Januar:
Hilary Mantel: Wolf Hall.
Februar:
Hilary Mantel: Bring up the Bodies.
Kassia St Clair: The Secret Lives of Colour.
Jon Fosse: Vaim.
April:
Hilary Mantel: The Mirror & the Light.
Mai:
Jón Kalman Stefánsson: Himmelsk måne over verdens ytterste rand.
Tsitsi Dangarembga: This Mournable Body.
Juni:
Bee Wilson: The Heart-Shaped Tin. Love, Loss and Kitchen Objects.
Lars Saabye Christensen: Kjøkken.
Juli:
Bee Wilson: The Secret of Cooking.
August:
Mary Beard: SPQR. Det gamle Romas historie.
Margaret Atwood: The Penelopiad.
Ole Thorstensen: Hendenes metode - manuell kunnskap i teoriens gullalder.
1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.
2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja, som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.
3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.
4. László Krasznahorkai: Satantango.
5. T. Kingfisher: What Moves The Dead. Hvor lenge skal annenhver bok være en Kingfisher-bok, mon tro? Tja, jeg kan jo holde det gående ganske lenge - og med den produksjonen hun har, rekker hun jo nesten å skrive nye bøker like raskt som jeg leser dem! Denne her er en kortroman som jeg leste fordi det er en slags variant av Poes The Fall of the House of Usher, som jeg nettopp leste fordi den er på pensumlisten min. Og den er jo grotesk og underholdende nok som den er, men det blir straks morsommere når Kingfisher kommer inn med ekstra verdensbygging, nydelige hoved- og bipersoner og, ikke minst, sopp. (Fordi, som hun skriver i etterordet: «The first thing I noticed was that Poe is really into fungi. He devotes more words to the fungal emanations than he does to Madeline.») Og så hadde det jo ikke vært T. Kingfisher hvis det ikke dukket opp en kompetent, middelaldrende kvinne til å bistå protagonisten når ting ser vanskelige ut. (“The Good Lord looks out for fools. In your case, apparently He sends the occasional Englishwoman.” “I thought He’d sent you.” “You’re a two-person job, youngster.”)
6. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men. (For a very long time, the days went by, each one just like the day before, then I began to think, and everything changed.)
7. Henry James: The Turn of the Screw. (Of course I was under the spell, and the wonderful part is that, even at the time, I perfectly knew I was. But I gave myself up to it; it was an antidote to any pain, and I had more pains than one. I was in receipt in these days of disturbing letters from home, where things were not going well. But with my children, what things in the world mattered?)
8. T. Kingfisher: Paladin's Faith. (“It’s the thought that counts,” said Marguerite. “Not with explosives, it isn’t,” said Ashes, and on that point, Marguerite had to agree.“It’s the thought that counts,” said Marguerite.“)
9. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby. (A sudden emptiness seemed to flow now from the windows and the great doors, endowing with complete isolation the figure of the host, who stood on the porch, his hand up in a formal gesture of farewell.)
10. Martha Wells: Witch King. (They watched the moon in silence together, while Kai struggled to find his composure. As if it was a lost object he had left somewhere. Probably back in Benais-arik, sixty years ago.)
11. Viktoria Lindberg: Vokter over kroppens dal (noveller). (Man kan ikke få alt i livet, hadde du tenkt, for du følte at du allerede hadde fått for mye.)
12. Martha Wells: Queen Demon. (Sura sighed a little. It had the feel of an at least one of these strange people is rational sigh, or at least Kai would like to think so. He didn’t feel particularly rational right now.)
13. Ali Smith: Autumn. (Elisabeth shows her her passport. This passport is expired, the receptionist says. I know, Elisabeth says. I’m in the middle of renewing it. I’m afraid we can’t accept an expired ID, the receptionist says. Have you got a driving licence? Elisabeth tells the receptionist she doesn’t drive. What about a utility bill? the receptionist says. What, on me? Elisabeth says. Right now? The receptionist says that it’s a good idea always to carry a utility bill around with you in case someone needs to be able to verify your ID.)
14. T. Kingfisher: Hemlock & Silver. (His face fell like a rooster launched off a cliff.)
15. Arthur Miller: Death of a Salesman. (A salesman is got to dream, boy. It comes with the territory.)
16. Martha Wells: Platform Decay (The Murderbot Diaries #8).
17. Olga Tokarczuk: Før plogen din over de dødes knokler. Sær og svært underholdende historie som var noe helt annet enn jeg trodde ut fra tittelen, og med en hovedperson som er mildt sagt eksentrisk. Fru Duszejko bor alene i et avsidesliggende hus på en polsk fjellvidde nær grensen til Tsjekkia. Hun underviser i engelsk på landsbyskolen og arbeider med å oversette William Blake, og hun bruker mye tid på astrologi og på å forsøke å hindre de lokale jegerne i å drepe ville dyr. En dag blir den usympatiske naboen hennes funnet død i huset sitt, og det er dette som setter historien i gang.
