Hvilke fordommer blir du møtt av i hverdagen, og hvordan takler du det?

Jeg omgås ikke folk så mye, så jeg merker ikke så mange fordommer tror jeg. Er litt usikker egentlig. Inni meg derimot føler jeg meg ofte annerledes her jeg bor ut fra dialekten min. Jeg burde ikke gjøre det, men jeg kjenner det likevel. Jeg er mer friere når jeg snakker med andre nordlendinger. Da tenker jeg ikke over at jeg kanskje sier noe som folk ikke forstår eller at jeg skiller meg ut. Det blir nesten generelt enklere sammen med andre som snakker dialekt tror jeg. Så da er det vel jeg selv som har fordommer mot østlendinger. Jeg tror at de tror at jeg er sånn og sånn ut fra hvor jeg kommer fra, og så stopper ting opp, på en måte. Det blir vanskelig å komme inn på folk.

shg skrev:

Og så er jeg nordfra.

Ja ikke sant.

Polyanna skrev:

Nja, men det ligger likevel en strategi i akkurat det å late som om fordommene ikke er der. Ikke anerkjenne dem, på en måte. Det er noe med at "the more you deny it, the more true it gets!", også.

Men jeg sier jo ikke at jeg fornekter noe. Jeg bare bruker ikke energi på andres oppfatninger. Jeg vet jo at det finnes haugevis av meninger, oppfatninger og helt sikkert fordommer som er direkte eller indirekte rettet mot meg og min person, men jeg klarer bare ikke å se at det er viktig for meg å ha oversikt over dem.

Inka skrev:

Men jeg sier jo ikke at jeg fornekter noe. Jeg bare bruker ikke energi på andres oppfatninger. Jeg vet jo at det finnes haugevis av meninger, oppfatninger og helt sikkert fordommer som er direkte eller indirekte rettet mot meg og min person, men jeg klarer bare ikke å se at det er viktig for meg å ha oversikt over dem.

Polyanna var enig med deg, trur eg.

Inka skrev:

Men jeg sier jo ikke at jeg fornekter noe.

Jeg trodde Polyanna mente det som et råd til aC, og at hun var enig med deg. 🙂 Jeg tenkte i alle fall noe sånt: Smil vennlig og profesjonelt, motbevis fordommene, og lat som du ikke vet at de finnes.

I jobbsammenheng hender det at enkelte kunder tviler på mine kunnskaper på bakgrunn av kjønn og alder, som oftest prater jeg dem i senk - eller så påpeker jeg hva som er mitt fag, og at ingen er eksperter på alt.

Jeg møter også fordommer basert på dialekt, enten det nå er folk som mener jeg snakker for lite bredt til å være trønder, eller at de tror jeg har vokst opp med karsk, griserøkt og traktorkjøring. Da forklarer jeg som oftest at jeg kommer fra byen, ikke landet. Det forklarer både kulturbakgrunn og dialekt(mangel). Nå tror jeg ikke alle som er vokst opp på bygda i trøndelag drikker karsk og kjører traktor hver dag heller, men kanskje noen.

Jeg er så blond at jeg ikke legger merke til det om noen møter meg med fordommer. Ikke greier jeg å la det affisere meg nevneverdig heller, jeg har da jaggu nok med å sloss mot mine egne fordommer om jeg ikke skal bruke tid og krefter på å hamle opp med andres.

Ikke så ofte nå lenger, men som ung kvinnelig it-tekniker var det mange som ikke helt trodde på at jeg kunne fikse en pc, gitt. Og jeg har støtt på nok av folk som vil snakke med noen som vet hva de driver med/kan dette vanskelige greiene her/blablabla.
Jeg pleide å spørre om de ville ha hjelp eller ikke.

Polyanna skrev:

Du er mer overbærende enn meg. Sånt tror jeg jeg hadde KLIKKET av! Jeg blir irritert bare jeg leser det.

Tro meg, jeg har klikket med store bokstaver, men jeg føler det finnes bedre måter å bruke den energien på. Og noen av de som ikke skjønner har vi bare måtte slutte være sammen med. Så er det jo noen som man ikke kommer seg så lett unna og der prøver jeg tenke *uvitende,uvitende,uvitende* og puste med magen.

Skal vi se; jeg har en 6 år lang universitetsutdannelse men jobber med noe som ikke er relatert til den i det hele tatt. Det er visst fryktelig rart ifølge enkelte, og jeg har bevisst sluttet å fortelle at jeg faktisk har denne utdannelsen. Jeg oppdaget nemlig at folk begynte å forholde seg til meg på en annen måte enn de gjorde før de hørte hva jeg har hovedfag i. Man er visstnok litt sånn dum hvis man ikke "bruker utdannelsen sin". 🙄 Noen mener også at jeg går rundt og er høy på pæra fordi jeg jobber et sted hvor mange ikke har utdannelse utover ungdomsskolen. De gangene dette blir et tema er jeg nøye med å påpeke at det er trivsel som betyr mest for meg; jeg kan jobbe med nær sagt hva som helst sålenge jeg liker jobben og har et godt arbeidsmiljø.

