For mange tullestudier

Inagh skrev:

Leger... Gud hjelpe meg jeg har truffet noen leger de siste årene. Takk og lov unge, forholdsvis nyutdannede leger, som virkelig har vært noen racere på kommunikasjon - hvordan kommunisere med fortivlte, dønn slitne, redde foreldre, som ikke akkurat er like rasjonelle bestandig... Kom ikke å si at kommunikasjon og etikk er tullefag innen medisinstudiet.

Katta sier noe om hvordan det var på medisinstudiet for hennes del. Jeg tror (?) vi studerte på forskjellige steder? Uansett, selv om vi kunnet ha mer om kommunikasjon og etikk, så synes jeg at det var ganske mye av det under studiet, vi hadde praksis hos almennpraktiker de to første årene, en dag i uken hvor det var fokus på å snakke med pasientene. Det tror jeg var lurt å ta såpass tidlig for vi kunne diddlysquat medisin så vi var ikke opphengt i diagnosesetting. Det var eksamen etter to år med videoopptak av "almennmedisinkonsultasjon" og det var den prøven hvor flest strøk faktisk, og ble tatt på alvor av studentene.

Vi hadde også en del seminarer som "kommunikasjon med de alvorlig syke" hvor man hadde rollespill og forelesning med kreftleger og kreftsykepleiere og slikt og jeg hadde inntrykk av at alle prøvde å få med seg disse seminarene, man gruer jo seg til denne delen av jobben og ønsker jo å gjøre det så godt som mulig.

Det som jeg savner i legejobben er at dette ikke blir fulgt opp senere, de som allerede er flinke på kommunikasjon synes det er viktig og blir flnkere, de som ikke er så flinke, tenderer til å mene at det ikke er viktig og blir dårligere og dårligere til det.

Tinetoff skrev:

Pedagogikk.

Jeg har gud vet hvor mange timer pedagogikk i bakhodet. Jeg har lest gud hjelpe meg så mange bøker om pedagogikk.

Jeg skjønner pokker ikke ennå hva dette faget egentlig går ut på.

Her er det snakk om synsing og mening og svada her.

(Men av en eller annen pussig grunn anser jeg meg sjøl som en knakende dyktig småbarnspedagog etterhvert, så noe må ha seget inn i grisen. )

Inagh skrev:

Jeg har gud vet hvor mange timer pedagogikk i bakhodet. Jeg har lest gud hjelpe meg så mange bøker om pedagogikk.

Jeg skjønner pokker ikke ennå hva dette faget egentlig går ut på.

Her er det snakk om synsing og mening og svada her.

(Men av en eller annen pussig grunn anser jeg meg sjøl som en knakende dyktig småbarnspedagog etterhvert, så noe må ha seget inn i grisen. )

Du sa det 😉

Kommunikasjon kan læres, men det krever mer enn å lese ei bok. På lærerstudiet hadde vi 30 timer med drama. Jeg lærte mer om kommunikasjon der enn 20 studiepoeng på universitetet noen år senere.

Som kreftsyk så har jeg markert meg litt i forhold til kommunikasjon mellom lege og pasient. Dermed ble jeg spurt om å snakke om kommunikasjon med rundt 10 legestudenter på Ullevål. Professoren som var med dem sa etterpå at seansen med meg kom de aldri til å glemme Han skulle gjerne hatt flere studenter hos meg. Jeg var lagt inn på kreftsenteret da. Det var ifjor.

Ang. det HI refererer til så er det jo spissformuleringer hun kommer med, men jeg syns det er bra at noen sier det høyt. Må si jeg har tenkt tanken da jeg studerte. Det var moduler jeg gjerne skulle hatt mer av. F.eks. da jeg tok spesialpedagogikk. Jeg har en årsenhet med det. De minste modulene om dysleksi og minoritetsspråklige lærevansker var noe jeg gjerne skulle hatt langt mer om, mens "kommunikasjon og språk" og "avvik og funksjonshemning" var noe jeg mener ble tillagt altfor stor vekt. Viktige temaer det også, ingen tvil om det, men det å oppdage dysleksi og vite hva man gjør osv. er så utrolig viktig kompetanse i en lærers hverdag.

Esme: Jeg tror du er i kategorien "yngre leger". Jeg syns i hvert fall det er STOR forskjell på de som er på min alder og yngre, og de eldre. Det er tydelig at det du beskriver faktisk hjelper.

Og så har du selvsagt rett i det med oppfølgning etter at man har kommet i jobb.

Et samfunn trenger jo alle typer folk, både folk med ingeniør-, medisin-, kommunikasjon-, og historieutdanning. Det er ikke fagene som evt. er problemet, det er fordelingen av studentene. Og at det er vanskelig å fraråde folk å ta utdanning, når man vet at det er få ting som kan bidra til sosial mobilitet så sterkt som det.

Ja, jeg også tror jeg glatt putter Esme i kategorien "yngre leger."

Men for all del - første legen vi traff da Lillemann havnet på sykehuset for alvor, var en mann som gikk av med pensjon bare et år eller to senere. Åh hvor han er dypt savnet - av alle som var i kontakt med ham. Det var mann som kunne kommunisere det! Og tvers igjennom hjertevarm og omsorgsfull.

Nå vet jeg ikke noe om legestanden generelt, altså - men jeg har jo stort sett forholdt meg til barneleger oppgjennom "karrieren" som sykehusbeboer. Mulig de er ekstra interessert i det å evne å kommunisere i forhold til mange andre typer spesialister?

Ellers syns jeg Polyanna sier mye klokt når du snakker om kommunikasjon som kompetanseheving. Jeg skal love deg jeg er mye bedre på å kommunisere med foreldre jeg møter i min jobb nå, etter mange års erfaring, diverse etterutdannig og problemstillinger rikere, enn da jeg var fersk i gamet. Fy for noen salater jeg har tråkket i... og takk og lov dratt lærdom av.

Madam Mim skrev:

Gjør det? På universiteter i Norge?

Jeg vet ikke så mye om hva som gjøres rundt omkring, men når det gjøres, er det ikke bra. Erfaringene mine fra høyskole tilsier iallefall at det ikke er helt uvanlig.

Min mor underviser i pedaogikk i sykepleierutdanningen. Det handler jo om kommunikasjon. Bl.a. skal sykepleiere lære å formidle hvordan prosedyrer skal utføres av pasienter, som skal håndtere egen helse hjemme. F.eks. måle blodsukker, skifte på ulike type utstyr, forholde seg til medikamenter, et.c.

Forøvrig - om ikke kontaktsykepleiere har god nok formidlingsevne så får de ikke være kontaktsykepleier. De må kunne faget ja, men også kunne veilede og være imøtekommen for ny lærdom fra studentene.

Esme: jeg tror vi studerte på forskjellig sted kanskje, men det er ikke så viktig sånn sett. Vi hadde også det du beskriver, etikk og kommunikasjon gjennomsyret mange fag. Samtaler med alvorlig syke, møte med døende mennesker, viktige diskutsjoner i ettertid. Kommunikasjonskurs og rollespill. Alt det der var kjempeviktig. Det jeg imidlertid ikke skjønte helt poenget med var de dagene som var satt av til etikk i regi av etikkfolket og tilsvarende i kommunikasjon i regi av samfunnsvitere og psykiatere. Det fikk jeg ikke mye praktisk nytte utav. Med andre ord skjedde den viktige læringen i disse emnene innenfor andre fagområder. Og når det gjelder kommunikasjon og etikk tror jeg kanskje det gir en bedre tilnærmingsmåte enn når de skilles ut som egne fag. I hvertfall for medisinere.