Fantastisk godt tegnede karakterer og et elegant konstruert hovedplott, i tillegg til en lang rekke observasjoner som er så vittige at man ler høyt. («Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere.»)
Men romanen skildrer og håndterer også dystrere temaer; sykdom, ensomhet og sorg, i tillegg til byråkrati og korrupsjon i det nye Polen etter den kalde krigen.
Jeg setter alltid ekstra pris på eldre kvinnelige hovedpersoner som får lov til å være kompliserte og av og til temmelig usympatiske. («Ingen legger merke til gamle damer som virrer rundt med handleposene sine.») Jeg liker også historier der jeg ikke umiddelbart forstår hvilken sjanger jeg befinner meg i, og i dette tilfellet tok det meg mer enn halvveis gjennom boken før jeg skjønte det!
18. Juan Gabriel Vásquez: Lyden av ting som faller. Antonio vokser opp i Bogotá på 1980-tallet, i et Colombia preget av både narkotikakartellenes «krig» mot myndighetene og USAs «war on drugs». Hverken individer eller samfunn kommer gjennom slike perioder uskadet. Det tok litt tid før jeg fikk tak på hva romanen handlet om; den starter med en voksen Antonion som blir venner med en noe eldre mann som forteller at han har vært pilot og at han nylig har kommet ut av fengselet. Ikke alle historiene i boka er helt vellykket fortalt eller sømløst knyttet sammen med hverandre, men resultatet var verdt å lese selv om det ikke er et mesterverk.
19. Chinua Achebe: Things Fall Apart. Sentral og viktig roman i nigeriansk litteraturhistorie, og egentlig i post-kolonial afrikansk litteratur generelt. Medrivende og innenfra-fortalt beretning om igbofolkets samfunn, kultur og mytologi (like) før de kristne misjonærene kom, og om kollisjonen mellom kulturer som fulgte. Og intenst troverdig fremstilling av en mann som sliter med selvbilde og selvtillit, og som forsøker å kompensere for dette ved å være historiens tøffeste og hardete og mest hardtarbeidende og mannete mann. (Perhaps down in his heart Okonkwo was not a cruel man. But his whole life was dominated by fear, the fear of failure and of weakness.) Boka føles nesten som en del av den muntlige tradisjonen som det fortelles om, og alle de små anekdotene og aproposene oppleves som de kommer fra en eldre slektning som bare vil sørge for at den yngre generasjonen har fått med seg alle detaljene. Kanskje det var det den var ment som.
20. Ali Smith: Winter. Vakkert og morsomt og tidvis bitende vinterkaldt om familie og aldring, og spøkelser av forskjellige slag, og om overraskende nære møter mellom mennesker. (It’s a story I’ve known since I was little. I didn’t know it was true. I don’t know that it’s true, it’s more probably apocryphal, he says. But what else are we? We’re all apocrypha.)
21. Peter S. Beagle: The Last Unicorn.
22. Stephen Graham Jones: The Buffalo Hunter Hunter. Medrivende og blodig horror med nye og interessante vrier på vampyrmytologien, som også gjør effektiv bruk av det faktum at vampyrens opphav er europeisk.
Historien fortelles gjennom tre svært ulike stemmer. Rammefortellingen, som foregår omtrent nå, er den minst interessante av dem, men den forankrer samtidig den hundre år gamle hovedhistorien i nåtiden. Og det passer jo godt, siden hvite kolonialisters overgrep mot urfolk i Amerika fortsatt er høyst relevante.
Horrorsjangeren brukes effektivt, på en både underholdende og dyster måte, til å fortelle en historie om både folkemord og økologisk utryddelse. Den klart mest interessante av de tre hovedpersonene er Blackfoot-indianeren Good Stab – en fascinerende skikkelse både som menneske, monster og en slags hevnende engel (eller demon). (“Two different people,” he said, obviously, one a divinity, the other a monster.) Han er en både tragisk og rettmessig rasende skikkelse, men det finnes også et snev av rampete humor i ham – riktignok av den mørke og brutale sorten. (Kanskje litt kattelignende?) Og han er en glimrende historieforteller som vet nøyaktig hva slags historie han befinner seg i. (What I am is the Indian who can’t die. I’m the worst dream America ever had.)
Den lutherske presten Arthur Beaucarne, som skriver ned Good Stabs fortelling, virker som en helt annen type mann. Hvem han egentlig er, blir gradvis avdekket, gjennom hans egen dagbok såvel som reaksjonene hans, både på historien han får fortalt og på de groteske hendelsene i den lille byen hans i Montana. Vi får tidlig antydninger om at han ikke er fullt så from eller så polert som man forventer av en prest, men det er litt av en reise å komme til bunns i hvem han egentlig er.
