Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

Hattifnatten skrev:

Jeg ønsker at barna mine skal bli selvstendige ansvarlige mennesker. Jeg håper også at de blir trygge på seg selv og får et godt selvbilde.

Det oppsummerer godt det jeg også mener.

Begynner å se konturene nå på mine tenåringer, og jeg har god tro på at de skal gjøre gode valg for seg selv.

Jeg er redd for at hun skal få dårlig selvbilde. Det tror jeg kan gi mange følgeproblemer og gjøre særlig ungdomsåra vanskelig.

Jeg er dessverre ganske overbevist om at min eldste kommer til å få dårlig selvbilde. Han er på mange måter prikk lik sin mor, og er allerede noe selvdestruktiv i tankegangen. Ergo er jeg redd for at han skal oppdage alt for sent hvor fantastisk han er.

Mandarin skrev:

Jeg er redd for at hun/de ikke skal få sterk selvfølelse. Jeg tror det er nøkkelen til mye.

Det tror jeg også.
Og jeg tror det vi frykter mest (i første omgang, mens han er liten) er at han skal bli mobbet.
Både mannen og jeg ble mobbet som små, og det er noe vi inderlig håper gutten vår skal slippe.

Jeg er mest redd for at de skal få lav selvfølelse. Tror at det fører mye negativt med seg.

Jeg er også redd for at de skal bli arrogante og lite empatiske. Prøver å lære dem empati daglig.

Noe annet som jeg tror er viktig i et barns liv, er å se at problemer kan løses. Problemer oppstår,- man reiser seg og løser problemene, og går videre. Også det å be om hjelp fra andre, er viktig.

Det praktiske er selvfølgelig også viktig, men jeg tror ikke at de dør eller lider veldig hvis de ikke kan koke poteter eller strikke når de blir store. Da synes jeg indre utvikling er mye, mye viktigere. De andre tingene tror jeg kommer etterhvert, så lenge man ikke skjemmer bort, eller overbeskytter barna.:)

Jeg er redd for forskjellige ting etterhvert som tiden går, men jeg har ikke noe som peker seg særskilt ut. Da de var babyer var jeg redd de bare skulle dø, jeg er enda ikke helt trygg på lillesøster. Hun har fått en del småsår, finnes ikke redd, hjernerystelse har hun også skaffet seg.

Følger godt med nå som storesøster har begynt på skolen, og hjertet sank litt i livet på meg da hun ikke trivdes på skolen til å begynne med, men nå storkoser hun seg og da er det også glemt. 🙂

Akkurat nå er jeg litt bekymret for at det blir for lite voksenkontakt for ungene, får håpe det også går over.

Jeg er redd for at de ikke skal bli lykkelige. Om de er lykkelige betyr det jo at de har funnet en plass i livet som de trives med.

Jeg har mange ønsker for fremtiden hans, og jeg håper så inderlig at han vil bli lykkelig, og få det godt i voksenlivet.
Jeg håper han tør å være seg selv.
Jeg håper han slipper å måtte bære tunge bører på sine skuldre.
Jeg håper han vil ha bena godt plantet på jorden, og at han vil fortsette å være jordnær, varm og omsorgsfull.
Jeg håper også han vil fortsette å være den han er.
En vakker gutt med et stort hjerte.

Det jeg er mest redd for er vel at han ikke kommer til å vise andre mennesker den respekt de fortjener, at han får dårlig utviklede sosiale antenner og blir uselvstendig. Det at han er tilfreds med segselv og livet sitt står øverst på listen!

Farlig tråd å lese i, her finner man næring til stadig flere bekymringer😎

Berglijot skrev:

Jeg er redd for at de ikke skal bli lykkelige. Om de er lykkelige betyr det jo at de har funnet en plass i livet som de trives med.

Signerer denne helhjertet. Eldstemann har flere ganger spurt meg hva jeg synes han skal bli når han blir stor, og da har jeg svart nettopp "lykkelig".

Jeg er redd for at de i tenårene skal være så redde for å være utenfor at de lar seg dra med på ting de ikke selv egentlig er klare for eller har lyst til og at det evnt. skal gi problemer senere.

