Henrik Ingebrigtsens tirade mot forbundet

Foreldelsesfristen på ti år, er et hån mot ofre og alt man vet om hvor lang tid det tar å bryte ut og stå frem.

Pøblis skrev:

Det er jeg også enig i. Jeg er forundret over at ungene står i dette uten støtte fra henne nå. Jeg er sikker på at de snakker sant. Har de fortsatt hjemmeboende barn?

Ja, de har en sønn som har fornavn på W. Jeg vet ikke hvor gammel han har blitt nå. Jeg mener han ble født i serien?

Bor de i Spania nå, de tre?

Karamell skrev:

Ja, de har en sønn som har fornavn på W. Jeg vet ikke hvor gammel han har blitt nå. Jeg mener han ble født i serien?

Han er 11. Og dattera I. er som min eldste, 18.

Pøblis skrev:

Jeg tenker at Tone må ha det fælt - og at hun er offer for det samme som ungene. Mulig jeg unnskylder henne, men jeg tenker at du skal være ganske under hælen på noen for å IKKE forsvare ungene dine når de utsettes for slik. Hun burde ta affære og stå opp for ungene. Men det kan hende det koster henne alt for mye.

Eller så er hun faktisk like drittsekk som faren og bifaller vold som metode i barneoppdragelsen.

Utrolig tøft å lese den artikkelen.

Jeg følger moren på Instagram og hun postet i går at hun hadde fått 36 røde roser fra mannen på deres 36-års bryllupsdag. Sterk kontrast til Aftenposten-artikkelen og det er vanskelig å forstå hvorfor hun ikke har brutt ut ennå.

Forskning tyder på at det er veldig uvanlig at både mor og far utøver vold begge to. Så det mest sannsynlige her er at mor sitter i det samme grepet. Det er klart hun burde tatt med seg barna og forlatt fyren, men det er veldig lett for oss å si. Hun har nok helt sikkert vurdert dette opp og ned og i mente, men det kan være aspekter av denne situasjonen vi ikke vet eller tenker på. For eksempel er det jo det at dersom man bryter med en voldelig mann så kan det jo hende at barna må ha samvær med den voldelige mannen - og da er du ikke der en gang til å beskytte barna og du har null info om hva som foregår der. I tillegg er hun helt sikkert glad i noen sider ved han også, og han sier sikkert unnskyld og kjøper roser og da er det lett å ta tak i det håpet istedet for å starte på den tunge og usikre veien ut av forholdet. Det er ikke en gang sikkert det blir mindre vold av å gå. https://www.forskersonen.no/margunn-bjornholt-vold-vold-i-naere-relasjoner/det-er-ikke-alltid-det-hjelper-a-ga-fra-en-voldelig-partner/2326858

Jeg tror ikke det trenger å være enten eller. Jeg tror det er veldig lett å rettferdiggjøre for seg selv at «det ikke er så ille» når man er i en slik situasjon. Så man må ikke være kuet eller bifallende som eneste alternativer.

Og om man er kuet kan man være kjærlig med barna i smug. Jeg leser denne artikkelen som at det ikke har skjedd.

Om det er uvanlig at begge foreldre utøver vold, så tror jeg ikke det er uvanlig at den ene parten ser volden skje uten å gripe inn, glatter over og later som ingenting. Og det selv om ikke vedkommende selv er utsatt for vold eller trusler om vold.

Filifjonka skrev:

Om det er uvanlig at begge foreldre utøver vold, så tror jeg ikke det er uvanlig at den ene parten ser volden skje uten å gripe inn, glatter over og later som ingenting. Og det selv om ikke vedkommende selv er utsatt for vold eller trusler om vold.

Det er ikke uvanlig, nei. Og enten det er bevisst eller ubevisst, så kondisjoneres man til å oppleve det som normalt. Og så bagatelliserer man og lurer seg selv: «Det er ikke så ille, det skjer ikke så ofte, det har vært bedre denne uka», osv osv. Og plutselig har det gått 36 år. Det går an å forstå at det skjer, selv om det ikke er greit. Men å ikke støtte barna når de står frem, det er mye verre å forstå.

Og jeg tror også hun lar seg sjarmere av de fleste sidene av ham. As one does. Min mann gir meg ikke roser på bryllupsdagen. Men han ville aldri lagt hånd på meg eller ungene. Jeg er mest på sistnevnte.

Input skrev:

Eller så er hun faktisk like drittsekk som faren og bifaller vold som metode i barneoppdragelsen.

Det skjer også, ja. Om det er sjelden at begge foreldrene er voldsutøvere, så kan de likevel støtte hverandre. Og utøve vold på hver sin måte, den ene både fysisk og psykisk, og den andre «bare» psykisk.

Det er vel også en form for psykisk vold å bagatellisere hendelsene og aktivt ta parti med voldsutøveren.

Ja, vi vet jo egentlig ingenting. Kan hende det kostet henne enormt å si "ikke så hardt Gjert", den gangen, og at hun fikk et h.. etterpå for å ha irettesatt han foran sønnen, og at hun visste at det bare ville eskalere om hun prøvde å gå i mellom. Eller at hun bagatelliserer og unnskylder, og er for feig til å gripe inn og gjøre noe. Eller at hun synes håndteringen var på sin plass, men kanskje litt overdrevet akkurat den gangen. Eller at hun er likegyldig og bare ikke bryr seg. Det kan vi ikke vite.