Romanen bruker både groteske og mer subtile virkemidler for å fortelle en historie om den vanvittige grådigheten og brutaliteten til europeerne som kom til Amerika. Og det er en av de mest åpenbart «cinematiske» bøkene jeg har lest på en stund. Både det mørke kirkerommet, de vidstrakte fjellandskapene og de mange dramatiske og blodige konfrontasjonene ville egne seg svært godt for filmatisering.
Kun lydbøker her.
Januar:
Februar:
8. Pascal Engman: X
9. Pascal Engman: Bestselger
10. Hans Olav Lahlum: Gjøkungegåten
11. Mette Barfelt: Vondt i viljen
12. Mette Barfelt: Bakeriet søte fristelser
Mars:
13. Mette Barfelt Urimelige forventninger
14. Mette Barfelt Å vite eller ikke vite
15. Mette Barfelt Kun det beste
16. Mette Barfelt Å skynde seg langsomt
17. Mette Barfelt Jul i Solvik
18. Mette Barfelt Lettlurt er ikke lurt
19. Pascal Engman: Ingen
20: Kristina Ohlsson: Nattanker
April:
21: Pascal Engman:Patriotene
22: Pascal Engman og Johannes Selåker: Til minne om en morder
23: Pascal Engman og Johannes Selåker:Skammens vei
24: Pascal Engman og Johannes Selåker:Nomaden
25: Jenny Colgan: Det lille bakeriet på strandpromenaden
26: Jenny Colgan: Sommer på strandpromenaden
27: Jenny Colgan: Sommer over skyene
Mai:
28: Trude Teige: Noen vet
29: Trude Teige: En hjelpende hånd
30: Trude Teige: Svik
31: Camilla Läckberg: Sørgekonen
32: Trude Teige: Jenta som sluttet å snakke
33: Jenny Colgan: Kjerlighet på pinner
34: Trude Teige: Pasienten
Juni:
35: Trude Teige: Aldri tilgi
36: Trude Teige: Løgnere
37: Sara Strömberg: Skygger
38: Sara Strömberg: Skred
39: Sara Strömberg: skinn
40: Sara Strömberg: sot
Juli:
41: Hilde Susan Jægtnes: Solens sønn
42: Jenny Fagerlund: En hemmelighet for mye
43: Jenny Fagerlund: Mitt hemmelige liv
44: Jenny Fagerlund: Begynnelsen på noe nytt
45: Jenny Fagerlund: Mens du venter på livet
46: Kjersti Herland Johansen: Sommer på Himmelfjell
47: Camilla Davidsson: Liten toroms med potensiale
48: Camilla Davidsson: Under Melkeveiens mylder av stjerner
49: Camilla Davidsson: Pensjonatet ved verdens ende
August:
50: Camilla Davidsson: Englene danser i morgengryet
51: Camilla Davidsson: Sanger i skumringen
52: Camilla Davidsson: Alle himler bærer ditt navn
1. Solvej Balle: Om utregning av romfang 5. Mer filosofisk og litt tristere enn de forrige bindene. Fengende på en underlig måte.
2. Solvej Balle: Om utregning av romfang 6. Nest siste bind, og jeg er spent på avslutningsboken.
3. Terry Pratchett: I Shall Wear Midnight. Gjensyn med Tiffany.
4. Elizabeth Strout: My Name is Lucy Barton. Mor og datter, vond oppvekst. Lavmælt, men intens.
5. Elizabeth Strout: Oh William! Mer om Lucy og eksmannen. Heligvis er det flere i serien.
6. Rattawut Lapcharoensap: Sightseeing. Noveller satt i Thailand. Ny innsikt og fine historier (jeg leste ikke den siste).
7. Valerie Perrin: De tre. For en nydelig bok. Den handler om så mye, og jeg kunne vært i Adrien, Nina og Etiennes univers mye lenger.
8. Johan Harstad: Under brosteinen, stranden! Når du tror noe skal være en liten avstikker for å komme med bakgrunnshistorie eller noe sånt, så kommer en hel liten roman i romanen. Nydelig lesing.
9. Orhan Pamuk: Snø. Jeg orket ikke mer enn halve. Godt skrevet, men jeg ble ikke interessert i å vite hva som skulle skje, og hvordan karakterene hadde det.
10. Elizabeth Strout: Anything is Possible. Mer om personer i periferien til Lucy Barton. Adskilte historier.
11. Taylor Jenkins Reid: The Seven Husbands of Evelyn Hugo. Grei underholdning. Litt mange (og platte) skildringer av utseende og interiør.
