En selvfølge at man får til det man setter seg fore

Da jeg var ferdig på ingeniørhøyskolen sa jeg faktisk fra til foreldrene mine at jeg ønsket meg veldig en ingeniørring. Jeg forklarte at det var viktig for meg og at jeg ønsket meg den fra dem fordi jeg aldri fikk ha noen konfirmasjon og aldri har hatt en eneste markering på noe vis fra dem til tross for år etter år med studier, skolegang med gode resultater osv og at jeg ikke hadde råd til å kjøpe ringen selv siden økonomien på tampen av et studie ikke akkurat er god.

De brukte ikke penger på sånt tull. Hollywoodnykkene fikk jeg finansiere selv.

Jeg tror nesten jeg kan si at jeg følte meg forskjellsbehandlet til tross for at jeg er enebarn.

Men om forskjellsbehandling - man tvinger ikke i en unge som ikke vil ha is en is bare fordi søskenet ellers ikke kan få is.

Men man gir ikke mindre konfirmasjonsgave til den ungen som ikke er like kristen som sin søster eller bror vel? Og samme med gave for fullførte studier, bryllup og lignende - der må det være et visst system.

Skremmern skrev:

🙄

safran skrev:

Jeg tenker du hadde lagt godt merke til det dersom du var blitt utsatt for massiv skjevfordeling.

Kanskje det?
Skal prøve å forklare litt bedre hva jeg mente: Hvor ofte hører man noen fortelle om at de får ting/anerkjennelse som søsken/annen familie ikke får? Alt kan ikke være helt likt bestandig, (det slutter man vel med tidlig i barndommen?) og man får kanskje ting på ulike steder i livet alt etter hva man har behov for der og da? Eksempel fra RL: Jeg har to kusiner (som altså er søstre). Av og til møter jeg begge sammen, av og til hver for seg. Begge har barn, og begge mener helt oppriktig at den andre søsteren får mye mer hjelp og støtte med barna enn den andre. Lyver den ene da? Jeg har ingen forutsetning for å finne ut hva som er sant, og jeg oppfatter min tante og onkel som ganske oppegående og rettferdige mennesker. Jeg tror ikke noen av kusinene mine lyver, men tenker at de kanskje har lettere for å legge merke til ting søsteren får og glemme at de selv kanskje har fått noe annet en annen gang? Husker man lettere et NEI til barnevakt, enn 20 JA?

Jeg mener ikke å si at det ikke finnes urettferdige foreldre altså, eller at de som forteller om skjevfordeling alltid lyver. Jeg tenker bare at det som regel alltid er to sider av en sak.

Ingenting kan noen gang bli helt rettferdig i den forstand at man alltid skal få likt. Men, det er stor forskjell på å få (oppmerksomhet, gaver, penger, tid, barnevakt etc) etter behov (Og hva er et behov? Noen klager over dårlig råd og at de har det travelt om de ikke kan reise til Syden et år eller om de må på to møter ei uke, andre har det likedan og ser på seg selv som rike eller at de har god tid.) og det at en av søsknene blir veldig lite eller veldig mye tilgodesett.

Hm...

Ble plutselig litt paranoid på at jeg oppfattes som en uselvstendig dame som sitter og venter på anerkjennelse fra mamma&pappa, liksom...

Min mor og far har aldri spart på ros, så der er jeg heldig. Vi blir også "forskjellsbehandlet" hjemme hos meg på en utmerket måte - broren min har fått økonomisk hjelp i perioder (noe jeg aldri har trengt), samtidig som vi får masse barnevakthjelp (noe han ikke trenger).
Når det gjelder større gaver eller anledninger blir vi behandlet millimeterlikt, og slik er det med barnebarna også. Akkurat sånn det skal være, etter mitt hode.

Jeg var kanksje litt sliten og utladet når jeg skrev HI mitt?
Svigermor hadde akkurat vært innom med en blomst, og jeg ble så GLAD for det. Kunne vel også tenkt meg at mannen hadde sagt "Vel overstått, baby - nå går vi ut og spiser sammen!" (ikke for at han noensinne kunne tatt ordet "baby" i sin munn )

Det var liksom ikke ment å være tung materie dette, altså, og det prøvde jeg å presisere. Et lite poeng er det dog, og det er at selv om man har masse indre motivasjon (som jeg alltid har hatt når det gjelder utdanning) så er det da hyggelig om noen ser og anerkjenner det man gjør, ikke sant?


