Polyanna skrev:
Guava: du sa noe tidligere i tråden som jeg ikke fikk tatt tak i da, men som jeg er veldig interessert i om du vil utdype. Det om at vi må bort dra det norske "veldig lutherske" synet på at religion er en privatsak (tilgi om jeg ikke gjengir det helt nøyaktig, orker ikke lete frem innlegget nå), og jeg reagerte med en instinktiv "WHAT?!" fordi jeg mener så inni granskauen sterkt at nettopp det er et viktig prinsipp og akkurat det ekstremistiske tullebukker ikke har skjønt. Folk kan jo mene at homofili er synd så mye de bare vil, så lenge de lar det være en privatsak (og altså ligger unna homofil praksis selv), liksom.
Utdype?
Religion som noe veldig personlig og privat er et fenomen som nesten utelukkende finnes i protestantisk kristendom. Den ble forsterket av pietisme hvor det med gudsforhold handlet mye om personlig omvendelse og samtidig har der vært retninger som på samme privatreligiøse vis har gjort tro til noe veldig intellektuelt.
Dersom vi forsøker å tolke islam, andre kristne retninger og veldig mange andre religioner gjennom dette filteret vil vi hverken klare å forstå, klare å vise respekt og klare å leve side om side.
De samfunnene som klarer å leve greit med praktiserende religioner har toleranse for synlig religiøs praksis.
Om vi klarer å forstå at det handler om hele livet så kan vi også lettere komme med relevante spørsmål som går på grensen kultur/teologi.
Veldig mye av religionsdialogen som har foregått har skjedd på protestantiske/sekularisert humanistiske premisser.
Våger vi å la praksis være synlig tror jeg også vi mye lettere kan komme med betimelige spørsmål og også påvirke holdninger. Om troen må gjemmes inne i lukkede rom vil den lettere radikaliseres.
Det du skriver om homofili er også en ting jeg synes er bedre om kommer til uttrykk i det offentlige rom enn om dem som har felles meninger forenes i lukkede rom hvor debatten ikke har plass.
Det jeg kunne tenkt meg å diskutere med tanke på islam og radikalisering er synet på åpenbaring og skriftsyn og de ulike kulturelle gruppene som finnes og kunne problematisere forholdet teologi og kultur. Så langt kommer man ikke her til lands dessverre. Vi henger oss opp i de tingene som blir for påtrengende synlig for oss, nemlig den delen av religiøs praksis som kommer til syne i det offentlige rom.