Jeg står her og stryker

Det er 16. mai, og jeg har hastig lagt ned en juksebarnebunad. Og mens jeg står der og forsøker å stryke bort brettene, havner følgende setning i hodet mitt:

"Jeg står her og stryker, og det De spurte meg om, flytter seg forpint fram og tilbake med strykejernet."

Det vil si - det var bare de første fem ordene jeg husket. Det er tross alt snart 25 år siden jeg flyttet hjemmefra og bort fra denne boken. Men jeg fant resten på Nasjonalbiblioteket (), og nå har jeg lest denne novellen av Tillie Olsen (som merkelig nok ikke er norsk) på nytt.

Det er rart å se igjen forsiden på en bok som jeg vet min mor var og er glad i. Og ikke minst er det interessant å nå lese denne novelle etter selv å ha fått en datter.

Er det andre her på FP som har vært borti denne novellen før?

Jeg har ikke lest den før, men leste den nå, og den er nydelig! Takk!

Så hyggelig at du likte novellen, ming. Jeg syns det er en utrolig sår framstilling av et mor og datter-forhold, og tårene rant underveis da jeg leste.

Min mor tolker slutten som "det går nå bra med de fleste barn, uavhengig av oppvekst". Jeg er litt usikker på om jeg er helt enig?

Den var sterk, lille_meg. Takk for at du delte!

Takk for tips, den var varsomt og vakkerst og sårt skrevet.
Jeg vet ikke hvordan jeg tolker den. Kanskje som at datteren får problemer, som hun kanskje oppsøker hjelp for.