Dine venner

Mest damer. De parene vi har som venner er stort sett mine venninner fra gammelt av. Jeg er heller ikke så flink til å få nye venner. Jeg hadde mange mannlige venner i studietiden, men de bor stort sett i utlandet hele gjengen, og vi snakkes nesten bare på Facebook.

Jeg har jo noen fra jobben jeg regner som venner, der er fordelingen jevnere mellom kjønnene.

Mannen har en del venner i en annen by, da han ukependler. Jeg kjenner jo de fleste av de, men ville ikke kalt de mine venner.

De fleste av venninnene mine har jeg kjent siden jeg var liten. Flaks at de fleste av oss har "flyttet hjem" så vi bor i samme område alle sammen.

Esme skrev:

Men jeg synes enkelte, både menn og kvinner egentlig, som ikke har venner av motsatt kjønn kan innta en veldig "de er en annen type folk" overfor det motsatte kjønnet. Og jeg synes at de som ofte snakker om "vi kvinner" og "vi menn" når de egentlig kun mener seg selv, de har ofte ingen venner av det motsatte kjønn.

Jeg er enig. Jeg får fnatt av slikt "vi kvinner"-snakk, og får piggene ute med én gang.

Jeg har flest kvinnelige venner nå, men det var nærmere 50/50 før. Jeg har ofte generelt sett lettere for å trives sammen med menn, men de beste vennene mine er kvinner.

De mannlige vennene mine er typisk ikke halvparten av vennepar - eller ofte kjenner og omgås jeg jo partnerne til vennene mine også, men det er stort sett helt tydelig for meg at det er den ene av dem som er "vennen min", mens den andre er "kona/mannen til vennen min".

Alle de nærmeste vennene mine er kvinner, men jeg har en del mannlige venner, og synes ofte det er lettere å gå fra bekjent til venn med menn enn med kvinner. Og sånn har det alltid vært med meg. Og så synes jeg det er dumt at det fortsatt er litt sånn semi-uglesett å ha gode venner av motsatt kjønn. Jeg har for så vidt opplevd komplikasjoner, men jeg synes heller man skulle lære seg å navigere farvannet enn å operere med nesten-apartheid, som jeg synes det er tendenser til i en del miljøer.

Jeg har flest kvinnelige venner. Jeg er med i 2 «klubber», og totalen der er 16-17 stk. Det er venninner helt fra ungdomsskolen.

Men alle de har jo (så og si) en mann også, og når vi møtes med par, så kjenner jeg de manfolka ganske godt og. Men god venn er nok ikke de sånn egentlig.

Har en god venn fra jobb da, som er mann.

På vgs osv var jeg mye med gutter, men da jeg starta på førskolelærerutdanninga, var det naturlig nok (og dessverre) mest jenter.

Esme skrev:

Men jeg synes enkelte, både menn og kvinner egentlig, som ikke har venner av motsatt kjønn kan innta en veldig "de er en annen type folk" overfor det motsatte kjønnet. Og jeg synes at de som ofte snakker om "vi kvinner" og "vi menn" når de egentlig kun mener seg selv, de har ofte ingen venner av det motsatte kjønn.

For når man har mange venner av det motsatte kjønn så ser en jo at i bunn og grunn er ikke menn og kvinner så forskjellig som gruppe, de personlige forskjellene er mye større.

Enig. Og det er forklaringen bak at jeg egentlig føler jeg har mistet en god kompis. Hans kone (som jeg for all del går godt sammen med) har aldri hatt en ordentlig venn av motsatt kjønn. Og hun synes nok ikke noe om at han ev skulle gått ut for å drikke øl med en kvinnelig venn.

Jeg har en god del gode mannlige venner, noen fra jeg var helt liten (V, vet du, Skilpadda) og noen fra studietiden og et par herfra og derfra i ulike jobber. Mine aller nærmeste venner er allikevel, med ett unntak - kvinner. Mannen og jeg har vært sammen lenge og vi deler en del venner. Han har sine gamle barndomskamerater som er mine studiekamerater, disse deler vi og så er det jeg som drar alle nye venner/vennepar i hus. Det er jeg som holder kontakt med folk og arrangerer happenings, treff og fester, han trives med det som skjer, men tar ikke noe initiativ. Han har noen veldig gode venninner på jobb og fra jobb og studietid, men utover litt facebookontakt og en øl i ny og ne, så henger han ikke så mye med noen utover de fem fra gaten i 1982.

Vi fins ikke sjalu noen av oss, så at en av oss går ut med noen av det annet kjønn er helt uproblematisk.

Jeg er midt mellom alternativene - har flere gode mannlige venner, men helt 50/50 blir det ikke.

Jeg har alltid hatt venner av motsatt kjønn. Iblant blir det litt krøll når de får seg kjærester som ikke er helt komfortable med konseptet, men stort sett går det greit. Litt vanskeligere nå når jeg er singel og jeg ikke kan omgås mannlige venner i formatet to eller flere vennepar sammen.

Mest venner av samme kjønn. Mennene jeg er venn med er i stor grad gamle venner av mannen. De var mye hos oss før de selv fikk samboere og koner, nå ser jeg dem mye mer sjelden, siden jeg da blir barnevakt i større grad enn før. Heldigvis er de fleste partnerne veldig greie damer, så når vi alle møtes er det like trivelig som før. Men det gjør jo at kontakten blir fjernere. Jeg er den damen som i stor grad blir sittende med mennene mens kvinnene plutselig sitter for seg på bordenden. Minner meg om gamle dager, da det gjerne var meg, mannan og 7-8 andre menn på voerspiel. Koselige tider.