Valerie Perrin: Tata. Agnes sin tante dør, men det gjorde hun også for tre år siden.
Emma Straub: This Time Tomorrow. Tidsreise og New York. 🙂
Sally Rooney: Intermezzo. To brødre sørger over far og strever med relasjoner.
Madeleine L'Engle: A Wrinkle in Time. Klassiker, gjenlesing.
Caro Claire Burke: Yesteryear. Verdt hypen.
Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men. Først fange, så fri, men i hvilken verden? Gripende.
Roy Jacobsen: Vidunderbarn. Vidunderlig bok.
1. Solvej Balle: Om utregning av romfang 5. Mer filosofisk og litt tristere enn de forrige bindene. Fengende på en underlig måte.
2. Solvej Balle: Om utregning av romfang 6. Nest siste bind, og jeg er spent på avslutningsboken.
3. Terry Pratchett: I Shall Wear Midnight. Gjensyn med Tiffany.
4. Elizabeth Strout: My Name is Lucy Barton. Mor og datter, vond oppvekst. Lavmælt, men intens.
5. Elizabeth Strout: Oh William! Mer om Lucy og eksmannen. Heligvis er det flere i serien.
6. Rattawut Lapcharoensap: Sightseeing. Noveller satt i Thailand. Ny innsikt og fine historier (jeg leste ikke den siste).
7. Valerie Perrin: De tre. For en nydelig bok. Den handler om så mye, og jeg kunne vært i Adrien, Nina og Etiennes univers mye lenger.
8. Johan Harstad: Under brosteinen, stranden! Når du tror noe skal være en liten avstikker for å komme med bakgrunnshistorie eller noe sånt, så kommer en hel liten roman i romanen. Nydelig lesing.
9. Orhan Pamuk: Snø. Jeg orket ikke mer enn halve. Godt skrevet, men jeg ble ikke interessert i å vite hva som skulle skje, og hvordan karakterene hadde det.
10. Elizabeth Strout: Anything is Possible. Mer om personer i periferien til Lucy Barton. Adskilte historier.
11. Taylor Jenkins Reid: The Seven Husbands of Evelyn Hugo. Grei underholdning. Litt mange (og platte) skildringer av utseende og interiør.
Valerie Perrin: Tata. Agnes sin tante dør, men det gjorde hun også for tre år siden.
Emma Straub: This Time Tomorrow. Tidsreise og New York. 🙂
Sally Rooney: Intermezzo. To brødre sørger over far og strever med relasjoner.
Madeleine L'Engle: A Wrinkle in Time. Klassiker, gjenlesing.
Caro Claire Burke: Yesteryear. Verdt hypen.
Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men. Først fange, så fri, men i hvilken verden? Gripende.
Roy Jacobsen: Vidunderbarn. Vidunderlig bok.
Kyrre Andeassen: Ikke mennseker jeg kan regne med. Den hadde sine øyeblikk, men samtlige personer var irriterende og repeterende.
Johan Harstad: Hasselby. Albert Åberg sin ungdom og undergang. Jeg likte boken godt.
Kun lydbøker her.
Januar:
Februar:
8. Pascal Engman: X
9. Pascal Engman: Bestselger
10. Hans Olav Lahlum: Gjøkungegåten
11. Mette Barfelt: Vondt i viljen
12. Mette Barfelt: Bakeriet søte fristelser
Mars:
13. Mette Barfelt Urimelige forventninger
14. Mette Barfelt Å vite eller ikke vite
15. Mette Barfelt Kun det beste
16. Mette Barfelt Å skynde seg langsomt
17. Mette Barfelt Jul i Solvik
18. Mette Barfelt Lettlurt er ikke lurt
19. Pascal Engman: Ingen
20: Kristina Ohlsson: Nattanker
April:
21: Pascal Engman:Patriotene
22: Pascal Engman og Johannes Selåker: Til minne om en morder
23: Pascal Engman og Johannes Selåker:Skammens vei
24: Pascal Engman og Johannes Selåker:Nomaden
25: Jenny Colgan: Det lille bakeriet på strandpromenaden
26: Jenny Colgan: Sommer på strandpromenaden
27: Jenny Colgan: Sommer over skyene
Mai:
28: Trude Teige: Noen vet
29: Trude Teige: En hjelpende hånd
30: Trude Teige: Svik
31: Camilla Läckberg: Sørgekonen
32: Trude Teige: Jenta som sluttet å snakke
33: Jenny Colgan: Kjerlighet på pinner
34: Trude Teige: Pasienten
Juni:
35: Trude Teige: Aldri tilgi
36: Trude Teige: Løgnere
37: Sara Strömberg: Skygger
38: Sara Strömberg: Skred
39: Sara Strömberg: skinn
40: Sara Strömberg: sot
Juli:
41: Hilde Susan Jægtnes: Solens sønn
42: Jenny Fagerlund: En hemmelighet for mye
43: Jenny Fagerlund: Mitt hemmelige liv
44: Jenny Fagerlund: Begynnelsen på noe nytt
45: Jenny Fagerlund: Mens du venter på livet
46: Kjersti Herland Johansen: Sommer på Himmelfjell
47: Camilla Davidsson: Liten toroms med potensiale
48: Camilla Davidsson: Under Melkeveiens mylder av stjerner
49: Camilla Davidsson: Pensjonatet ved verdens ende
August:
50: Camilla Davidsson: Englene danser i morgengryet
51: Camilla Davidsson: Sanger i skumringen
52: Camilla Davidsson: Alle himler bærer ditt navn
53: Åsa Liabäck: I hjertet av kolonihagen
54: Åsa Liabäck: Lengsel i kolonihagen
55: Rebecca Alexander: Arven fra øya
56: Rebecca Alexander: Minnene fra Morwen
Januar:
Hilary Mantel: Wolf Hall.
