Er du en klager/sutrer?

Nettopp. Man mangler temperament om man er alltid optimist.

Skilpadda skrev:

Hun sa ikke det, da; hun sa at hun syntes det var kjedelig med folk som er bare "blekt optimistiske" hele tiden. Man trenger jo ikke å klage eller sutrefor å være noe annet enn det, man kan f.eks. innimellom være sur og gretten. Har jeg hørt.

Du skjönte hva jeg mente, Skilpadda.

Så rart at du ikke sa det da.

Sutrer og klager når jeg føler for det. Men det er ikke altfor ofte.

Må være lov å ikke være fornøyd ALLTID syntes jeg.

Sitron skrev:

Så rart at du ikke sa det da.

🙄 Det kan nok hende at vi har forskjellige definisjoner på hva som er klaging også, da. Personlig synes jeg det er bedre å klage litt i ny og ne enn å väre konstant pottesur og kritisk til alt andre sier - for eksempel.

Til alt? Definér ALT, er du snill.

Sitron skrev:

Til alt? Definér ALT, er du snill.

Det var ikke bokstavelig ment. Du kan rette det til "kritisk til mye av det andre sier som ikke stemmer overens med ens egen oppfatning".

Ikke bokstavlig ment? Ting gjentar seg, ser jeg.

Elinblu skrev:

Det var ikke bokstavelig ment. Du kan rette det til "kritisk til mye av det andre sier som ikke stemmer overens med ens egen oppfatning".

Veldig bra formulert!
Og jeg er bare enig med heltene og skriver derfor: signerer!

Jeg er nesten latterlig optimistisk. Den reneste Pollyanna (den originale).
Bra jeg har kort lunte og galgenhumor og total mangel på misjoneringsinstinkt til å balansere med. Ellers hadde jeg nok vært som den krampepositive gymlæreren min på videregående.

TBM skrev:

Jeg synes det er stor forskjell på klaging/sutring og på det å fortelle om ting man ikke synes går så bra. Gode venner merker forskjellen og bør være obs på den...

Dette er jeg helt enig i. Det er ikke dette jeg mener med klaging. Klaging og sutring for meg er når man surmuler over at det regner, over at man er misfornøyd med hårsveisen, at man har gått opp i vekt (hvis det ikke er snakk om de som virkelig har et problem) at utvalget i kantina er for dårlig, at man snart blir et år eldre, våren kommer så seint, toget er forsinket -sånne ting.

Hvis man sitter på en flyplass og flyet har blitt kansellert eller forsinket, slik at man ikke kommer seg videre på en lang stund, så kan man velge å gjøre det beste ut av det (gå og kjøpe seg noe å spise, lese en bok, spøke, le, snakke om noe helt annet med de man reiser sammen med, galgenhumor etc) eller man kan syte og klage, gråte og banne kontinuerlig over hvor håpløst dette er, helt til man omsider sitter på flyet på vei hjem. Uansett hva man velger får man ikke gjort noe fra eller til. Likevel er det overraskende mange som velger det siste alternativet. Det er klart det har mye å gjøre med hvordan man føler seg, men det går faktisk an å bestemme seg også, og prøve, for begge deler er en selvforsterkende prosess. Bestemmer man seg for å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, bruke galgenhumor, fokusere på noe annet, ikke klage, påvirker man de rundt seg i positiv retning, lager en god stemning og gjør situasjoen litt mindre uutholdelig. Klager man og dyrker det negative gjør man alt bare verre og lager sur stemning i tillegg.

Noe helt annet er å lette sitt hjerte til en venn når man har problemer. Det er ikke sutring. Det er noe alle har behov for innimellom.

Synes ikke jeg klager så mye. Litt kanskje men det må jeg vel få lov til. 😀

Nei.

Eller jo mener jeg.

Ja, du er jo reneste inkarnasjonen av klaging.

Elin skrev:

Jeg husker også jeg ble fryktelig provosert over et tv-innslag jeg så på NRK fra Thailand etter tsunami-katastrofen. De var på et sykehus og intervjuet overlevende nordmenn som ikke hadde skadet seg nevneverdig (mest type sår og mindre bruddskader) og der satt de og sutret og bar seg over hvor ille det var at de måtte ligge på madrasser på gulvet....
Mulig de var lykkelig uvitende (men det tror jeg ikke) over hvor utrolig heldige de egentlig var, men alt de hadde å syte over og bære seg overfor var altså madrasser på gulv. Da kjente jeg at jeg ble kvalm og uvel av hvor utrolig selvsentrerte enkelte kan være, selv i en krise-situasjon.

Alvorlig talt, du sier det jo selv: Dette var en krisesituasjon. Ikke glem at de hadde vært gjennom et helvete og en enorm psykisk påkjenning. Ikke døm noen for en uheldig uttalelse etter det.

Folk sier de mest idiotiske ting når de er i sjokk. Dessuten; når man opplever kriser der man nesten dør blir man ofte maksimalt egoistisk, nettopp fordi man skal overleve.

Jeg syter og klager hvis jeg synes synd på meg selv.

Det hjelper

safran skrev:

Alvorlig talt, du sier det jo selv: Dette var en krisesituasjon. Ikke glem at de hadde vært gjennom et helvete og en enorm psykisk påkjenning. Ikke døm noen for en uheldig uttalelse etter det.

ja, og det er i krise-situasjoner som man opplever at mennesker ikke reagerer slik fornuften burde tilsi. Det kan man se alt som den sutrete, eller man kan kan velge å sette det på kontoen for uheldige uttalelser i en krise-situasjon. Det var av de som også først poengterte hvor utrolig heldige de var som ikke var hardere rammet, og at madrasser da er latterlige bagateller. Sutreren klagde, og den positive så det mest positive ut av den kritiske situasjonen de befant seg i.

MokkMokk skrev:

Det å få et alvorlig sykt barn gjorde forøvrig mye med meg sånn sett - idag har jeg lettere for å glede meg over de små tingene og sette pris på at vi faktisk stort sett har det veldig bra. Gidder ikke lenger irritere meg så veldig over bagateller, eller forhold jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med uansett.

Der står jeg og etter jeg hadde tøffe tak med kreft. Det meste blir bagateller. Man LEVER jo

Samtidig har jeg respekt for at andre klager ut i fra sitt ståsted. Det må de ha lov til