Og om det er mamma&pappa, venner, mannen, naboen eller svigermor, var jo ikke relevant i denne sammenhengen.

(...og for the record, det er stadig noen som heier på meg i livet mitt, så her var ikke poenget at jeg lider noen nød, akkurat. Ment som en generell problemstilling.)

rine skrev:

Kanskje det?
Skal prøve å forklare litt bedre hva jeg mente: Hvor ofte hører man noen fortelle om at de får ting/anerkjennelse som søsken/annen familie ikke får? Alt kan ikke være helt likt bestandig, (det slutter man vel med tidlig i barndommen?) og man får kanskje ting på ulike steder i livet alt etter hva man har behov for der og da?

Jeg tenker at dersom man får mer enn sine søsken, så har man lite behov for å fortelle det til andre. Og jeg tenker at man heller ikke kanskje ser det like godt som om man er den som får mindre.

Zoë skrev:

Med en overhengende fare for at dette kan oppfattes som sutring, drister jeg meg til å høre om det er flere "flinke piker" der ute som skulle ønske seg litt mer ballonger&sjampis når de oppnår noe som er grunn til feiring?

Først som sist - dette hører ikke hjemme blant de store problemene i livet, men kan vel snakkes om likevel?

Mine foreldre og andre rundt meg har alltid hatt en forventning om at jeg fikser ting. Det er jo bare fint og gjør jo også noe positivt med troen jeg har på meg selv. Likevel kan det av og til være litt stuslig at store seire for meg blir sett på som en selvfølge av andre.

Gjennom årenes løp har jeg lagt merke til at andre som består eksamener med glans, kommer inn på studier de sårt ønsker seg, får drømmejobben og ellers oppnår det de jobber for blir feiret på ulikt vis.
Nå er jeg selv en stor fan av feiringer og litt haloi&moro generelt og hadde i grunnen satt pris på en blomst eller en skvett sjampis nå som jeg både har bestått en eksamen i et temmelig overarbeidet arbeidsår OG fått fast jobb på min drømmearbeidsplass!

Should I get a grip & shut up - eller er det lov å drømme om litt mer feiring?

Du må si det. Til dem du ønsker oppmerksomhet fra, altså. Folk er så forskjellige, og mange kommer ikke på at enkelte ønsker å feires mer enn med et "grattis!" Sånne folk, som meg, må få klare beskjeder om hva som er forventa av oss.

Selv er jeg en katastrofe når det gjelder å huske å gi folk oppmerksomhet ved større anledninger. Jeg husker ikke en gang bursdagen til venner jeg har kjent fra tidlig ungdom, noen vet jeg ikke nøyaktig alder på en gang. Det er fordi jeg ikke synes det er viktig, men hadde en av dem ymtet frampå at "Herregud, Retz, nå får du pinadø skjerpe deg! Fra nå av vil jeg sette pris på å få gave på dagen min, ikke tre måneder før eller etter!" da hadde jeg selvsagt notert meg det og aldri glemt det igjen.

Når det gjelder dette med å ta det som en selvfølge at folk får til det de setter i gang med, så gjør både jeg og andre det ift meg selv. Det synes jeg er helt som det skal være. Vi feirer egentlig masse i løpet av et år, men det blir gjerne impulsfeiringer, som f.eks. feiring av fint vær og sånt.

Retz skrev:

Du må si det. Til dem du ønsker oppmerksomhet fra, altså. Folk er så forskjellige, og mange kommer ikke på at enkelte ønsker å feires mer enn med et "grattis!" Sånne folk, som meg, må få klare beskjeder om hva som er forventa av oss.

Sant, dette.
Er på ingen måte noen martyr som sitter og venter på noe heeelt spesielt i lange tider mens jeg sender surmulende blikk rundt meg, altså. 😉
Til mannen har jeg sagt at det hadde vært hyggelig om vi gikk ut og spiste for å feire vel overstått hektisk år - og det syntes han var en god idé.