Vel ... i lys av Marte Krogh

Vi har ukentlig vaskehjelp som også bretter tøy og legger på plass. Annenhver uke kjøper vi mat fra middagshjelpen.no. Jeg vet egentlig ikke om jeg synes sistnevnte hjelper oss så mye. Vi er flinke til å ukehandle uansett, men slipper i alle fall å finne på. Og så har jeg i løpet av de siste årene hatt perioder med PT.

Vi jobber fullt begge to. Det jeg virkelig ønsker meg på toppen av det vi har hjelp til, er en som kunne komme hjem til oss og lage mat noen dager i uka. Det hadde vært fantastisk. Det står ikke for meg som den fineste tiden på døgnet, når man kommer hjem med tre barn fra skole og barnehage og skal i gang med middagslaging.

Ellers har vi mine foreldre en liten time unna, og de er supergreie og stiller opp om det trengs. Svigers bor på en annen kant av landet, men er begge pensjonister nå, og de flyr f.eks inn om halvannen uke for å hjelpe meg når mannen reiser på en ukes jobbreise.

I perioder kjøper vi også mat fra Godt Levert.

Vaskehjelp av tvilsom standard (hver fjortende dag) og god barnevakthjelp, særlig fra mine foreldre, som nå er pensjonister og bor bare 5 km unna. Svigerforeldrene mine stiller også opp, men bor to timer unna oss, så det blir sjeldnere. Tl gjengjeld kan vi parkere ungene hos dem noen hele helger.

Har en vaskehjelp hver 14.dag.
Jeg er enslig og i full jobb. En vaskehjelp er en velsignelse. Har to barnevakter på 16, som jeg bruker i nødstilfelle.
Annen hjelp har jeg ikke. Hadde jeg hatt penger hadde jeg absolutt hatt aupair, trener og halv jobb.

Ingen hjelp i hverdagen og ingen barnepass.

Jeg har PT, og besteforeldre i nærheten som bidrar med mye barnepass.

Hjelp?

Nei. Men jeg har en veldig huslig mann som tar seg av alt sånt mens jeg er Travel Student.

Ingen hjelp, nei. Familie bor også langt unna.

Ingen hverdagshjelp. Mamma og pappa passer unger en sjelden gang, og så sender jeg dukene mine til dem om jeg trenger noe pent rullet. Heldigvis begynner gutta å bli store, og de må hjelpe til med stort og smått. Noen ganger er de til skikkelig hjelp, andre ganger er det mer jobb å få dem til å bidra i det hele tatt, enn det er å gjøre jobben selv. Jeg er glad jeg tåler rot og noen hybelkaniner, men jeg skulle ønske det var litt mindre av slikt likevel.

Vi har ingen hjelp, men jeg skulle ønske vi hadde vaskehjelp.

Nei. Vi har oss selv, punktum.

Men vi er flinke, effektive og arbeidssomme, så det går bra. Vi begynner å få litt avlastning fra besteforeldre nå og bruker innimellom barnevakter i nabolaget.

Vi fikk vaskehjelp da jeg var dårlig i andre svangerskap, og tanken var å fortsette med det til minsten rundet året og vi hadde fått livet på skinner igjen. Nå er han femten måneder og livet er slett ikke på skinner, så vi fortsetter ei stund til. Det er et firma som vasker, og de er her hver uke. De vasker to bad pluss golv i ca halve huset, resten tar vi sjøl.

Vi er ganske bortskjemte med besteforeldrehjelp. Mine foreldre bor 400 meter fra oss, og mamma lufter hunden vår etter jobb flere ganger i uka, i tillegg til at de begge av og til sitter barnevakt her, har ungene hjemme hos seg på overnatting og en sjelden gang henter i barnehagen. De stiller opp når noen er sjuke og hjelper med det som trengs, og de tilbyr mer hjelp enn vi tar imot. Svigers bor ti minutters kjøring unna og sitter også barnevakt og hjelper til om vi skulle ønske det. De jobber ikke i nærheten og har andre barnebarn og dessuten litt mer som skjer på fritida enn det mine foreldre har, men de tilbyr også hjelp. Sjøl om vi har tilbudet, bruker vi ikke barnevakt så veldig ofte, siden ungene er mye sjuke. Forrige gang vi hadde ei natt helt uten unger var den første og eneste gangen lillebror sov borte, det var i oktober. Så hadde vi barnevakt et par kvelder i desember så vi fikk handla julegaver.

Vi trener ikke stort for tida, siden vi sover veldig lite, men planen er å komme i gang litt etter hvert. Vi har satt opp spinningsykkelen igjen.

Nei, ingen hjelp.
Men mine foreldre bor ikke langt unna og hjelper stadig vekk når kabalen ikke går opp.

I motsetning til fru Krogh så har jeg en mann som funker.

Vi har ikke betalt hjelp i huset, men er heldige å ha familie som virker og som stiller opp når vi spør om hjelp til barnevakt eller sjauing i hus og hage så har vi flere som gjerne gjør en god innsats. Vi håper selvsagt at dette er forhold hvor vi også gir en del tilbake med det vi kan.

Vanligvis jobber begge foreldre 100 %, vi spiser relativt sunt - ofte lages middagen fra bunnen, mannen trener fast, jeg trener i perioder.

Jeg vet ikke helt når jeg kommer opp i 100 % stilling etter at jeg er ferdig med å være hjemme med barn nr 3.

Me har ingen hjelp. Begge jobber fullt, eg jobbar i periodar 120%. Svigermor er (forhåpentlegvis) på veg inn på sjukeheim, ho er egentleg ikkje i stand til å bu åleina. Mor mi er til dels helselaus, men kan til nøds ha jentene ein time eller to hos seg. Dei er så store at dei klarer seg sjølv med litt tilsyn.
Trening blir det minimalt av. Eg forsøker å kome meg ut på tur, men når ungane er i seng kl. ni går lufta som regel litt ut av meg. Føler eg ligg på etterskot med alt i huset, men det er ikkje noko nytt. Til helga kanskje?

Ingen hjelp, og en 'arbeidsdag' fra 7-21. Ingen familie i nærheten.
Svigermor reiser ned på besøk til oss av og til. Da får vi hjelp, og det er luxus.


Nå ser jeg at jeg kan dele opp livet i før/ etter flere barn på skolen. Det var et helt annet liv. De 8 første årene var jo rene ferien for oss.

Ingen hjelp i det daglige, utover velvillige foreldre til andre aktive svømmere som hjelper med logistikk til treninger av og til.
Vi jobber,studerer, trener og har unger som er veldig aktive i idrett. Det går fint med planlegging!

Vi har foreldre som stiller om vi spør, men det er sjelden, og må planlegges i lang tid.

Vaskehjelp og velvillige ungdommer i familien som vil tjene litt ekstra på barnevakt. Samt mamma og søster'n. De stiller alltid villig opp.

Vaskehjelp en gang i uken. to timer.

Litt avlasting av besteforeldre.