Februar:
Hilary Mantel: Bring up the Bodies.
Kassia St Clair: The Secret Lives of Colour.
Jon Fosse: Vaim.
April:
Hilary Mantel: The Mirror & the Light.
Mai:
Jón Kalman Stefánsson: Himmelsk måne over verdens ytterste rand.
Tsitsi Dangarembga: This Mournable Body.
Juni:
Bee Wilson: The Heart-Shaped Tin. Love, Loss and Kitchen Objects.
Lars Saabye Christensen: Kjøkken.
Juli:
Bee Wilson: The Secret of Cooking.
August:
Mary Beard: SPQR. Det gamle Romas historie.
Margaret Atwood: The Penelopiad.
Ole Thorstensen: Hendenes metode - manuell kunnskap i teoriens gullalder.
September:
Margaret Atwood. Book of lives.
I år har jeg faktist fått lest en del!
Leve posthornet – Vigdis Hjort: En slags 22. juli-bok, og føltes relevant for meg i kommunikasjonsavdelingen
Vi er ikke her for å ha det morsomt – Nina Lykke: Jeg vil jo aldri lese bøker som blir en hype, før lenge etterpå. Også noe gjenkjennelig fra kulturbransjen.
The handmaids tale – Margaret Atwood: Som lydbok med leseklubben. Elsket språket! For en fantastisk bok.
Krakk – Guri Idsø Viken – Litt morsomt om Arendalskrakket og starten på Arbeiderpartiet, men ikke akkurat veldig godt skrevet. Men led nok litt under at jeg fortsatt var blendet av Atwood.
Reservisten – Bjørn Olaf Johannesen: morsomt om han ene som ikke fikk bli med på Sveriges mest kjente ballongferd til Nordpolen (som gikk skrekkelig galt).
Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow – Gabrielle Zevin: Ømt og fint om vennskap og spillbransjen. Hørte som lydbok, veldig god innlesing.
The Lincoln Highway – Amor Towles: Typisk amerikansk roman. Veldig fin og rørende om brorskap og verdien av å være snill.
Warlight – Michael Ondaatje: Om et søskenpar som blir forlatt av foreldrene sine i 1945 og hvordan de nøster opp historien i voksen alder.
The picture of Dorian Gray – Oscar Wilde: Også med leseklubben på NRK. Jeg mener jeg har lest denne før, i tidlig tyveårene, men husket lite. jeg syns den var mer interessant enn veldig god.
The Secret History – Donna Tartt: Alle unge studenters favorittbok, visstnok. Pretensiøs og så full av ord og så lite overlatt til fantasien. Meh.
Lost int he Valley of Death, A story of Obsession and Danger in the Himalayas – Harley Rustad: Journalistisk bok om ung amerikaner som i søken etter noe spirituelt forsvinner I Himalaya.
Flesh – David Szalay: Godt skrevet om ungarske Istvan. Likte godt de litterære grepene.
Strangers: a memoir of a marriage – Belle Burden: En av sommerens snakkiser, om eget samlivsbrudd. Ikke veldig godt skrevet, og litt bu-hu, rike pike, men også noen gode ting. Om ikke annet: lettlest.
Taiwan Travellogue – Yang Shuang-zi: Veldig fin om kjærlighet mellom kvinner og kolonisme, forkledd som enkel reiselitteratur og chick-lit.
The lost girls – Heather Young: Trodde jeg hadde sett en serie basert på denne, men tok feil. God om søskenforhold.
The distant dead – Heather Young: Ikke like bra, mer et enkelt krimplot.
