Hvem var du på videregående?

Jeg var en skoleflink rolig jente som slett ikke var i poppis-gjengen. Min vennegjeng var de skoleflinke og seriøse.

Jeg møtte en som gikk i klassen min ett av årene for litt siden, og det første han sa var: Jeg husker deg, det var du som var så flink i matematikk det! Så det var jeg vel også, hun som var så flink i matte. Men dét omdømme kan jeg leve med. 😛

Jeg var utrolig lite skolemoden så jeg hadde noen roteår og begynte på vg da jeg var 20.
Ingen hjemme maste på meg om å gå på skolen heller så dette var noe jeg måtte finne ut av selv så det tok noen år å våkne!
Jeg jobbet i bank og skulle egentlig få dekket skole på Treider men så kom bankkrisa til påske i 1990. *knirk*
Så da rakk jeg akkurat å si opp jobben, få en halv årslønn i sluttpakke, og søkte offentlig skole. Det var lurt. 🙂

Siden jeg var 5 år eldre så var jeg nok først den hurpa som synes alle var såååå barnslige men så tenkte jeg meg litt om og vi begynte å være litt sammen på ettermiddagene. Og da ble det mye bedre å gå på skolen også.
Hadde det veldig gøy med de fleste i klassen. Lærerene var også veldig ålreite.
Jeg var veldig klar for å gå på skolen og var litt populær blant lærerene fordi jeg hadde de aller fleste prøvene riktig og de brukte mitt svar som fasit, særlig i regnskap og bed.øk. Det var litt stas.
Jeg var ganske flink i alle fag, fordi jeg var litt eldre og veldig klar for å gå på skolen og skjønte at det var lurt å følge med og jeg øvde masse til prøvene..

Jeg jobbet på bensinstasjon så og si hver eneste helg + hver fredager så jeg tjente greit med penger og hadde god råd.
Jeg hadde egen bil og de fleste ville sitte på hjemover så jeg var vel litt populær sånn sett...
Men jeg vanket ikke veldig mye sammen med de i klassen, siden jeg hadde mine egne venner å være sammen med. Var med på en russebuss, som stod i mitt navn siden jeg hadde lappen og hadde opparbeidet meg litt forsikringsbonus. Var med på noe russefeiring, de største arrangementene, men skylte litt på jobbingen. Gode minner fra de årene.

Den frikete, loppemarkedssvartkledde jenta bakerst i hjørnet med for mye svart øyensminke og alt annet fore enn å følge med i timen. Hadde skinnsekk med peacemerke med masse skriblerier på: dikt av Jan Erik Vold, sitater av John Lennon, La elva leve!, artistnavn som Nina Hagen, DePress, Kjøtt osv. Ikke spesielt populær og full av flåsete kommentarer. Var egentlig smart men ga f*** i skolen, gjorde aldri lekser og slutta etter 2. klasse.

De 'kule' slik jeg oppfattet det, var de som var populære, pene og/eller hadde stilige klær, var utadvendte, sosiale, ofte gode i sport gjerne, og deltok i det sosiale liv.

Jeg var hun skoleflinke, men tjukke, rare og schtøgge som ikke forsto seg på mote og som hadde null sosial innsikt. Heldigvis var jeg venninne med en av de mest populære jentene, og det merket jeg gjorde folk litt usikre, for hvis HUN var venninne med meg, hvor ille kunne jeg være? Jeg var en salig blanding av ufattelig forknytt og irriterende brautende.

Jeg var en irriterende blanding av best i klassen, sosialt trygg og storkjeftet, men totalt kristennerd. Jeg var ikke universelt populær, kan man si, men jeg hadde kjæreste, gode venner og gode karakterer, så pilutta dem, liksom.

Jeg var skoleflink, faglig interessert, sosialt kjedelig og motemessig håpløs. Jeg gikk stort sett overens med de fleste, men uansett hvordan man definerer "kul", var jeg ikke det. Hverken av den sorten Dronningen definerer (vi hadde en del sånne) eller av den sorten jeg kanskje selv ville oppleve som kule (selvstendige, originale, frittalende).

Eg var usikker og svartkledt og politisk engasjert med radikale meiningar trygt plassert i eit liberalt parti. Mest av alt ville eg flytte til Oslo, men 20 år etter har eg framleis ikkje gjort det. Ungdomsskolen var kjip med få venner og litt mobbing, vidaregåande var fantastisk med venner, ingen mobbing og fantastisk fridom (eg flytta på hybel). Karakterane vart tåleleg gode sjølv med eit minimum av lesing, og eg hadde plenty av tid til å drive med politikk og andre ting eg elska. Lite festing og lite omgang med klassevenner på fritida, no for tida er det kun facebook som gjer at eg held kontakt med dei. Liker framleis svarte klær og liberalt parti.

Jeg gjorde det jeg måtte for å få OK karakterer, men ikke noe mer. Resten av tida brukte jeg på fest, venner og kjæresten.

