Greit at barna velger kort utdannelse?

Jeg håper både det ene og det andre, for barnas egen skyld, men de må ville og ta valget selv. Jeg blir vel bare en støttespiller i dette uansett, og de skal ikke bli ulykkelige i sine valg på grunn av meg. Skulle fortsatt ønske jeg ble gullsmed.

Madam Mim skrev:

Jeg skal selvsagt tvinge barna inn i prestisjeyrker så jeg kan skryte på jobben. :gal. Astronaut og solocellist på Metroppolitan skal de bli.

Jeg ser at hva som er noe å skryte av, er litt individuelt.
Min drøm er at en av dem blir hovslager med fordypning i barfothest

Floksa skrev:

Ville du med ekte stolthet kunne skrytt på jobben av datteren din som nettopp har fullført utdannelsen sin og fått fagbrev som renholdsarbeider, når kollegaen skrøt av sin som nettopp var ferdig tannlege?

Jeg blir ikke så lett imponert over lange utdannelser, jeg har så mange av dem selv.

Men det kommer an på barnet. Om jeg hadde hatt en datter som var like avhengig av å lære nye ting som meg og som ikke hadde hatt en ekstremt utfordrende hobby eller noe annet, så hadde jeg tenkt at det å være renholder ikke var riktig for henne.

Jeg synes ellers at de kortere utdannelsene som håndverkere har er helt ok, det er virkelig ikke noe galt i å være håndverker og for de som liker å ha en praktisk jobb så hadde jeg hatt absolutt null problem med å fortelle om et barn som var håndverker til noen som hadde barn som var tannlege.

Blondie skrev:

Man kan ikke ha god livskvalitet og helse med fagbrev?

Joda, men ikke for alle. Det er ganske tungt å være frisør, helsefagarbeider, buss-sjåfør og/eller bil-lakkerer. Tungt arbeid, tunge arbeidsstillinger, man utsettes for kjemikalier, uregelmessig arbeidstid som ikke er særlig familievennlig osv. Jeg kommer aldri til å oppfordre ungene mine til å bli frisør, selv om de liker å flette hår og synes det er gøy med hårmote.

Jeg er preget av jobben min. Jeg ser litt for mange utslitte mennesker uten utdannelse som nå står helt uten alternativer i arbeidslivet.

Jeg er vel strengt tatt ikke så opptatt av at de skal bli noe ekstraordinært, men jeg ønsker for barna mine at de bruker de ressursene de har og at de velger en utdannelse som vil være en styrke for dem gjennom livet. Noe med at man skal oppleve jobben sin som meningsfull og ikke bare "noe man gjør for å få lønn" - At de selv skal få være med å forme sin egen jobb og stilen der.

Esme skrev:

Men det kommer an på barnet. Om jeg hadde hatt en datter som var like avhengig av å lære nye ting som meg og som ikke hadde hatt en ekstremt utfordrende hobby eller noe annet, så hadde jeg tenkt at det å være renholder ikke var riktig for henne.

Tenkt scenario:
hun jobber som renholder i noen år, deretter begynner det å klø i fingrene ( eller helst i hjernen ) og enten finner hun da opp et supert renholdsmiddel eller starter sin egen bedrift.
Enver og kunnskapstørst blir jo ikke borte.

007 skrev:

Joda, men ikke for alle. Det er ganske tungt å være frisør, helsefagarbeider, buss-sjåfør og/eller bil-lakkerer. Tungt arbeid, tunge arbeidsstillinger, man utsettes for kjemikalier, uregelmessig arbeidstid som ikke er særlig familievennlig osv. Jeg kommer aldri til å oppfordre ungene mine til å bli frisør, selv om de liker å flette hår og synes det er gøy med hårmote.

Men andres unger må gjerne bli det?
Eller bør rett og slett disse yrkene avskaffes?

Floksa skrev:

Men andres unger må gjerne bli det?
Eller bør rett og slett disse yrkene avskaffes?

Var ikke spørsmålet i HI hva vi synes er OK for egne barn?

Nei, jeg synes ikke de nevnte yrkene bør avskaffes, men jeg kommer aldri til å oppfordre mine unger til å gå inn i et av nevnte yrker. Hva andre foreldre gjør er selvsagt opp til dem. :raus:

Hva min datter ender opp med å gjøre rent yrkesmessig er en ting men selve verdien i høyere utdannelse betyr veldig veldig mye for meg og er noe jeg kommer til å jobbe hard for at min datter også vil få. Alle den kunnskap utenom det rent faglige man tilegner seg gjennom hele prosessen, og den selvtillitten det gir danner så mye grunnlag for så mye og mangt vi skal gjennom her i livet.

