Hvem var du på videregående?

Flubby skrev:

På skolen min var "de kule" gjerne ungdommer med veldig mange venner, de hadde økonomi til å følge motene slavisk og de var sosiale pådrivere både når det gjaldt fester, skolearrangementer, elevråd, russestyre osv. Hvilken bydel man bodde i, om du hadde et "kjent" etternavn osv hadde mye å si for sosial status på skolen. Jeg syntes disse elevene var såpass kjipe at jeg ikke gadd bruke energi på engang bli kjent med dem, og tviler egentlig på at jeg nå vil kunne navngi eller huske ansiktene til halvparten av dem engang.

Det må jo i så fall være de selv som anså seg som kule. Jeg ville neppe gjort det, verken da eller nå.

Jeg var den litt sjenerte jenta, men blant de populære som sådan. Jeg hang i den populære jenteklikken, hadde mange gode venninner, men jeg var guttas beste venn og ganske uerfaren. Jeg festet ofte, fant på sprell og rota litt rundt, men jeg hadde dårlig selvbilde og var vel aldri noe kjæresteemne. Jeg fikk gjerne dårlige ordenskarakterer, for jeg skravla så fælt i timen der jeg satt på bakerste benk. Gjorde det middels fagmesig.

Ja, i grunnen beskriver Elise det veldig godt:

Jeg var hun skravlete, fnisete jenta på bakerste rad som sendte lapper med både gutter og jenter, eller var med og svarte på spørsmål fra læreren. Jeg var greit nok likt, hadde en ålreit vennegjeng, og det hendte mer enn en gang at vi satt i kantina og skravlet i stedet for å gå til time. Jeg gjorde sjelden lekser, men fikk det til greit faglig likevel.

Stompa skrev:

Det må jo i så fall være de selv som anså seg som kule. Jeg ville neppe gjort det, verken da eller nå.

Jeg vet ikke, det virket på meg som om det var en mengde folk som sirklet rundt disse og forsøkte å innynde seg med dem med mer eller mindre hell, så jeg tror nok de sånn generelt ble ansett som populære.

Stompa skrev:

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). 😮 I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

Uttrykket "de kule" har alltid fått meg til å fnise litt - både som tenåring og nå som voksen. Jeg har alltid hatt mange venner både på skolen og gjennom ulike fritidsinteresser og jeg har alltid blitt dratt mot folk ut fra hvilke egenskaper de har (humor, selvstendghet, oppegåendehet, empati) og graden av kulhet har alltid vært helt irrelevant.

Årene på vgs var deilig fordi det var så befriende å komme til en stor skole med nesten 1000 elever - jeg følte meg voksen og friiii. Men jeg trivdes ikke noe særlig i klassen - noen av klassekameratene var hyggelige og voksne, men klassen var preget av en ungdomsskoleånd og de som så på seg selv som "kule" var ikke så veldig kule i mine øyne. Jeg var veldig misunnelig på venninna mi som gikk i en klasse der alle de voksne, hyggelige, trygge og politisk engasjerte guttene var - i en slik klasse hadde jeg hatt det som plommen i egget.

Nå som jeg jobber som lærer i vgs er det veldig interessant å observere de ulike sosiale rollene. Jeg har ofte samtaler med utilpasse elever hvor jeg forteller dem at livet i klasserommet er en helt egen boble og at om de ikke passer inn der, så er det bare en liten parantes i den store sammenhengen - den virkelige frihetsfølelsen begynner når man blir ordentlig voksen og velger utdanning/jobb/bosted/venner helt fritt etter egne interesser og personlighet.

Stompa skrev:

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). 😮 I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

Jepp der har du meg også bortsett fra at det var folkehøgskole jeg hadde drevet med i mellomtiden. Det var helt uaktuelt for meg å se to ganger på noen av guttene i klassen og jeg fikk meg også voksen kjæreste som var i arbeid. Jeg festet med mye eldre folk og lånte kjæresten min sin bil på skolen. Muligens også derfor det ikke falt meg inn at noen skulle være så kule av de i klassen min, for meg var deihvertfall ikke det.