Pretty much the same today. Studerte meg til middels karakterer i voksen alder, og så kjapt vi har foreldrefri så vanker det gjerne en bytur eller en fest med gode venner og videregåendes kjæreste, som med årene har byttet status til ektemann.

polarjenta skrev:

Jeg sendte ikke lapper som sådann, men jeg og en venninne som gikk i papralellklassen skrev brev til hverandre. Disse ble overlevert i friminuttet også svarte den som fikk brevet. Gud som jeg angrer på at jeg ikke har tatt vare på disse, det hadde jo vært så morsomt å lese de igjen

Det der gjorde jeg og en klassevenninne, men vi skrev i kladdebøker, så det så ut som om vi sendte notater frem og tilbake. Jeg har tatt vare på flere av kladdebøkene fra den tiden og det så ut som om vi kjedet oss. Tror det skjedde mest i 1. eller 2. klasse på vgs.

Ellers vare jeg nok veldig gjennomsnittlig, hverken populær/kul eller nerd, eller flinkis eller den som strøk i alt. Flakket litt mellom flere vennegrupper. Var hemmlig forelsket i en i parallellklassen i 1.klasse en i min egen klasse i 2. klasse, og hadde kjærste som var 3 år eldre store deler av 3. klasse.

Jeg vet neimen ikke om det er mulig å definere hvem "de kule" var blant jentene på videregående. Blant guttene var det i større grad en gruppe utvalgte. Jeg var på kollisjonskurs med det i det aller, aller meste. De var homofobe, anti-feministiske og politisk sett konservative. Musikksmaken vår var totalt ulik, klesstilen min måtte stadig kommenteres og det var tydelig et problem for dem at jeg var aktiv i timene. Jeg hadde godt med venner og det var ikke et mål for meg å være likt av dem. Snarere tvert imot, egentlig. Det sto ikke så bra til med dem faglig sett og diskusjonsferdighetene deres ikke akkurat imponerende, så jeg humret en del av dem, egentlig.
Samtidig tror jeg en slik oppførsel kunne gjort skolehverdagen vanskelig for noen. Hadde jeg følt meg alene på skolen og ikke hatt rikelig med venner på andre arenaer, så kunne nok den stadige hakkingen på klær, meninger og utseende vært vanskelig å takle i slutten av tenårene.

Jeg var den stille og usynlige som ikke snakket frivillig i timen. Nå er jeg rake motsetningen, holder foreldremøter og snakker lett i forsamling. Har holdt foredrag med mikrofon og danset "Oh, alele" foran 100 foreldre.

Den som festa fredag, lørdag og en dag til i uka, hadde mest fravær i klassen.

Men også den som var mest aktiv i vårt lokale hjelpekorps og som aldri gjorde noe galt.. 🙂

Jeg er veldig lik meg selv på videregående på innsiden. Veldig ulik på utsiden.

En Av De Kristne med høy status innad i gjengen PDA at jeg var den ubestridt beste pianisten på skolen og pianist i bandet til ( det kristne) koret.

Ellers halvflink, men pinlig ureflektert faglig og lite interessert i faga. Det kom da jeg fikk begynne å studere.

ingling skrev:

Svartkledd, palestinakledd raddisdame som var med i elevrådet og OD og avis og hvahardu, og var masse borte fra skolen pga politisk fravær men klarte seg kvalmende godt på skolen likevel. Diskuterte villig vekk, men var også venner med de ikkesåpolitiske. Dårlig i realfag, flink i språk og samfunnsfag. Røykte på hjørnet. Og spilte piano. En slags blanding av prektig og ikke-så-prektig.

Bytt ut piano med kor og teater, og sleng på Natur og ungdom inni der, så har du meg.

ming skrev:

Bytt ut piano med kor og teater, og sleng på Natur og ungdom inni der, så har du meg.

Jeg sang i kor også. Og var muligens medlem av NU, husker ikke helt. Var medlem av så mangt. 🙂

Outsideren i svarte klær som ble mobbet og fryst ut. Så flyttet vi og jeg ble en av de kule flinke.

Jeg var sett på som hobbysatanisten med den utrolig skumle kjæresten

Jeg likte godt å diskutere og da spesielt religion, og jeg las i Bibelen, svarteboka, koranen, mein kamf for å lære mest mulig om andres syn (for å kunne diskutere "bedre" og vinne ). Jeg kom opp i Kristendom muntlig og fikk M+ som karakter enda jeg møtte opp og sa til sensor "jeg vet hva du vil jeg skal svare på det spørsmålet men jeg nekter ettersom det strider mot mine egne religiøse overbevisninger". Heldigvis hadde jeg en flott sensor som ante det var noe er til meg for han svarte "å? Hvordan det" noe som utløste et skred av meninger og uttalelser fra meg om hvorfor "det rette svaret" som han ventet på var feil. Kan le av det hele nå jeg, men jeg var nok litt obsternasig.

Vanket med litt skumle folk, til dels belastet miljø, men jeg var selv bare snill og grei.

Jeg var et salig rot. Det er pinlig å tenke på i ettertid. Samtidig synes jeg det er rart at ingen reagerte på at noen som gikk ut av ungdomsskolen som skolelys og lærerfavoritt kunne forandre seg så radikalt i løpet av en sommer. Det må da ha vært ganske åpenbart at noe hadde skjedd i løpet av sommeren.

På slutten av videregående fikk jeg litt fast grunn under føttene igjen. Menget meg med kristenrussen og droppet det meste av russefeiringen for å redde stumpene av mtp karakterer. Det plager meg litt at karakterene fra videregående ikke er bedre og ikke er representative for hva jeg kunne ha klart, men jeg tenker samtidig at det egentlig ikke er så verst for å ha vært på bærtur størsteparten av videregående.