DM skrev:Jeg visste ikke at du hadde slike problemer.
Jeg gråt mine modige tårer da jeg ble gravid, fikk valget mellom å spise for å ikke drepe barnet mitt eller å ta abort og drepe det på enkelt vis uten pining. Så mager var jeg den gangen, knappe 39 kg og ikke store biten. Nå er jeg langt fra tykk og har vært gjennom dritten noen ganger. Fått et rimelig normalt forhold til mat og trening, til og med på veien mot å bli utøver igjen har jeg klart å holde hjernen i sjakk. Det er jeg stolt over. Dette til tross, jeg hadde grått mine modige tårer om jeg la på meg fettvekt og ble myk i kroppen. Når jeg ser normale kvinner som klager på vekten sin blir jeg oppgitt for jeg ser jo også hvor vakkert det er med former og jeg vet hvor viktig det er å være sunn. Har tross alt livnært meg av å drive med idrett på ulike vis og har høyere utdannelse i denne retningen også. Heldigvis har mine erfaringer vært gode å ha i bakhodet når jeg har arbeidet terapeutisk med ulike typer spiseforstyrrelser.
Jeg må si at jeg synes det er sykt når man reagerer slik på en kropp som er normal.