Er en kvinne en eiendel fordi hun blir fulgt til alters av sin far?

Vi er noe få, merkelige, som gjør det skikkelig sært. Nemlig å ikke bo sammen før vi giftet oss, og barna kommer etterpå. Da ble det virkelig symbolsk for meg at min far fulgte meg opp - det var en virkelig overgang til en ny enhet (selv om jeg hadde bodd hjemmefra i noen få år). Ikke en overlevering av en ting, eller overdragelse av ansvar (selv om de begge to i kjærlighet har gjort/gjør det beste de kan for å ta vare på meg, slik som jeg gjør i retur), men en markering av en ny start.

Nå var valgene våre sterkt preget av vårt livssyn (ikke at min far fulgte meg opp, det står vel ikke akkurat i Bibelen, men samlivsform), men hadde vi ikke hatt det i bunn, tror jeg nok at vi heller hadde gått opp sammen.

Madam Mim skrev:

Det som er greia her er jo at det å la faren gi bort bruden til brudgommen er ikke egentlig noen norsk skikk, det er en amerikansk patriarkalsk dillegreie som er adoptert gjennom populærkulturen. Patriarkalske symbolhandlinger som dette er egentlig ganske unorske. Å ta mannens navn er en under hundreårig praksis, adoptert fra sentraleuropa. Å bli gitt bort av brudens far er en enda nyere praksis, adoptert fra USA de seneste år.

I Norge og Norden har tradisjonelt kvinner vært veldig selvstendige, juridisk og praktisk. Denne underordningen er en motegreie som vi bør være bevisste i forhold til.

Jeg ser det med amerikansk innflytelse og tv. Ikke nok med at faren min fulgte meg inn, men vi hadde også til bryllupsmarsj, Lohengrin av R. Wagner. Hva slags betydning hadde så dette? Tja. Jeg hadde vel sett litt for meg åssen bryllup var da, på tv, og lagde da noe sånt selv, med kjole, marsj og pappa ved min side. Vielsen ble holdt av en dommerfullmektig i et eget rom der festen var med alle gjestene til stede, og jeg vet som Skremmern at pappa syntes det var spesielt å få følge meg inn. Det var liksom sånn det skulle være.

I ettertid så vet jeg jo at jeg ikke er typen til store kalas, og at jeg følte vi "lekte" bryllup og tjo og hei. Men på vegne av alle andre er jeg fornøyd. Jeg og mannen hadde den største krangelen vi har hatt 2-3 dager før bryllupet, men kom til fornuft og fikk hentet oss inn til den store dagen. Vi hadde 7 år sammen på baken, baby på 6 mnd med oss på festen (vi reiste "hjem" og giftet oss og alle kjente var jo i bryllupet), og glamour og salighet var ikke greia da. Men fint var det. Ser man på bildene så ser det fint ut. Er det ikke det som er viktigst da?

Dronningen skrev:

Er det ikke det som er viktigst da?

Det viktigste er at brudeparet har en fin dag uansett.


Når det gjelder kronprinsesse Victoria som skal bli regent for et helt land så synes jeg faktisk at det er kjemperart om hun skal bli "gitt" fra sin far til sin ektemann.

Esme skrev:

Det viktigste er at brudeparet har en fin dag uansett.


Når det gjelder kronprinsesse Victoria som skal bli regent for et helt land så synes jeg faktisk at det er kjemperart om hun skal bli "gitt" fra sin far til sin ektemann.

Ja, siden det er hun som skal regjere, burde egentlig han overleveres av sin mor, mens hun ventet oppe ved alteret.

Esme skrev:

Det viktigste er at brudeparet har en fin dag uansett.

Okei. Det visste jeg ikke. Men jeg hadde en fin dag en annen dag. Så da går det vel greit. 😉

gajamor skrev:

Ja, siden det er hun som skal regjere, burde egentlig han overleveres av sin mor, mens hun ventet oppe ved alteret.

Det hadde vært noe!

.......

Dronningen skrev:

Jeg ser det med amerikansk innflytelse og tv. Ikke nok med at faren min fulgte meg inn, men vi hadde også til bryllupsmarsj, Lohengrin av R. Wagner. Hva slags betydning hadde så dette?