I tillegg er jeg overvektig og automatisk lat og uten selvdisiplin ifølge mange. At jeg uten problemer kan jogge 1 time i strekk i kupert terreng og er mye sprekere enn mine slankere venninner er visst ikke så viktig; det de ser er lunsjporsjonene mine og kanelbollen jeg innvilger meg i kantina på fredager liksom. Når jeg merker disse fordommene blir jeg noen ganger lei meg, andre ganger sint. Men det hjelper sjelden å prøve å forklare folk dette, "det er jo bare å ta seg sammen og spise mindre".

Noen av vennene våre vet jeg har fordommer mot oss fordi jeg og samboeren min er såkalt lavtlønte. Akkurat dét driter jeg i; det handler om prioriteringer og når jeg ser hva de velger å bruke pengene sine på syns jeg ærlig talt de kan holde seg for gode til å diskutere hva vi velger å bruke våre på.

alfaCharlie skrev:

Polyanna var enig med deg, trur eg.

Ah, jeg ser det nå.
Jeg tolka det visst som at jo mer folk lata som om fordommene ikke var der, desto mer var det et bevis på at de affiserte en.

Jeg har erfaring med en del fordommer siden min familie ikke er helt A4, men når jeg tenker etter så har det ikke vært så plagsomt mye av det i det siste. Verre er det i grunnen når fordommene rammer barna. Da blir jeg arg.

Jeg får kommentarer om at jeg må være Smith eller noe slikt siden jeg skal ha nr. 4. At alle barna er med samme mann er visst også noe som er veldig snodig. Jeg pleier å svare at han som er i magen nå er et ekte kjærlighetsbarn. 😀

Har vel egentlig bare slitt med 2 fordommer, ihvertfall som har satt spor.
Det ene har gått på morsmål, opprinnelse og liggnende siden jeg har et ikke norskt navn. Som mange andre nevner, så flink du er til å snakke norsk.
Det andre har vært faglig rettet. Jeg begynte i IT-bransjen i -95 og da var det ikke mange andre 21 år gamle jenter i firmaet.

Jeg prøver å heve meg over kommentarer som barn med 2 forskjellige menn og gift og skilt i ung alder. Det er ikke verdt en kalori.

A&A skrev:

De fleste fordommer som jeg møter gå på min etnisitet og religion.

1. Da jeg var gift, spurte folk alltid meg om det var tvangsekteskap. Når jeg svarte nei, var neste spørsmål altid var det arrangert ekteskap. Folk ble alltid overasket når jeg sa at nei det er ikke tvangsekteskap eller arrangert ekteskap, og nei vi er heller ikke i slekt og vi giftet oss av kjærlighet.

2. Eldre mennesker sier alltid at jeg må jo være født i norge siden jeg snakker så bra norsk.

3. Den ene barnehage assistenten kommenterte alltid når min sønn hadde fått nye klær eller klær som hun syntes var av bra merker. Sa til og med at hun ikke trodde at innvandrermødre var så flinke til å kle ungene sine.

4. En tidlig morgen jeg var å leverte sønnen min i barnehagen klappet de håret hans for afrikanere kunne jo umulig ha så fint hår. Personalet i barnehagen sammenlignet han med en annen afrikans gutt som gikk på hans avdeling. Det de ikke viste var at jeg var ennå i barnehagen, så jeg hørte alt. Jeg gikk bort til dem og sa, ja dere vet vi afrikanere er like forskjellige som dere europeere. Da ble det stille.

Å, gud bedre.

sammen med Polyanna.

A&A: jeg også. Er det mulig?

De største fordommene jeg møter er i forbindelse med at jeg studerer "enda" 😱. Jeg fyller jo 29 straks og de aller fleste i min omgangskrets er jo ferdigstudert og ute i jobb for en god del år siden. Faktum er at jeg ikke har studert sååå lenge og at jeg har fått et barn midt inne i studier, men det er visst ikke så relevant
Også møter jeg en del fordommer fordi jeg lever på Rochermannen rent økonomisk. Slikt gjør jo ikke normalt oppegående kvinner i dagens norge .


Ja, også er jeg visst "Møring" og vi er Grådige, rike og glade i blandaball(saltfiskball)

Skilpadda skrev:

Og er det en "fordom" at folk lurer på om man ikke skal ha flere barn? Det er kanskje frekt og utidig å mase om det (det synes jeg selv også), men en fordom?

Det å lure på om man vil ha fler barn i seg selv er nok ikke en fordom, men jeg opplever fordommer som at jeg er egoistisk som ikke vil skaffe søsken til min datter, eller at alle enebarn blir bortskjemte eller ensomme.