Som voksne er jeg redd for at de ikke skal være alt de kan være. At små rariteter eller stort potensiale innenfor ett eller annet ikke virkelig skal komme til uttrykk fordi de er blitt konforme.

emm skrev:

Jeg er ikke så redd for at de ikke skal bli praktisk anlagt. Jeg ser jo at de alt nå er fullt igang med å tilegne seg grunnleggende egenskaper, så de kan ta vare på seg selv og kanskje noen rundt seg også.

Det jeg derimot er mye mer redd for er at de skal havne i dårlig selskap. Har selv sett fra min oppvekst at selv de beste forutsetninger ikke kan være en forsikring mot slikt. Så jeg er rett og slett redd for at de skal bli narkomane o.l med alt som hører til. :grøss:
Ellers så er jeg redd for at de velger partnere som ikke er greie med dem :grøss nr 2:
Det må være fryktelig å stå på sidelinjen og ikke virkelig kunne redde de fra slikt.

Signerer!

Jeg er mest redd for at de skal gå på en sosial smell hvor de ikke forstår spillereglene godt nok sånn at de føler seg satt på sidelinjen ( utestengt og mobbet) og dermed muligens vil komme til å oppsøke uheldige miljøer for å få aksept. Narkotika er den verste frykten.

Jeg er redd hun skal bli en motormunn som meg, det unner jeg henne ikke.

Jeg er redd for at hun skal bli sosialt utilpass, og føle seg utenfor. Jeg er redd hun gir opp for lett, og er for sårbar.

Alt i alt er jeg mest redd for at hun skal arve mine værste sider og mine sårheter. Heldigvis tror jeg at vi makter å gi henne såpass selvfølelse at det nok ikke skjer.

Berglijot skrev:

Jeg er redd for at de ikke skal bli lykkelige. Om de er lykkelige betyr det jo at de har funnet en plass i livet som de trives med.

Jeg synes det er voldsomt å kreve at de skal være lykkelige. Jeg kjenner ingen som er konstant lykkelige. Men jeg kjenner veldig mange som stort sett har det godt, er harmonisk med seg selv og andre osv. Alle har gode og dårlige perioder, men jeg tror kanskje å ønske at de skal ha det godt er mer enn nok. Dessuten mener jeg kanskje "lykkelig" er et litt passiviserende valg. Som å ønske at de skal vinne i lotto, på en måte. Det er jo ikke noe man selv kan påvirke, for samme hvor dyktig eller lite dyktig man er kan man være lykkelig eller dypt ulykkelig. Det er liksom ikke noen prestasjon og ikke noe man kan påvirke selv i særlig grad.

Mani skrev:

Jeg er mest redd for at de skal gå på en sosial smell hvor de ikke forstår spillereglene godt nok sånn at de føler seg satt på sidelinjen ( utestengt og mobbet) og dermed muligens vil komme til å oppsøke uheldige miljøer for å få aksept. Narkotika er den verste frykten.

Enig. 🙁

Madam Mim skrev:

Jeg synes det er voldsomt å kreve at de skal være lykkelige. Jeg kjenner ingen som er konstant lykkelige. Men jeg kjenner veldig mange som stort sett har det godt, er harmonisk med seg selv og andre osv. Alle har gode og dårlige perioder, men jeg tror kanskje å ønske at de skal ha det godt er mer enn nok. Dessuten mener jeg kanskje "lykkelig" er et litt passiviserende valg. Som å ønske at de skal vinne i lotto, på en måte. Det er jo ikke noe man selv kan påvirke, for samme hvor dyktig eller lite dyktig man er kan man være lykkelig eller dypt ulykkelig. Det er liksom ikke noen prestasjon og ikke noe man kan påvirke selv i særlig grad.

Jeg tror vi legger ulike ting i det å være lykkelig.

Jeg er redd de skal bli som meg, dvs sårbare og med ekstremt lav selvtillit.

Berglijot skrev:

Jeg er redd for at de ikke skal bli lykkelige. Om de er lykkelige betyr det jo at de har funnet en plass i livet som de trives med.

Jeg er og redd for at de ikke skal bli lykkelige, skjønt det er jo ingen som er lykkelige hele tiden. Men det å få oppleve lykke og generelt være tilfreds med livet det håper jeg. Jeg er dessuten redd for at de ikke skal "ta i et tak". Jeg misliker når folk er tiltaksløse og uten iver.