Commonwealth – Ann Patchett: om to familier bundet sammen gjennom skilsmisse og giftemål, dine og mine. En familiesaga, fortalt baklengs.
The Garden Against Time: In search for a common paradise – Olivia Laing: Om hager (I vesten) gjennom tider, kolonisme, miljøvern og politikk.
Orbital – Samantha Harvey – Astronauter stuck på en romstasjon mens verden gjennomgår en naturkatastrofe.
The secret garden – Frances Hogson Burnett: Barneboka fra 1850-tallet som jeg elsket som barn. Fortsatt fin, og ganske banebrytende.
Audition – Katie Kitamura: To parallelle virkeligheter, ganske surrealistisk.
De usynlige – Roy Jacobsen: God innlesing av Nils Johnson
Januar:
Hilary Mantel: Wolf Hall.
Februar:
Hilary Mantel: Bring up the Bodies.
Kassia St Clair: The Secret Lives of Colour.
Jon Fosse: Vaim.
April:
Hilary Mantel: The Mirror & the Light.
Mai:
Jón Kalman Stefánsson: Himmelsk måne over verdens ytterste rand.
Tsitsi Dangarembga: This Mournable Body.
Juni:
Bee Wilson: The Heart-Shaped Tin. Love, Loss and Kitchen Objects.
Lars Saabye Christensen: Kjøkken.
Juli:
Bee Wilson: The Secret of Cooking.
August:
Mary Beard: SPQR. Det gamle Romas historie.
Margaret Atwood: The Penelopiad.
Ole Thorstensen: Hendenes metode - manuell kunnskap i teoriens gullalder.
September:
Margaret Atwood: Book of Lives.
Margaret Atwood: Moral Disorder.
1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.
2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja, som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.
3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.
4. László Krasznahorkai: Satantango.
5. T. Kingfisher: What Moves The Dead. Hvor lenge skal annenhver bok være en Kingfisher-bok, mon tro? Tja, jeg kan jo holde det gående ganske lenge - og med den produksjonen hun har, rekker hun jo nesten å skrive nye bøker like raskt som jeg leser dem! Denne her er en kortroman som jeg leste fordi det er en slags variant av Poes The Fall of the House of Usher, som jeg nettopp leste fordi den er på pensumlisten min. Og den er jo grotesk og underholdende nok som den er, men det blir straks morsommere når Kingfisher kommer inn med ekstra verdensbygging, nydelige hoved- og bipersoner og, ikke minst, sopp. (Fordi, som hun skriver i etterordet: «The first thing I noticed was that Poe is really into fungi. He devotes more words to the fungal emanations than he does to Madeline.») Og så hadde det jo ikke vært T. Kingfisher hvis det ikke dukket opp en kompetent, middelaldrende kvinne til å bistå protagonisten når ting ser vanskelige ut. (“The Good Lord looks out for fools. In your case, apparently He sends the occasional Englishwoman.” “I thought He’d sent you.” “You’re a two-person job, youngster.”)
6. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men. (For a very long time, the days went by, each one just like the day before, then I began to think, and everything changed.)
7. Henry James: The Turn of the Screw. (Of course I was under the spell, and the wonderful part is that, even at the time, I perfectly knew I was. But I gave myself up to it; it was an antidote to any pain, and I had more pains than one. I was in receipt in these days of disturbing letters from home, where things were not going well. But with my children, what things in the world mattered?)
8. T. Kingfisher: Paladin's Faith. (“It’s the thought that counts,” said Marguerite. “Not with explosives, it isn’t,” said Ashes, and on that point, Marguerite had to agree.“It’s the thought that counts,” said Marguerite.“)
9. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby. (A sudden emptiness seemed to flow now from the windows and the great doors, endowing with complete isolation the figure of the host, who stood on the porch, his hand up in a formal gesture of farewell.)
10. Martha Wells: Witch King. (They watched the moon in silence together, while Kai struggled to find his composure. As if it was a lost object he had left somewhere. Probably back in Benais-arik, sixty years ago.)
11. Viktoria Lindberg: Vokter over kroppens dal (noveller). (Man kan ikke få alt i livet, hadde du tenkt, for du følte at du allerede hadde fått for mye.)
12. Martha Wells: Queen Demon. (Sura sighed a little. It had the feel of an at least one of these strange people is rational sigh, or at least Kai would like to think so. He didn’t feel particularly rational right now.)
13. Ali Smith: Autumn. (Elisabeth shows her her passport. This passport is expired, the receptionist says. I know, Elisabeth says. I’m in the middle of renewing it. I’m afraid we can’t accept an expired ID, the receptionist says. Have you got a driving licence? Elisabeth tells the receptionist she doesn’t drive. What about a utility bill? the receptionist says. What, on me? Elisabeth says. Right now? The receptionist says that it’s a good idea always to carry a utility bill around with you in case someone needs to be able to verify your ID.)
