Mange lever med en oppfatning om at jeg (og andre "mange-barns-mødre") har fått utdelt dobbel eller mangedobbel dose energi, det kan jeg bare avkrefte. En føler seg ganske ofte som en oppvridd mopp, men himmel så glad jeg er i livet mitt.
Mange argumenter med at de ikke vil ha tid til seg selv osv... Jeg har den tiden jeg føler jeg trenger til meg selv. Vi har gode rutiner på ting, de to yngste legger seg kl 19, så leser jeg for de eldste to og de er i seng kl 20. Da er det enda mange timer til vi legger oss og vi får kjærstetid på sofaen sammen. Har alltid vært strenge (konsekvente) på dette med legging, og det har vi så mye igjen for.
Vi har Caravelle, kjøpte minibuss, men tok ut setet i bagasjen, slik at det nå er 8 seter, og den er omregistrert til personbil. Åh, jeg elsker den bilen, vår er en 2000 modell med masse utstyr, kjøpte den rett før 4'ern kom, ga 250000 for den, veldig glad vi gjorde det da, for nå som jeg er uten inntekt ville vi ikke fått lån til den. Vi kan jo aldri kvitte oss med store bilen, vi får jo høyst sannsynlig endel barnebarn, og jeg vil være en super farmor som tar med barnebarna rundt, da må vi ha plass;)
Jeg har "ofret" min karriere for barna, jeg går hjemme, tjener ikke penger i særlig stor grad, drar inn litt på Tupperware, men jeg får fulgt opp godt med lekser og fritidsaktiviteter. Mange av vennene til barna mine synes de er så heldige som har mamman sin hjemme og slipper sfo. Vi har laaangt fra god råd, men barna mangler ingenting, de har alt de trenger av klær, leker og andre ting som andre barn har. All mat er hjemmelaget og bakt av meg, så jeg tviler på at de føler de mangler noe.
Jeg anser meg selv som ung mor, hadde gjort unna 4 barn da jeg var 26, mannen 30, så vi har masse tid til å leve når de blir store, da kan vi reise og kose oss:) Vi vet at vi er ganske låste de neste 15 årene, men da (om 15 år) jeg jo bare tidlig i 40 åra...
Jeg snur ofte på det og tenker at JEG synes det er rart at enkelte velger å ikke få barn, det er for meg en gåte...

Elsker livet mitt!