Tja, det betyr vel bare at du er konvensjonell, lite original og ganske kjedelig. Siden du spør. Evt. at du ikke kjenner til hvor fantastisk mange nydelige brudemarsjer og andre inngangsmelodier som kan brukes. Eller har tenkt over mulige alternativer. Lohengrin er virkelig dørrrrrgende kjedelig og pga den massive kommersielle bruken er den også temmelig klisjéfylt.

Dronnongen skrev:

Er det ikke det som er viktigst da?

Det viktigste er definitivt at brudeparet har en seremoni og evt. en fest som passer dem, og det de har lyst til. Det skal være deres dag. Amabassadebryllup med bare de to eller bondebryllup i tre dager med hundre gjester, det må man jo gjøre etter hva som passer seg. Det høres fryktelig kjipt ut å gjøre ting man ikke kjenner seg hjemme i og som ikke passer en selv i det hele tatt. Noen kompromisser må man gjerne gjøre, det er jo to familier man kanskje må ta hensyn til, det er en krevende sosial setting, der alle sosiale arenaer kolliderer osv. Men brudeparet bør jo sette sitt personlige preg på sin dag. (Det betyr jo ikke at man MÅ ha en annen brudemarsj enn Lohengrin, men at man har tatt bevisste valg rundt hva man gjør. Om man velger å følge hver eneste bryllupsklisjé så er det helt kult, bare man har tatt bevisste valg, synes jeg.)

Bevisst var det, og jeg styrte på og ordna fra høsten året før. Alt ble på en måte som vi ønsket det og planla det. Jeg organiserte alt. Spesielt det at vi kunne ha gjestene der under den borgerlige seremonien. Jeg hørte gjennom en rekke melodier, men ville ha Lohengrin. Den ga meg positive assosiasjoner. Jeg ville ha familie. Jeg ville ha hvit kjole, et.c. et.c. Men det var nesten som jeg planla bryllup for noen andre. Det var først da vi sto oppi det at jeg følte "kvelningsfornemmelsen". Ville bare ha det overstått.

Jeg hadde bare ikke tatt høyde for meg oppi det hele. Hvem jeg er. Eller kanskje jeg valgte å ignorere meg selv. For jeg er ikke bare kjedelig, men også introvert, sær og asosial. Hvem ville hatt en slik personlighet til å legge føringen for en sånn "stor begivenhet"?

Madam Mim skrev:

Det viktigste er definitivt at brudeparet har en seremoni og evt. en fest som passer dem, og det de har lyst til. Det skal være deres dag. Amabassadebryllup med bare de to eller bondebryllup i tre dager med hundre gjester, det må man jo gjøre etter hva som passer seg. Det høres fryktelig kjipt ut å gjøre ting man ikke kjenner seg hjemme i og som ikke passer en selv i det hele tatt. Noen kompromisser må man gjerne gjøre, det er jo to familier man kanskje må ta hensyn til, det er en krevende sosial setting, der alle sosiale arenaer kolliderer osv. Men brudeparet bør jo sette sitt personlige preg på sin dag. (Det betyr jo ikke at man MÅ ha en annen brudemarsj enn Lohengrin, men at man har tatt bevisste valg rundt hva man gjør. Om man velger å følge hver eneste bryllupsklisjé så er det helt kult, bare man har tatt bevisste valg, synes jeg.)

Det er det jeg og mener! Jeg syns det er dagen man skal ta personlige, ikke politiske hensyn. Men å tenke gjennom på forhånd er jo alltid En Fin Ting.
Det hender riktignok at det er noen småting som glipper igjennom tankefilteret, uten at det i seg selv endrer ens personlighet fra reflektert til vatthode

Dronningen skrev:

Jeg hadde bare ikke tatt høyde for meg oppi det hele. Hvem jeg er. Eller kanskje jeg valgte å ignorere meg selv. For jeg er ikke bare kjedelig, men også introvert, sær og asosial. Hvem ville hatt en slik personlighet til å legge føringen for en sånn "stor begivenhet"?

Jeg synes det høres litt trist ut at du ikke tok høyde for deg selv. Eller at du ignorerte deg selv og dine behov.

Ellers beklager jeg, jeg kom ikke på at noen virkelig likte Lohengrin.

Madam Mim skrev:

Jeg synes det høres litt trist ut at du ikke tok høyde for deg selv. Eller at du ignorerte deg selv og dine behov.

Tja. Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje ikke jeg kunne forutsett alt på forhånd.