1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.
2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også.* (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.)* Pasja som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.
3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. *(“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) *Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.
4. László Krasznahorkai: Satantango.
5. T. Kingfisher: What Moves The Dead. Hvor lenge skal annenhver bok være en Kingfisher-bok, mon tro? Tja, jeg kan jo holde det gående ganske lenge - og med den produksjonen hun har, rekker hun jo nesten å skrive nye bøker like raskt som jeg leser dem! Denne her er en kortroman som jeg leste fordi det er en slags variant av Poes The Fall of the House of Usher, som jeg nettopp leste fordi den er på pensumlisten min. Og den er jo grotesk og underholdende nok som den er, men det blir straks morsommere når Kingfisher kommer inn med ekstra verdensbygging, nydelige hoved- og bipersoner og, ikke minst, sopp. (Fordi, som hun skriver i etterordet: «The first thing I noticed was that Poe is really into fungi. He devotes more words to the fungal emanations than he does to Madeline.») Og så hadde det jo ikke vært T. Kingfisher hvis det ikke dukket opp en kompetent, middelaldrende kvinne til å bistå protagonisten når ting ser vanskelige ut. *(“The Good Lord looks out for fools. In your case, apparently He sends the occasional Englishwoman.” “I thought He’d sent you.” “You’re a two-person job, youngster.”) *
6. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men. (For a very long time, the days went by, each one just like the day before, then I began to think, and everything changed.)
7. Henry James: The Turn of the Screw. (Of course I was under the spell, and the wonderful part is that, even at the time, I perfectly knew I was. But I gave myself up to it; it was an antidote to any pain, and I had more pains than one. I was in receipt in these days of disturbing letters from home, where things were not going well. But with my children, what things in the world mattered?)
8. T. Kingfisher: Paladin's Faith. (“It’s the thought that counts,” said Marguerite. “Not with explosives, it isn’t,” said Ashes, and on that point, Marguerite had to agree.“It’s the thought that counts,” said Marguerite. “Not with explosives, it isn’t,” said Ashes, and on that point, Marguerite had to agree.)
9. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby.* (A sudden emptiness seemed to flow now from the windows and the great doors, endowing with complete isolation the figure of the host, who stood on the porch, his hand up in a formal gesture of farewell.)*
10. Martha Wells: Witch King. (They watched the moon in silence together, while Kai struggled to find his composure. As if it was a lost object he had left somewhere. Probably back in Benais-arik, sixty years ago.)
11. Viktoria Lindberg: Vokter over kroppens dal (noveller). (Man kan ikke få alt i livet, hadde du tenkt, for du følte at du allerede hadde fått for mye.)
12. Martha Wells: Queen Demon. (Sura sighed a little. It had the feel of an at least one of these strange people is rational sigh, or at least Kai would like to think so. He didn’t feel particularly rational right now.)
13. Ali Smith: Autumn. (Elisabeth shows her her passport. This passport is expired, the receptionist says. I know, Elisabeth says. I’m in the middle of renewing it. I’m afraid we can’t accept an expired ID, the receptionist says. Have you got a driving licence? Elisabeth tells the receptionist she doesn’t drive. What about a utility bill? the receptionist says. What, on me? Elisabeth says. Right now? The receptionist says that it’s a good idea always to carry a utility bill around with you in case someone needs to be able to verify your ID.)
14. T. Kingfisher: Hemlock & Silver. (His face fell like a rooster launched off a cliff.)
15. Arthur Miller: Death of a Salesman. (A salesman is got to dream, boy. It comes with the territory.)
16. Martha Wells: Platform Decay (The Murderbot Diaries #8).
17. Olga Tokarczuk: Før plogen din over de dødes knokler. Sær og svært underholdende historie som var noe helt annet enn jeg trodde ut fra tittelen, og med en hovedperson som er mildt sagt eksentrisk. Fru Duszejko bor alene i et avsidesliggende hus på en polsk fjellvidde nær grensen til Tsjekkia. Hun underviser i engelsk på landsbyskolen og arbeider med å oversette William Blake, og hun bruker mye tid på astrologi og på å forsøke å hindre de lokale jegerne i å drepe ville dyr. En dag blir den usympatiske naboen hennes funnet død i huset sitt, og det er dette som setter historien i gang.
Fantastisk godt tegnede karakterer og et elegant konstruert hovedplott, i tillegg til en lang rekke observasjoner som er så vittige at man ler høyt. («Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere.»)
Men romanen skildrer og håndterer også dystrere temaer; sykdom, ensomhet og sorg, i tillegg til byråkrati og korrupsjon i det nye Polen etter den kalde krigen.
Jeg setter alltid ekstra pris på eldre kvinnelige hovedpersoner som får lov til å være kompliserte og av og til temmelig usympatiske. («Ingen legger merke til gamle damer som virrer rundt med handleposene sine.») Jeg liker også historier der jeg ikke umiddelbart forstår hvilken sjanger jeg befinner meg i, og i dette tilfellet tok det meg mer enn halvveis gjennom boken før jeg skjønte det!
18. Juan Gabriel Vásquez: Lyden av ting som faller. Antonio vokser opp i Bogotá på 1980-tallet, i et Colombia preget av både narkotikakartellenes «krig» mot myndighetene og USAs «war on drugs». Hverken individer eller samfunn kommer gjennom slike perioder uskadet. Det tok litt tid før jeg fikk tak på hva romanen handlet om; den starter med en voksen Antonion som blir venner med en noe eldre mann som forteller at han har vært pilot og at han nylig har kommet ut av fengselet. Ikke alle historiene i boka er helt vellykket fortalt eller sømløst knyttet sammen med hverandre, men resultatet var verdt å lese selv om det ikke er et mesterverk.
19. Chinua Achebe: Things Fall Apart. Sentral og viktig roman i nigeriansk litteraturhistorie, og egentlig i post-kolonial afrikansk litteratur generelt. Medrivende og innenfra-fortalt beretning om igbofolkets samfunn, kultur og mytologi (like) før de kristne misjonærene kom, og om kollisjonen mellom kulturer som fulgte. Og intenst troverdig fremstilling av en mann som sliter med selvbilde og selvtillit, og som forsøker å kompensere for dette ved å være historiens tøffeste og hardete og mest hardtarbeidende og mannete mann. (Perhaps down in his heart Okonkwo was not a cruel man. But his whole life was dominated by fear, the fear of failure and of weakness.) Boka føles nesten som en del av den muntlige tradisjonen som det fortelles om, og alle de små anekdotene og aproposene oppleves som de kommer fra en eldre slektning som bare vil sørge for at den yngre generasjonen har fått med seg alle detaljene. Kanskje det var det den var ment som.