Ikke bare klarte jeg å vri meg unna ungdomsskolen, jeg satte aldri mine bein på videregående heller. Ikke før mye, mye seinere da jeg innvilget meg et år for å få unna de fagene jeg trengte for å søke et høyskolestudium.

Så hvilken klisje blir jeg da? Drop out'n? 😀

Jeg var gankse stille og beskjeden og middels skoleflink, godt likt av lærere. Hadde mange venner og var populær blandt gutta. Var på endel fester og ble sammen med en som var 4 år eldre og var mye på fest og diverse ting...!. Flytta sammen med han en periode men det ble slutt etter to år. Flytta hjem. Ble etterhvert sammen med min nåværende mann. 🙂

Sendte lapper, ja? Jeg og kameraten min gikk til slutt over til å skrive alt ned i en bok, som jeg jaggu tror jeg har enda. Hva skulle vi ellers gjøre, da? Følge med?


Mobbingen var helt borte på vgs der jeg gikk. Alle mobberne gikk på en annen skole, enten på hasj og brekk (maskin og mekanisk) eller kjemi og prosess. I tillegg var det så mange flere elever enn på ungdomsskolen, at de som tidligere hadde vært ensomme mobbeoffere fant sin tilhørighet hos en gruppe elever med like interesser, eller hvordan man skal si det. Begge brødrene mine ble endel plaget på ungdomsskolen, men det falt helt vekk på vgs. Der var det greit å elske de sære tingene de elsket, fordi de ikke var alene om det lenger, og fordi ingen utenforstående gadd å bry seg om de.

Retz skrev:

Så hvilken klisje blir jeg da? Drop out'n? 😀

Hm, enten det ja, eller skal jeg driste meg til å antyde at ungdomsskolen ikke fantes da? :dukker og løper:

En ganske så usikker og sjenert jente, som ikke trodde hun hadde noe som helst å stille opp med. Sa ingenting i timene, for det som kom ut ville sikkert være fryktelig dumt likevel.

Jeg ante ikke hvem jeg var. Følte meg så annerledes, og stakk meg ut ved å være veldig høy allerede fra 12-års alder. -Helt forferdelig for en som bare vil forsvinne i mengden.

Så jeg havnet i "restegjengen" med en blanding av nerdejenter, kunstnere og innvandrere som ikke kunne så godt norsk. Godhjerta jenter, men jeg følte meg ikke hjemme der heller siden jeg verken var kunstnerisk eller belest. Jeg spilte i korps og elsket det uforpliktende samværet, og elsket å sitte på rommet mitt og skrive til ørtogfjerti brevvenner. Der kunne jeg øse ut alt som var inni meg av underfundigheter, tanker, humor - og intelligens. For jeg var ikke dum, jeg bare ante ikke hvor jeg passet inn. Og da er det umulig å konsentere seg om skolen. Lære om historie? Lære om hvem kjente folk var? Jeg visste jo ikke engang hvem jeg selv var.

MEN - jeg hadde én bestevenninne oppi alt dette, vi hang sammen i tykt og tynt, og er nære venner fremdeles. Vi var også ute og festa omtrent hver helg, for jeg oppdaga at jeg turte å snakke med folk i fylla. Alle vet jo hvor vellykka det er.... :-P Oppdaget også at jeg hadde ganske så draget på gutta, men turte ikke noe mer enn å kline i fylla. Turte ikke ha kjæreste, da ville han jo oppdage hvor lite annet enn utseende jeg var.

Kunne fortsatt og fortsatt. 😮 Tiår senere fant jeg ut hva som feilet meg:
Jeg var (og er!) INTROVERT!

Men ikke lenger en sjenert en!!

Jeg var sinnsykt jålete. Masse sminke, tupert hår, miniskjørt og høye støvletter. Veldig frekk i kjeften, høy av selvtillit og tøffere enn toget.... hadde ingen politiske menineg, var null interressert i fag og skulka mye. Hadde aldri kjæreste på skolen. I 1.gym hadde jeg en kjæreste fra en annen by, som jeg dro og besøkte. Han var det peneste jeg noengang hadde sett. 🙄nHan hadde lyst halvlangt hår med tøff sideskill og store brune øyne og Monclair-jakke. Han dumpa meg etter kort tid, og kjip var han også....