14. T. Kingfisher: Hemlock & Silver. (His face fell like a rooster launched off a cliff.)
15. Arthur Miller: Death of a Salesman. (A salesman is got to dream, boy. It comes with the territory.)
16. Martha Wells: Platform Decay (The Murderbot Diaries #8).
17. Olga Tokarczuk: Før plogen din over de dødes knokler. Sær og svært underholdende historie som var noe helt annet enn jeg trodde ut fra tittelen, og med en hovedperson som er mildt sagt eksentrisk. Fru Duszejko bor alene i et avsidesliggende hus på en polsk fjellvidde nær grensen til Tsjekkia. Hun underviser i engelsk på landsbyskolen og arbeider med å oversette William Blake, og hun bruker mye tid på astrologi og på å forsøke å hindre de lokale jegerne i å drepe ville dyr. En dag blir den usympatiske naboen hennes funnet død i huset sitt, og det er dette som setter historien i gang.
Fantastisk godt tegnede karakterer og et elegant konstruert hovedplott, i tillegg til en lang rekke observasjoner som er så vittige at man ler høyt. («Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere.»)
Men romanen skildrer og håndterer også dystrere temaer; sykdom, ensomhet og sorg, i tillegg til byråkrati og korrupsjon i det nye Polen etter den kalde krigen.
Jeg setter alltid ekstra pris på eldre kvinnelige hovedpersoner som får lov til å være kompliserte og av og til temmelig usympatiske. («Ingen legger merke til gamle damer som virrer rundt med handleposene sine.») Jeg liker også historier der jeg ikke umiddelbart forstår hvilken sjanger jeg befinner meg i, og i dette tilfellet tok det meg mer enn halvveis gjennom boken før jeg skjønte det!
18. Juan Gabriel Vásquez: Lyden av ting som faller. Antonio vokser opp i Bogotá på 1980-tallet, i et Colombia preget av både narkotikakartellenes «krig» mot myndighetene og USAs «war on drugs». Hverken individer eller samfunn kommer gjennom slike perioder uskadet. Det tok litt tid før jeg fikk tak på hva romanen handlet om; den starter med en voksen Antonion som blir venner med en noe eldre mann som forteller at han har vært pilot og at han nylig har kommet ut av fengselet. Ikke alle historiene i boka er helt vellykket fortalt eller sømløst knyttet sammen med hverandre, men resultatet var verdt å lese selv om det ikke er et mesterverk.
19. Chinua Achebe: Things Fall Apart. Sentral og viktig roman i nigeriansk litteraturhistorie, og egentlig i post-kolonial afrikansk litteratur generelt. Medrivende og innenfra-fortalt beretning om igbofolkets samfunn, kultur og mytologi (like) før de kristne misjonærene kom, og om kollisjonen mellom kulturer som fulgte. Og intenst troverdig fremstilling av en mann som sliter med selvbilde og selvtillit, og som forsøker å kompensere for dette ved å være historiens tøffeste og hardete og mest hardtarbeidende og mannete mann. (Perhaps down in his heart Okonkwo was not a cruel man. But his whole life was dominated by fear, the fear of failure and of weakness.) Boka føles nesten som en del av den muntlige tradisjonen som det fortelles om, og alle de små anekdotene og aproposene oppleves som de kommer fra en eldre slektning som bare vil sørge for at den yngre generasjonen har fått med seg alle detaljene. Kanskje det var det den var ment som.
20. Ali Smith: Winter. Vakkert og morsomt og tidvis bitende vinterkaldt om familie og aldring, og spøkelser av forskjellige slag, og om overraskende nære møter mellom mennesker. (It’s a story I’ve known since I was little. I didn’t know it was true. I don’t know that it’s true, it’s more probably apocryphal, he says. But what else are we? We’re all apocrypha.)
21. Peter S. Beagle: The Last Unicorn. Både poetisk og vittig fantasyklassiker fra 1968 som føles veldig som den er fra 1960-tallet, og som er litt en pastisj over og litt et kjærlighetsbrev til fantasysjangeren. Tror bestemt at Terry Pratchett må ha lest denne og blitt inspirert av den særdeles sjanger-savvye magikeren Schmendrick! («Haven’t you ever been in a fairy tale before?»)
22. Stephen Graham Jones: The Buffalo Hunter Hunter. Medrivende og blodig horror med nye og interessante vrier på vampyrmytologien, som også gjør effektiv bruk av det faktum at vampyrens opphav er europeisk.
