Er mor stort sett logistikkansvarlig og organisatoren i familien?

Før var det som oftest meg som tenkte på "alt", og det var derfor deilig å kunne reise bort på kurs og konferanser, og overlate det hele til Dibmannen. Ting ble glemt, men alle overlevde hver gang.

Nå har Dibmannen fått seg jobb langt borte i utlandet, og utover logistikkjobben må jeg nå lage mat, rydde snø og ordne med ved. Det er også blitt vanskeligere å reise på kurs.

Livet er stusselig uten Dibmann. 🙁

Mannen min gjør mer enn meg i praksis. Men planlegging og organisering er det jeg som gjør, og det er jeg som til enhver tid har oversikten. Men jeg er hjemmeværende, gan jobber fullt, så det faller nokså naturlig.

Niobe skrev:

Mannen min gjør mer enn meg i praksis. Men planlegging og organisering er det jeg som gjør, og det er jeg som til enhver tid har oversikten. Men jeg er hjemmeværende, gan jobber fullt, så det faller nokså naturlig.

Jeg tror dette har mye å si altså. Om man er den som mer eller mindre har vært hjemme i flere år, pga svangerskap, permisjon, sykdom - eller hva det er. Så blir det for sånn. Å organisere og planlegge er noe jeg faktisk klarer, til tross for helseproblemer. Og da er det både godt og rett for meg at jeg tar den biten i hverdagen akkurat nå.

Ellers kan man jo si at dette er årsaken til at det er flere toppledere som er menn, enn mellomledere For på toppen har se en sekretær/assistent som husker for seg.

Vi har såpass mye å gjøre at vi har valgt å dele oppgavene mellom oss. Jeg vet feks ikke hvordan jeg fyller bensin på bilen (jeg tror i alle fall vi har bensin?), men hvis mannen min hadde dødd eller vi hadde skilt oss så hadde jeg greid å lære meg det (kors på halsen!). Det er ikke så lurt i forhold til å dekke opp for hverandre, men det er temmelig effektivt.

Ellers er det felles, online kalenderen (google) som er "bergeren" her også. Vi er også så heldige at feks Trondheim kommune har skoleruta sin på google, så den kalenderen abonerer vi bare på. (Jeg er veldig fristet til å hive meg med i et styre til ungenes fritidsaktiviteter bare for å kalender googlifisere dem, spørsmålet er jo om jeg kommer meg ut av styret igjen etterpå ...)

Er det virkelig en mannegreie å fint klare å huske dert meste på jobb, men ha tidenes gullfiskminne når det kommer til bursdager og skidager og denslags? I så fall er jeg en mann.

Nessie skrev:

Jeg tror dette har mye å si altså. Om man er den som mer eller mindre har vært hjemme i flere år, pga svangerskap, permisjon, sykdom - eller hva det er. Så blir det for sånn. Å organisere og planlegge er noe jeg faktisk klarer, til tross for helseproblemer. Og da er det både godt og rett for meg at jeg tar den biten i hverdagen akkurat nå.

I en periode i vinter var jeg så dårlig at jeg ikke en gang klarte å organisere og planlegge. Da følte jeg meg som en fullstendig tilsidesatt del av familien, og ikke deltakende på noe som helst vis.

Maverick skrev:

Er det virkelig en mannegreie å fint klare å huske dert meste på jobb, men ha tidenes gullfiskminne når det kommer til bursdager og skidager og denslags? I så fall er jeg en mann.

Jeg vil jo si at det er en menneskegreie å et begrenset oppmerksomhetsspenn. Alle kan ikke bli gode i alt samtidig. De fleste av oss har muligheter/evner/talenter til å bli gode nok innenfor de fleste områder, men igen av oss har kapasitet/penger/tid til å bli det samtidig.

Dette er jo grunnen til at fritidsaktiviteter som golf, seiling, riding feks har fått status som "rikmannssporter" fordi man tradisjonelt måtte hatt en del penger for å drive med det.

Kulturelt sett har menn blitt premiert for å yte på jobb, så da er det ikke så rart at de også har hatt fokuset der.

Maverick skrev:

Er det virkelig en mannegreie å fint klare å huske dert meste på jobb, men ha tidenes gullfiskminne når det kommer til bursdager og skidager og denslags? I så fall er jeg en mann.

Jeg husker ikke min egen bryllupsdag heller, sikkert fordi jeg har egentlig alt for mye å tenke på på jobb og fordi jeg ikke synes det er viktig.

Jeg holdt på å gå i "huske alt i familie"-fella og så skjerpet jeg meg, delte opp ansvar mellom mannen min og jeg og så var jeg ikke sikkerhetsnett.
Det vil si at det skjedde noen tabber, men så gikk det seg til.

Men det er vel ingen som sier at det er en mannegreie å ikke klare å huske ting på hjemmebane? Jeg tror det er en persongreie, og at den som innehar problemet enten 1) sliter med å huske ting eller så er det faktisk en egenskap eller manglende sådan, eller 2) ikke anser det som viktig nok til å huske på det.

Vi er nødt til å ha ei ganske skeiv fordeling, så jeg er definitivt logistikk-, fikse- og huskesjef. Ulempen er jo at når fordelinga er såpass skeiv i utgangspunktet, blir det jo fort til at jeg gjør de tingene som mannen min faktisk kunne gjort, bare fordi det er jeg som er vant til å fikse. Bør nok være litt mer bevisst på det.

Maverick skrev:

Er det virkelig en mannegreie å fint klare å huske dert meste på jobb, men ha tidenes gullfiskminne når det kommer til bursdager og skidager og denslags? I så fall er jeg en mann.

Jeg lurer veldig. Mannen min er en god organisator på jobb, men stenger tidvis helt av når det gjelder ting som skal organiseres med ungene. Han husker knertens fotballtrening, for der er han trener. Etter det stopper det helt opp. Det rare er at han er veldig forundret over dette selv også. Han sier at han vil, men ikke får til siden han uansett vet at jeg har full kontroll.

Jeg kan godt glemme skift til barnehagen, regntøy, hva som må handles inn osv. Men om mannen er bortreist husker jeg alt. Noe kan tillegges personlige egenskaper tror jeg, men jeg kobler også ut på områder hvor andre (mannen og etter hvert store barn) har kontroll.