Jeg har forandret meg så mye at ingen kjente meg igjen på reunion-festen for litt siden.... nå er jeg meget politisk engasjert, har 8 års universitetsutdannelse og bruker omtrent aldri sminke. Men LITT jålete er jeg fortsatt. 😉

Jeg var stille og sjenert, usynlig og veldig opptatt av gode karakterer. Til forskjell fra barne- og ungdomsskolen hadde jeg en venn å henge med på videregående, det utgjorde allverdens forskjell.

Jeg var ekstremt opptatt av trening. Jeg trente 2 ganger om dagen - før og etter skolen. I sesongen var jeg med i konkurranser i helgene. Jeg ble god på disponering av tiden min og effektiv med lekser. Jeg møtte alltid forberedt og fikk gode karakterer.
Jeg var forelsket hele tiden og var sammen med ganske mange i løpet av videregående. Jeg hadde fint lite tid til dem da - uten at det gjorde spesielt mye......Jeg tror gutta syntes det var kult at jeg var god i idrett.
Jeg var egentlig ganske sjenert, men siden jeg hadde endel gutte-venner så fikk jeg innpass hos de "kule".
Jeg er ganske lik nå, men i moderate mengder:D

Eg var venninna! Eg hadde to kule venninner, som skaffa meg innpass på dei "rette" festane. Det var til tider litt vanskelig å balansera ønsket om å få ok karakterar, og dei stadige ulukkelege forelskingane.

Jeg var nok ganske anonym på sett og vis. Ikke kul, ikke soss og ikke freaker. Bare var der. Jeg hadde kjæreste og etter hvert samboer og knyttet ikke sterke vennskapsbånd på videregående.

Var flink på skolen, men det var alle på min skole, så mange var flinkere enn meg, særlig i norsk. Der var jeg mer middels +.

Når jeg ser dette nå så så jeg jo dønn kjedelig ut, og det var jeg sikkert også. Men da som nå var jeg nok ganske skravlete og har var ikke redd for å ta ordet i klassen og kommentere og diskutere.

Vet ikke.

Jeg tror i ettertid jeg var mer populær enn jeg oppfattet det som da, egentlig. Jeg hadde mange gode venner, og hadde mye moro. Jeg bodde på hybel fra jeg var 15 og husket at jeg (nok med god grunn) følte meg litt mer voksen enn de av klassevennene mine som bodde hjemme.

Jeg spilte forresten i korps, besøkte biblioteket minst en gang i uka og fikk toppkarakterer, men aner ikke om det plasserte meg i nerdekategorien. Jeg tror ikke det, men jeg har aldri hatt gode antenner på sånt (er oppriktig lite opptatt av hva andre synes om meg).

Jeg passet ikke sammen med noen av de andre jentene.
I klassen var det en sterk kristen gjeng som jeg yndet å kverulere med, en gjeng med skikkelig doller som jeg foraktet intenst, og noen skikkelig kvinnesaksdamer som jeg iakttok med forbauselse. Selv satt jeg helt bakerst sammen med bare gutter

Å, videregående var helt fantastisk befriende for meg. Jeg var nok ingen "viktig" person, ikke spesielt poppis, men ikke upopulær heller. Jeg traff en av de populære fra engelskklassen (lurer på om ikke han var russepresidenten eller noe?) her om dagen, og han husket nå hva jeg het etter ti år. Så helt usynlig var jeg jo ikke. Men jeg kom fra et helvete i tre år på ungdomsskolen, droppet bagasjen min, var akkurat den jeg var og ble akseptert for det. Jeg hadde en fast gjeng jeg hang med, og vi var vel kanskje litt utskudd alle sammen? På russebilen var vi ni stykker, ingen med samme kulturelle opprinnelse eller religøse ståsted omtrent.

Jeg tror ikke noen fra videregåendeklassene mine engang husker meg.

Så mye gjorde jeg ut av meg.