Historien fortelles gjennom tre svært ulike stemmer. Rammefortellingen, som foregår omtrent nå, er den minst interessante av dem, men den forankrer samtidig den hundre år gamle hovedhistorien i nåtiden. Og det passer jo godt, siden hvite kolonialisters overgrep mot urfolk i Amerika fortsatt er høyst relevante.
Horrorsjangeren brukes effektivt, på en både underholdende og dyster måte, til å fortelle en historie om både folkemord og økologisk utryddelse. Den klart mest interessante av de tre hovedpersonene er Blackfoot-indianeren Good Stab – en fascinerende skikkelse både som menneske, monster og en slags hevnende engel (eller demon). (“Two different people,” he said, obviously, one a divinity, the other a monster.) Han er en både tragisk og rettmessig rasende skikkelse, men det finnes også et snev av rampete humor i ham – riktignok av den mørke og brutale sorten. (Kanskje litt kattelignende?) Og han er en glimrende historieforteller som vet nøyaktig hva slags historie han befinner seg i. (What I am is the Indian who can’t die. I’m the worst dream America ever had.)
Den lutherske presten Arthur Beaucarne, som skriver ned Good Stabs fortelling, virker som en helt annen type mann. Hvem han egentlig er, blir gradvis avdekket, gjennom hans egen dagbok såvel som reaksjonene hans, både på historien han får fortalt og på de groteske hendelsene i den lille byen hans i Montana. Vi får tidlig antydninger om at han ikke er fullt så from eller så polert som man forventer av en prest, men det er litt av en reise å komme til bunns i hvem han egentlig er.
Romanen bruker både groteske og mer subtile virkemidler for å fortelle en historie om den vanvittige grådigheten og brutaliteten til europeerne som kom til Amerika. Og det er en av de mest åpenbart «cinematiske» bøkene jeg har lest på en stund. Både det mørke kirkerommet, de vidstrakte fjellandskapene og de mange dramatiske og blodige konfrontasjonene ville egne seg svært godt for filmatisering.
23. Olga Tokarczuk: Jakobsbøkene. Bred og storslått (og lang) roman om en jødisk sektleder i Polen på 1700-tallet, fortalt via et utall av personer og historier, både hans nærmeste tilhengere og folk som bare perifert var i kontakt med ham, og som hadde helt andre ting de var opptatt av. Det tok tid å føle at jeg kom inn i historien, med så mange personer med så lange navn, men det var en fascinerende og ofte underholdende fortelling, med mange enkeltpersoner som lyste spesielt opp (for eksempel den katolske encyclopediske presten og hans brevveksling med en kvinnelig lyriker, og den sympatiske legen som etter hvert nærmest personifiserte opplysningstiden) og et nært og interessant blikk på fremveksten av en sekt, eller kanskje kult.
24. Carla Madeira: It’s All River. Brasiliansk bestselgende romantisk fortelling om en slags trekanthistorie i en liten by i en ikke helt veldefinert tidsperiode. Ganske bagatellmessig, men underholdende.
25. T. Kingfisher: Nettle & Bone. En av Kingfishers bedre (og hun er en stor favoritt, så det sier ganske mye!), og nok en gang en variant av et klassisk eventyr. («“Fairy tales,” said the dust-wife heavily, “are very hard on bystanders. Particularly old women.») Den begynner grimmere og dystrere enn mange av bøkene hennes, men hun er jo ute av stand til å ikke være underholdende og sjarmerende, så det kommer, det også! Elsker skjeletthunden Bonedog og den odde sammensatte gjengen som hovedpersonen Marra samler for å redde søsteren sin fra den onde prinsen. Mange nydelige vrier på klassiske eventyr-troper. Jeg lærte masse om magiske gudmødre, for eksempel! («There’s only one story about godmothers that’s always true. Bad things happen if you don’t invite us to the christening.»
Januar:
Hilary Mantel: Wolf Hall.
Februar:
Hilary Mantel: Bring up the Bodies.
Kassia St Clair: The Secret Lives of Colour.
Jon Fosse: Vaim.
April:
Hilary Mantel: The Mirror & the Light.
Mai:
Jón Kalman Stefánsson: Himmelsk måne over verdens ytterste rand.
Tsitsi Dangarembga: This Mournable Body.
Juni:
Bee Wilson: The Heart-Shaped Tin. Love, Loss and Kitchen Objects.
Lars Saabye Christensen: Kjøkken.
Juli:
Bee Wilson: The Secret of Cooking.
August:
Mary Beard: SPQR. Det gamle Romas historie.
Margaret Atwood: The Penelopiad.
Ole Thorstensen: Hendenes metode - manuell kunnskap i teoriens gullalder.
September:
Margaret Atwood: Book of Lives.
Margaret Atwood: Moral Disorder.
Margaret Atwood: The Handmaid's Tale.
Logg inn for å svare i denne tråden.
