Hvem var du på videregående?

Jeg var den typen som var veldig stille og sjenert i begynnelsen av skoleåret, men som etterhvert pratet med alt og alle når jeg bare ble litt kjent (og husvarm).
Den som aldri gav seg i en diskusjon og var sånn midt på treet flink.
De fagene jeg likte lærte jeg godt med minimal jobbing, det andre vel ..det satt ikke like godt.
Jeg var den som kom med kommentarer som både passet og ikke passet.

Jeg er sånn nå også.

Hvem var jeg? Hm. Jeg var vel hun som var sånn passe alt. Passe streit men samtidig frikete nok til å lappe buksene mine selv og brukte pappas gamle strikkagenser under sommerjakken som vintertøy. Passe omgjengelig sånn at de fleste i klassen/fagene sa 'Hei' men ikke nok til at jeg ble tillitsvalgt. Ikke den som var superpopulær blant guttene selv om han med fast kjæreste mente at de vel stod i kø. Jeg var hun som hadde helgejobb og tjente penger til å kjøpe et vrak av en bil og betale bensinen sjøl. Og jeg var hun som hadde lit uvant musikksmak, uvante fagvalg og ikke var så opptatt av å være poppis blant de såkalte kule jentene. For de 'kule' jentene var så jævla blonde.

Ja, hvem var jeg?
Jeg var med i den kule gjengen, jeg deltok på alle fester, også på en vanlig onsdag og kom passe brisen på skolen dagen etter. Jeg var ingen mobber, men de jeg ikke gadd å bruke tiden min på, var nobody, altså fullstendig oversett. Jeg hadde alltid kjæreste eller var på flørten, hadde ingen problem med å fange gutter av interesse, hadde mange gutte- og jentevenner, var veldig synlig, veldig hørbar og ble enten likt eller mislikt.
Jeg var uredd, ga blaffen, levde etter skippertakmetoden og hadde karakterer etter innsats, og ikke etter evner.
Når jeg tenker etter var jeg veldig selvsentrert og levde i nuet. Jeg fikk alt for frie tøyler grunnet en mamma som ikke virket, og det hele kunne gått fryktelig galt. Heldigvis hadde jeg fine søstre og gode venner som veiledet meg.

Skitten ,sortkledd ,rasende,bodde okupert, stein, utvist i andre .(gikk steinerskolen og de mente jeg drev med sort magi, jeg mente de burde medisineres) gikk senere voksenopplæringa med fem som laveste standpkt.

Freaka, med nesepiercing, slengbukser og batikk, fikk toppkarakterer i de fleste fag uten å gjøre veldig mye for det. Spilte piano og sang i kirkekoret .

Tja. Jeg var med i en av jentegjengene som var helt middels kul på skolen jeg gikk, men var ikke av dem i gjengen som hadde mest draget. Hadde god kontakt med mange i ulike klasser, blomstret opp sosialt etter at jeg hadde vært adskillig mer ukul på ungdomsskolen (dog med noen få gode venninner). Hadde en del guttevenner, og ble bedt på de fleste festene i klassen, men var ikke av de mest ivrige deltakerne selv om jeg gikk bort fra "Fyll er falsk idyll"-slagordet på denne tiden .

Jeg jobbet mye med skolen, og gjorde i det hele tatt ikke noe annet enn å gjøre lekser og være med venner. Var av de flinkeste i klassen, og konkurrerte med mine to beste venninner om karakterene. Det var en fin tid, og jeg traff mange som var som meg, fikk aksept for å jobbe med skolen og fant ut at det gikk an å henge på røykehjørnet selv om man var glad i matte.

Jeg var dødsens forelsket i en av guttene i klassen, men kom ikke særlig mye lenger enn til å gjøre tyskleksene hans. Det var gunstig for hans lekser, men neppe for kunnskapene hans.

Søkbart dette her!! Så sletta det jeg skrev:). Måtte sjekke om jeg var inne i medlemssalongen.

Wooops. Tror jeg gjør det samme. :noia:

Jeg var den høylydte på første rad. Hun som alltid hadde gjort leksene og satt og hoppet på stolen med armen nesten ute av ledd for å få svare. Russefeiringen ble begrenset til 16.mai for å ikke tullet til karakterer. Hadde tre fine år, men savnet min kjære veldig da han var i militæret da jeg gikk i 2.gym og jobbet ekstra hardt med skolen det året.
Absolutt ikke av de kule eller populære, men det har jeg heller aldri vært før eller siden og trives godt med det ! Vi var fire stk. som ble kjent og holdt sammen hele gynmastiden, ei av dem er i dag min aller beste venninne.

Om det var noen kule og populære i klassen min på videregående så måtte det ha gått meg regelrett helt hus forbi. Jeg grubler litt over dette nemlig fordi jeg ser at så mange av dere snakker om dem.

Innser at videregående skole langtfra var noe høydepunkt i mitt liv. Bare tre vanlige år jeg måtte gjennom for å kunne gå videre.

Nå gikk jeg fire år på videregående, i fire ulike klasser. Og gikk fra å være en jente som bodde hjemme hos mamma uten kjæreste, til en voksen person med samboer i løpet av den tiden. Så her kan nok svarene være mange.

Jeg tror jeg av en del vil huskes som den alltid svartkledde og rocka, som stort sett jobbet, gikk på skole, eller var på rockepuber av ymse slag. Og som hørte på støyende musikk med alt for høy lyd på walkman. En som turte å si meningene sine i skoletimene (jeg trodde egentlig du var en sånn "natur og ungdom" fikk jeg høre, uten at jeg vet helt hva det betyr ), en som var helt idiot før prøver med smånervøse sammenbrudd på grunn av forventninger om stryk på tross av stadig gode karakterer (med unntak av på Handel- og kontor hvor jeg ga jamt blanke, siden jeg visste at jeg hadde havnet på feil hylle). Og en person som var veldig veldig intenst forelsket til stadighet, med en forkjærlighet for gutter med langt hår. Mesteparten av tiden var jeg forelsket i han som nå er min mann, men det var også en solid dose andre gjesteforelskelser på veien.