Uansett hva som er hennes greie så er det han som har gjort dette, og som har påført barna disse traumene. Selvsagt burde mor grepet inn, men å si at hennes svik er like ille, og til og med verre enn hans, uten at man vet noen verdens ting om hennes situasjon, det synes jeg er ganske unødvendig. Her er det faren som har mishandlet barna, og etterhvert hatt dem i en ekstra hard skvis, ved å i tillegg være treneren deres, som de er avhengig av, og ved at de har blitt ganske offentlig kjente personer, slik at skandalen og konsekvensene ved å ta et oppgjør blir enda større enn i en mer anonym familie, der far bare er far. Hva mor har gjort (eller unnlatt å gjøre) kan muligens ha sin forklaring, som det er vanskelig for oss å sette oss inn i. Det han har gjort er det ingen unnskyldning for, og det er ingenting som kan bortforklares. Ikke at han er vokst opp uten far, ingenting.

Jeg blir ellers også bekymret for hvordan dette har skadet barna og påvirker deres evner som omsorgspersoner igjen, og forplanter seg videre. I intervjuet sier sønnen selv at han ikke har fått behandling, men har stadig en egen terapi gående i hodet, at han er "urolig", har "kort lunte" og blir roligere av alkohol. Urovekkende.

Litt spesielt å lese her at man mener at moren har vært verre mot barna sine enn faren. Det er ikke hun som har tatt kvelertak, det er ikke hun som har spylt en unge i dusjen, det er ikke hun som har slått til ungene igjen og igjen, det er ikke hun som har tvunget dem i geledd og alle disse andre svært troverdige tingene som den eldste sønnen beskriver. Hun har ikke reddet dem, og hennes halvhjertede forsøk på å gå mellom er helt forferdelig patetisk å lese om - men ingen av barna har så vidt jeg kan se beskrevet henne som den aktive parten i hverken fysisk eller psykisk voldsutøvelse, utenom mangel på avverging. Samtidig er det ikke spesielt vanskelig å se for seg at hun er svært kraftig manipulert og kontrollert, og bor altså da fortsatt hos denne mannen sammen med barn.

Det var nesten et litta hint av "kvinne er kvinne verst", og det er ganske lavt nivå, og viser lite forståelse for hvor føkka man kan bli av å bli utsatt for psykisk terror i lang tid.

Jeg mener ikke at all feig, unnvikende oppførsel som tilrettelegger for vold kan unnskyldes med at man antagelig er utsatt for det samme selv. Men vi trenger ikke gå dit at vi legger mer skyld på de som ikke stopper voldsutøvelsen, enn de som utøver vold.

Om hun kjenner på noe som helst ansvar, skvis, dårlig samvittighet, kvaler, så er hvert fall bryllupsrose-skryt på sosiale medier fullstendig umusikalsk. Det er støtte til Gjert.

Jeg er enig i at «verre» og «mer skyld» er å dra det langt, men jeg kan også bli irritert av at man har en tendens til å tro at mødre er så uskyldige.

Det er for øvrig heller ikke spesielt uvanlig i en sosiopats verktøykasse å straffe partner ved å straffe barn. Om man går mellom og forsvarer barnet, så blir partneren sint på deg siden du setter spørsmålstegn ved hans/hennes gudsposisjon, og tar hevn på deg på måten det gjør vondest - ved å straffe barnet enda hardere ved neste anledning. Det fører igjen til at man kan bli forsiktig med å gå mellom for å ikke å eskalere voldsutøvelsen. Man kan finne på å ikke tørre å forlate hjemmet fordi man ikke har midlene, reellt eller innbilt, til å fjerne barna fra partneren man er redd for skal skade dem alvorlig for å hevne seg på at du har forlatt ham/henne. Virkelighetsbildene forskyves og all selvtillit forvitrer. Man har jo ikke giftet seg eller blitt sammen med en sosiopat - han/hun var supersjarmerende og tøff og modig og så ble det litt etter litt en annen virkelighet som man var fanget i, og antagelig har skyld i selv.

Nei, vi vet jo ingenting om hva som stemmer i dette tilfellet. Og det finnes like mange fasiter som det finnes situasjoner, samme hva som er vanlig eller uvanlig. Hun var invitert i bryllupet til J og E, og mannen var ikke. Det sier noe.

Men jeg holder fast på at det som regel kuttes mer slack for mødre, og oftere antas at de gjorde alt de kunne og var uskyldige medofre. Fordi de er mødre.

Tja, det kan nok godt hende. Og noen ganger så blir mødre dømt mye hardere for å ikke stoppe vold, enn de som utøver volden. Som her. Fordi de er mødre.

Man må sette riktig hale på riktig gris. Ikke tro at mødre ikke utøver vold. Og heller ikke tro at det er noen andre enn den som utøver volden som har hovedansvaret for at vold utøves.

Jeg kjøpte abonnement på Aftenposten for å få lese hele intervjuet, og det traff meg rett i fleisen. Jeg kjente meg sånn igjen at det gjorde vondt. Han beskriver mekanismene slik jeg opplevde det, bare at det var jeg som yngst som ringte til min eldre søster for å redde meg når han klikka. Og det å aldri oppleve støtte fra moren, men i stedet få en innstendig bønn fra henne om ikke å protestere, for da får hun det verre senere. Det er også vold.

En mann som utøver vold mot barna sine, gjør det også mot sin partner. Så at Tone er redd for mannen er svært sannsynlig, og antagelig også har funnet ut hvilken reaksjon fra henne som gir minst bølger i vannet for dem alle. Voldsmekanismer i familier er innfløkte. Men det frikjenner henne virkelig ikke fra å beskytte barna sine. Hun burde vært medtiltalt.

Maverick skrev:

Tja, det kan nok godt hende. Og noen ganger så blir mødre dømt mye hardere for å ikke stoppe vold, enn de som utøver volden. Som her. Fordi de er mødre.

Man må sette riktig hale på riktig gris. Ikke tro at mødre ikke utøver vold. Og heller ikke tro at det er noen andre enn den som utøver volden som har hovedansvaret for at vold utøves.

Det er jeg enig i.