Jeg får ikke satt ord på hvor mye jeg "vokste" på å ta høyere utdannelse og hvor mye jeg har fått igjen i livet av denne investeringen. Og da snakker jeg ikke om yrke og lønn, men om ren personlig utvikling.

Og hjelpes, vi bor i et land med GRATIS høyere utdanning, jeg håper inderlig det fortsatt er slik når min 6 åring kommer dithen at dette er noe hun forhåpentligvis ønsker å gjøre. Jeg må si jeg håper det vil bli helt naturlig for henne å studere videre etter vgs.

Jeg kommer nok til å oppfordre til utdannelse, og iallefall at de skal fullføre vgs, men til syvende og sist er det barna selv som bestemmer. Jeg kommer alltid til å være stolt av barna mine, nettopp fordi de er mine barn, ikke for det de evt gjør.



(Egentlig mener jeg selvsagt at de skal bli rike og forsørge sin mor )

Floksa skrev:

Tenkt scenario:
hun jobber som renholder i noen år, deretter begynner det å klø i fingrene ( eller helst i hjernen ) og enten finner hun da opp et supert renholdsmiddel eller starter sin egen bedrift.
Enver og kunnskapstørst blir jo ikke borte.

Da hadde jeg jo støttet henne i å starte et firma. Men evner og kunnskapstørst kan jo faktisk forsvinne, dørstokkmila blir lengre og lengre jo mer tiden går. Og det er få som gjør dette. Jeg tror det er flere som sitter og angrer på at de ikke tok utdannelse enn de som tok utdannelse, men det er personlig synsing.

Men poenget står: Jeg hadde ikke syntes det var flaut eller noe slikt om et av barna hadde tatt lav utdannelse.

Hmmm. Jeg tenker at jeg sånn i utgangspunktet vil oppfordre, men ikke presse til å ta høyere utdannelse. Samtidig tenker jeg også som såmat lykke er viktigst og at ikke alle nødvendigvis passer til å studere. Og at seks års utdannelse beviselig ikke nødvendigvis gjør noen lykkelige :datapunkt:. Tre år til derimot!

Altså, jeg synes det er vanskelig, veldig. Jeg håper jeg klarer å være en fin kombinasjon av veiledende, motiverende, støttende, aksepterende og forståelsesfull forståelsesfull når den tid kommer.

Floksa skrev:

En morsom liten historie.
Min høyt utdannede veninne skulle sette opp en rundpadock ( der man trener hester) og gikk rundt med tommestokk og skjønte ikke hvordan hun skulle få den rund.....
Det tok meg ca 1 sekund å fortelle henne at om hun satte ned en pinne i senter, og fant en taustump som var like lang som radien hun ønsket, festet denne i pinnen i senter, for så å gå en runde rundt, mens hun slepte den ene foten etter seg og holdt taustumpe stram, så voila, der var rundpadocken hennes ferdig merket.
Man må ha evnen til praktisk tenkning også

Var dette en morsom historie fordi hun har lengre utdanning enn deg?

Floksa skrev:

Tenkt scenario:
hun jobber som renholder i noen år, deretter begynner det å klø i fingrene ( eller helst i hjernen ) og enten finner hun da opp et supert renholdsmiddel eller starter sin egen bedrift.
Enver og kunnskapstørst blir jo ikke borte.

Nei, men skal man finne opp "et supert renholdsmiddel" er det en fordel med gode kjemikunnskaper, vil jeg tro. Og skal man utvikle et produkt eller starte en bedrift vil det være en fordel å ha gode økonomikunnskaper m.m.

Jeg håper mine unger vil gjennomføre videregående og gjerne noe mer enn det. Uansett hvor de havner i livet, tror jeg det er nyttig. Og som Lisa skriver tror jeg også at det ligger det personlig utvikling i læring. Evnen til å forstå sammenhenger i en komplisert verden kan trenes opp gjennom å studere, tror jeg.

Esme skrev:

Jeg tror det er flere som sitter og angrer på at de ikke tok utdannelse enn de som tok utdannelse, men det er personlig synsing.

Men vil ikke det speile samfunnets forventinger om hva som er "bra nok"?
Både med tanke på lønn, men også forventinger fra andre?