Jeg er usikker på om det var noen som var kulere enn andre. Vi tilhørte forskjellige gjenger, noen var mer seriøse enn festegjengen. Jeg tilhørte siste nevnte gjeng.

Jeg føler også at kulhetsbegrepet er litt fremmed for meg, iallefall for perioden på videregående. Der føler jeg at folk tok ulike retninger. Noen var rocka, noen var av treningstypen, noen kjørte hippie, andre var superskoleflinke og dydige - jeg oppfattet liksom ikke at det ene nødvendigvis var så mye kulere enn det andre, at det var noen få som var "kremen" som alle så opp til.

På ungdomsskolen derimot, følte jeg mer av den biten. Der var jeg den som hang på røykehjørnet. Det var muligens et kulhetstegn da. Nå synes jeg ikke det lenger. *knirk*

Elise skrev:

Jeg var hun skravlete, fnisete jenta på bakerste rad som sendte lapper med både gutter og jenter, eller var med og svarte på spørsmål fra læreren. Jeg var greit nok likt, hadde en ålreit vennegjeng, og det hendte mer enn en gang at vi satt i kantina og skravlet i stedet for å gå til time. Jeg gjorde sjelden lekser, men fikk det til greit faglig likevel.

Der har du meg også, dvs. jeg gjorde som regel leksene da, men fikk likevel bare middels resultat. Jeg var ellers opptatt av fest og moro, hadde en grei vennegjeng og var på hils med enda flere. Opptatt av sminke og mote, og skiftet en periode kjæreste like ofte som andre skifter undertøy. 🙄 Midtveis i 2.året så traff jeg mannen, så roet meg etter det og nå er jeg gift og har 3 barn med han. Så etter at jeg ble myndig så har jeg vært snill.

På videregående var jeg sånn middels populær og middels flink, helt vanlig, egentlig. Eller, i andre klasse ble jeg vel mest kjent som "hun der vegetarianeren".

På ungdomsskolen, derimot ... Det var da jeg tok helt av, jeg var ferdig med festing og alt da jeg begynte på videregående. Det var på ungdomsskoletrinnet du fant meg halvdød og fordrukket i byen på en torsdagskveld, det var da jeg rømte hjemmefra i 2 døgn mens politiet lette byen rundt, det var da jeg måtte ha møter med Uteseksjonen hver uke (de tok meg til og med på tur til Preikestolen), og det var da jeg stjal penger av mamma, tok bussen til byen og var med ukjente mannfolk hjem fra utesteder og biljardsjapper osv (men hadde aldri sex med dem, at jeg ikke ble voldtatt er et mysterium i dag). Det er helt vilt å tenke på hvordan livet mitt var da, men det var bare en periode på et år eller noe. Etter det har jeg vært nesten for fornuftig, et prakteksemplar.

Veldig rocka og svartkledd. Glad i fest og moro, ikke så opptatt av skole, men kunne sette inn støtet innimellom. Jeg var ganske usikker på meg selv etter en tøff tid på ungdomsskolen, og hadde behov for uniformering og å føle tilhørighet til en gruppe. Rockerne var min gjeng

På ungdomsskolen var jeg stemplet som billig, mobbeoffer, upopulær men med noen få venner. Billigstempelet ble med meg til videregående, og etterhvert endte jeg opp med å gjøre meg fortjent til "tittelen". Jeg var usikker, prøvde å passe inn men fikk det aldri helt til, men hadde noen få venner (som jeg ikke gikk på skole med). Det var ikke før jeg ble sammen med mannen i en alder av atten år at ting begynte å falle på plass for meg. Har mange fine minner, men flere "ikke fullt så fine".

Jeg var harry, rocka, rappkjefta, vulgær (i kjeften) og svimete. Festet og hadde det morsomt, og så ikke nødvendigheten i å gjøre lekser eller følge med i timene. Det var jo så mye annet gøy å holde på med. Som agenten dukket jeg opp brisen og ble til og med sendt hjem av lærer ett par ganger da jeg var FOR brisen. Jeg var ingen mobber, men kjempet heller hardt for dem som ble urettferdig eller dårlig behandlet. Har ikke tall på alle de gangene jeg viftet med knytteneven forna nesa på de store, stygge guttene som gjorde livet jævlig for andre.
Jeg er mye den samme i dag, dog litt roligere og mer ansvarsbevisst.

Det der med "de kule" var vi som gikk yrkisen på mannsdominerte linjer vidunderlig fritatt fra. Det nærmeste vi kom var vel en av gutta i klassen som sa til meg første dagen på skolen: "Du kommer lite til å stryke i alle fag! " Men han var plenty real nok til å også si på avslutningsfesten et år seinere: "Jeg dreit meg lite ut med det der'a - jeg trodde ikke du skulle slå oss ned i støvla alle sammen. :klaskepåskulderen:"

Det var helt lov og helt greit å være annerledes der. Jeg tror ikke jeg hadde vært den jeg er i dag hvis jeg ikke hadde funnet veien til yrkisen. Det halve året med gjesteopptreden på allmenne fag ville tatt knekken på meg om det skulle blitt tre fulle år av det.

De kule vet ikke jeg hvem var heller. Men jeg er ganske sikker på at det ikke var meg;)