse med giftemål. Det kan hende jeg hadde valgt å ta mannens etternavn da jeg giftet meg om jeg ikke allerede hadde byttet en gang. Rett og slett fordi jeg syns pikenavnet mitt er dørgende kjedelig. Men nå har jeg det etternavnet jeg vil ha, det har jeg valgt helt selv, og er det jeg skal ha livet ut selv om jeg en eller annen gang gifter meg på nytt.

Og jeg blir veldig når enkelte tydeligvis tror alle som har skiftet navn gjør det av tradisjonelle årsaker. Jeg skjønner at mange (til og med sikkert de fleste) gjør nettopp dette, men vennligst ikke gå ut fra at det gjelder alle.

Men Dixie, det er sagt, opptil flere ganger tror jeg, at på enkeltnivå selvfølgelig er en million årsaker til navnebytte. Men om dette foregikk fullstendig upåvirket av tradisjon, så hadde det ikke vært 80% kvinner som gjorde det. Å være påvirket av tradisjon er ikke det samme som å gjøre det av tradisjon.

Kvinner er, på populasjonsnivå, mindre knyttet til etternavnet sitt. Dette er påvirket av at det er vanlig å se det rundt seg. At man er påvirket av tradisjon utelukker selvfølgelig ikke at valget er gjennomtenkt.

Jeg skjønner det og er enig i det, men jeg vil påstå med 100 % sikkerhet at valget mitt ikke er påvirket av tradisjon whatsoever. Jeg har gjort endel ting ut fra tradisjon, men ikke dette. Og det irriterer meg at folk automatisk går ut fra det (at det innerst inne, eeegentlig var av tradisjonelle årsaker, jeg bare vet det ikke), fordi jeg er kvinne. Det irriterer meg grenseløst. Spesielt nå, rett før jeg skal ha mensen og ikke har en sjokoladeplate i mils omkrets.

Digresjon, men jeg får litt sånn litt "harem-assosiasjoner" når damer beholder ex-ens navn etter at de blir skilt og så tar jaggu den nye kona mannens navn også. Det synes jeg er litt sært. En av dem (fortrinnsvis den gamle, kanskje?) burde gitt seg.

Dixie: Det er ingen som har sagt at det ikke finnes damer som har andre grunner enn at "slik er det bare" til å ta mannens navn.

Dixie: Hvis det var helt uvanlig at kvinner tok mannens navn, er det ikke sikkert du hadde tenkt på det som et alternativ en gang. Og i hvert fall er det mer nærliggende å tenke at du kunne hatt andre kvaler ved å gjøre det enn nå når det er den dominerende tradisjonen.

Zulu skrev:

Dixie: Hvis det var helt uvanlig at kvinner tok mannens navn, er det ikke sikkert du hadde tenkt på det som et alternativ en gang. Og i hvert fall er det mer nærliggende å tenke at du kunne hatt andre kvaler ved å gjøre det enn nå når det er den dominerende tradisjonen.

Jeg skjønner hvor du vil hen, men i vårt tilfelle er jeg helt uenig. Som sagt er det ikke vanlig der mannens familie kommer fra at man skifter etternavn, og min mor advarte meg mot det da hun angret. Jeg har alltid hatt folk rundt meg som ikke har tatt mannens etternavn og det var vel helst normalen for meg. Så jo, det fantes ikke noe annet alternativ i vårt tilfelle, ut fra de grunnene vi hadde. Jeg kunne godt latt mannen ta mitt etternavn, som jeg hatet og ville bli kvitt, men så ikke helt poenget med det. 😮

Dixie: Jeg synes du hadde en helt grei grunn til å bytte etternavn, og det er ingen grunn til at du skal måtte "forsvare deg". Det var det som passa deg best, og det er en helt legitim grunn det. Men allikevel kan det settes i en større kontekst, for om det ikke var forventninger i samfunnet til at man tok mannens navn, så hadde du kanskje løst navnebyttet på en annen måte. Min kusine, for eksempel, hun tok et gammelt familienavn i stedet for farens -sen-navn, før hun i det hele tatt tenkte på å gifte seg. Og da hun fant seg en mann med et enda kjedeligere -sen-navn, så beholdt hun selvfølgelig sitt. Om man virkelig misliker etternavnet sitt, så er det ingenting i veien for å bytte det så fort man blir myndig (eller før, om man får foresattes støtte). Det er altså ikke feil å velge seg mannens navn (igjen, det er praktisk, samlende og alt det der), men det går liksom ikke å løsrive det helt fra tradisjonen likevel.

Det er jo mange gode grunner til at man velger å bytte navn til partnerens: det er enklere å stave/uttale, det er finere, man liker ikke navnet man har fra før, man ønsker en symbolsk løsrivelse fra familien sin osv, men det er påfallende at det sjelden eller aldri er menn som sier dette.

Jeg tenkte lenge og mye på hva som var riktig å gjøre for meg da vi giftet oss. Jeg landet på at jeg ville hete det samme som barna mine, dvs. mitt etternavn som mellomnavn, mannens etternavn som etternavn, til tross for da å risikere å fremstå som gammeldags/tradisjonalist/romantisk/bakstreversk/antifeminist etc. Han kunne gjerne også tatt mitt navn som mellomnavn, men da vil han kutte sitt andre mellomnavn (fornavn). Det ønsker jeg at han ikke gjør, siden sønnen vår har fått det navnet, og det er et navn som har gått i hans familie i generasjoner. Et voilà!

Jeg er ikke gift, og ikke har jeg ønske om å gifte meg heller, men om jeg nå skulle ha giftet meg ville jeg ikke skiftet navn. Jeg ser lliksom ingen grunn til at jeg skulle ha skiftet navn. At noen synes det er romantisk eller fin tradisjon, er nå så. Det kan jeg ikke sette meg inn i, men praktisk? Hva er det som er mer praktisk med å ha samme etternavn, enn ulike?

Men hvis man ikke liker navnet sitt av ulike grunner, og ønsker å bytte, hvorfor gjør man ikke det helt uavhengig av ekteskapsinngåelsen? Det at man «benytter muligheten» til å skifte navn når man gifter seg, er vel et rimelig sterkt bevis for at man er nettopp tradisjonspåvirket.