Jeg angrer virkelig ikke på mitt valg, men jeg ser jo at om min omgangskrets hadde vært en samling av høyt utdannede akademikere som så ned på meg og vurderte meg som mindre verd fordi jeg hadde lav utdannelse, vil jeg kanskje angret? Fordi det ble forventet av meg?

Eller, jeg ville byttet ut omganskretsen jeg da

Jeg regner med at det kommer an på barnet. Jeg selv tok ikke høyere utdannelse før jeg var 31 år gammel, og jeg angrer verken på at jeg ventet, eller på at jeg tok de når jeg først gjorde det. Innen mitt felt har det lite (eller ikke noe) utslag på lønn og forhold, utover at jeg føler at jeg kan noe. For nye innen feltet er nok utdannelsen viktigere, fordi det er vanskeligere å få innpass nå.

Glittermannen har bare videregående, og er absolutt en av de beste innen sitt felt, mye bedre enn alle som har tatt utdannelse innen det samme. Han har stor evne til å tilegne seg ny kunnskap, og bruker tid på å gjøre dette på egenhånd.

Jeg syns det er viktig at man benytter seg av det potensialet man har, og at man blir fornøyd. Om det er som tømrer, bilmekaniker, historiker eller psykolog er ikke så nøye. Det jeg derimot tror er viktig er at man utfordrer seg selv og går videre om man ikke får disse utfordringene. Jeg hadde syns det var trist om Glitterbarnet mistet lysten på å tilegne seg ny kunnskap.

Embs skrev:

Var dette en morsom historie fordi hun har lengre utdanning enn deg?

Ja

Embs skrev:

Uansett hvor de havner i livet, tror jeg det er nyttig. Og som Lisa skriver tror jeg også at det ligger det personlig utvikling i læring. Evnen til å forstå sammenhenger i en komplisert verden kan trenes opp gjennom å studere, tror jeg.

Og svaret er her. Hun burde jo vært langt bedre rustet til å løse oppgaven enn jeg er.

Eldstejenta her ville absolutt gå Helse og sosial. (Det var menst man fortsatt kunne bli hjelpepleier etter tre år på skole).
Jeg visste at dette var ikke noe hun ønsket innerst inne, men grunnen var at "alle" andre skulle gå den veien. Jeg pratet,lokket og argumenterte henne inn på allmenfag. Hun hadde gode karakterer allerede på ungdomsskolen og jeg kjente kapasiteten hennes. Hun er utrolig takknemlig for at jeg fikk henne inn på rett spor.
Svigersønnen som har gått inn og ut her siden han var 14, har tatt fagbrev som elektriker.
Barna våre er jo like ulike som vi voksne, og vi foreldre kan være gode rådgivere. Noen er praktikere, andre omsorgsfulle, noen nysgjerige osv.osv. Vi trenger mangefaldet absolutt, og det har vi også.

Jeg ser jo i en annen tråd her inne, at ganske mange har prøvd ulike grunnkurs og jobber før man fant den rette veien i yrkesverden, og det er godt mulig at vår jente også hadde funnet sin vei uten vår innblanding også.

Floksa skrev:

Og svaret er her. Hun burde jo vært langt bedre rustet til å løse oppgaven enn jeg er.

Hvorfor det? Hvis hun f.eks. har studert teologi, tror jeg ikke utvikling av praktisk sans sto høyt opp på agendaen. Jeg har 7 års utdannelse etter VGS og har god praktisk sans, enda jeg bare har "teoretiske fag" på vitnemålet. Broren min som også har lang "teoretisk" utdannelse ville havne på sykehus hvis han tok i en motorsag.

Jeg har nok et ønske om at barna velger å ta høyere utdannelse. Samtidig er jeg mest opptatt av å støtte dem på valg som er gode for deres evner og utvikling. Jeg håper at de evner å bruke nettopp sine ressurser og tar kloke valg utifra det.

Mammarollen som jeg innehar innebærer nok endel rådgivning, men uansett med fokus på barnas egne valg.

Min støtte har de uansett hva valget blir, men jeg tør håpe på at de ender opp med yrker som de virkelig vil trives i og kunne leve av.

Eldstejenta har akkurat levert søkndad til videregående og hun har tatt et bevisst valg. Studiespesialiering med sikte på høgskolen videre. Jeg kjenner i magen at jeg er veldig stolt av henne.