Jeg har ikke så mange venner. Hmm.. Flest damer i grunn.
På jobb omgås jeg mest med menn, men jeg prater ikke med dem på fritiden uten at det dreier seg om jobb.

Jeg har mange bekjente som er menn, men jeg omgås stort sett bare kvinner, alle mine nærmeste venner er av hunkjønn.

Min mann, derimot, har nesten bare damevenner. Han har 2 bestevenninner og de har spillekveld/filmkveld og sånt i ny og ne.

Hverken jeg eller helten har mange venner, og siden vi har vært sammen siden steinalderen, kjenner vi jo de samme menneskene. Utenom mine slektninger, de mange og hyggelige og sosiale fettere, kusiner, tanter, onkler, barn i hytt og pine, ekstrabarn osv. er det ikke så mange vi omgås. Helten kan godt omgås min slekt uten meg, og gjør det når jeg ikke kan.

Helten: En mann Helten og jeg ble kjent med samtidig, dvs. vi tre ble kjent samtidig, flere år før Helten og jeg skjønte hvor Amor hadde skutt pilene. Helten kan omgås kompisen alene eller sammen med meg. Vi kan omgås som par også, nå når kompisen har en kjæreste som vi matcher med. Kompisen og jeg omgås også av og til uten de andre.

Jeg: En venninne fra før jeg traff Helten, de to kjente hverandre før Helten og jeg møttes. Hun og jeg omgås, vi omgås som par, våre respektive omgås av og til, og venninnen min og Helten omgås uten oss vedhengene av og til.

Heltens slekt omgås vi med sammen, eller han treffer dem alene. Noen av dem chatter jeg med da. Uten Helten. 😎

frukt skrev:

Jeg har bekjente, flest kvinner tror jeg, men ingen jeg vil kalle venner. Jeg er ikke noe flink til å bli kjent med folk rett og slett.

Jeg er også veldig der. Venner er folk jeg omgås hjemme, hos meg eller hos dem. De jeg kjenner er fra lang tid tilbake. Jeg synes det er vanskelig både å treffe nye, ha tid til å treffe folk, og ikke minst å finne noen jeg 'klikker' med.

Anne C skrev:

Jeg har ikke mange venninner. Fire stk som jeg har hatt i mer enn 20 år, og to jeg har fått gjennom jobb. Hun som er yngst er 15 år yngre enn meg, og jeg tror hun ser på meg som en storesøster/venninne. Jeg er skikkelig dårlig på å få meg nye venner. Jeg har bodd på samme sted i over ni år nå, og her har jeg ikke fått en eneste venninne, bare bekjente.

Høres ut som meg dette her😉 vanskelig å få venner i voksen alder, som innflytter...

Jeg har endel nære jentevenner og en nær guttevenn. Sistenevnte har jeg kjent i 15 år. Nå bor vi i forskjellige byer og er i småbarnsfasen, så når vi møtes er det oftest med familiene. Det er noe vi foretrekker begge to, fordi det er så fint å få møtt barna og den andre sin ektefelle også. I tillegg mailes og ringes vi innimellom. Vi har snakket om at vi kunne tenkt oss og "hengt" litt mer bare vi to (spesielt gå på konserter), men det er ikke tiden for det nå. Kona hans er i imidlertid supersøt og bruker å si til min mann: "Nå legger vi to barna, så kan de to ta seg en øl og høre på den dårlige musikken sin imens". Hun sier det med et skikkelig fint smil og jeg digger henne for at hun gir oss den timen et par gang i året.

Mannen min har ei bestevenninne som bor i en annen by. De ringes og mailes, og møtes bare de to og drikker øl når han en sjelden gang er på jobbreise. Ellers så møtes vi en sjelden gang med familiene. Hvis de noen gang skal sove over her, skal jeg gjøre det samme for dem som kona til kompisen min gjør for meg!

Jeg har to mannlige kollegaer som jeg også regner som venner. Vi går ut og drikker litt øl i blant.

Ellers så har vi en felles vennegjeng som er mine venner fra studietida. Både gutter og jenter fra den tida, men nå med partnere, så da blir det fifty-fifty. Hans venner fra studetida ser vi sjeldnere pga avstand, men han har telefon- og mailkontakt med guttene iallfall.

For min del handler det mer om personlighet / interesser enn kjønn når det gjelder å få venner. Jeg tenker ikke så mye over om det er en gutt eller ei jente jeg etablerer kontakt med, bortsett fra at hvis det er en gutt med en partner så har jeg større behov for raskt å bli litt kjent med partneren også slik at det ikke oppstår noen misforståelser om hvilke intensjoner jeg har med vennskapet. Hvis det er en ny jentevenn det er snakk om er jeg ikke like opptatt av å møte mannen hennes liksom (selv om det er hyggelig det også, altså).

Jeg har aldri hatt mange venner, men de jeg har hatt har for det meste vært jenter, med unntak av en homofil bestekompis da jeg gikk på vgs.

Frøydis skrev:

Jeg kunne svart brokkoli, for jeg har nesten ikke venner. De få jeg har er av samme kjønn.

Kan vel signere denne.
Selv om jeg nok godt kunne vært med kollegene mine på jobb. Men det skjer ytterst sjelden utenom arbeidstid.

Vi har mange felles venner da vi ble sammen sent i tenårene, og der har jo de fleste etablert seg med partner så der er ca likt antall menn/damer. Når jeg drar ut med venner alene er det i hovedsak med damer, men jeg har alltid hatt en del guttevenner, og det hender jeg drar ut med disse.