Spinoff: Sorg og sykemelding

annemede skrev:

samtidig så har man jo lovfestet rett til permisjon,

Har man det? Er ikke det ift tariff?

annemede skrev:

Det aller vanligste, fremdeles er jo at gamle mennesker dør. Vi snakker om "vanlige" tilfeller her. Om du mister din bestemor på 104 år, så er det ikke et så uventet dødsfall, og om du trenger 2 måneder på å være 100% i sorg, helt uten restarbeidsevne, så er det en "litt" heftig sorgreaksjon som krever at man må inn med en sykemelding, og da er det snakk om en depressiv reaksjon. *snakker med store bokstaver, eller noe*

Da har jeg faktisk misforstått diskusjonen. For meg er det en sølvfølge at det er disse hendelsene det er snakk om. Altså tap av partner, barn, skilsmisse ut av det blå osv. Ikke at grandtante Olga på 97 år sovner fredelig inn.

I AML, står det at man har lovfestet rett til permisjon i 60 dager i forbindelse med pleie av syke eldre, det må jo innbefatte begravelse, tenker jeg.

lovdata.no AML skrev:

§ 12-10. Omsorg for og pleie av nære pårørende
Arbeidstaker som pleier nære pårørende i hjemmet i livets sluttfase har rett til permisjon i 60 dager for pleie av den enkelte pårørende.
Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. Det samme gjelder ved nødvendig omsorg for funksjonshemmet eller kronisk sykt barn fra og med kalenderåret etter at barnet fylte 18 år når arbeidstakeren har hatt slik omsorg for barnet som nevnt i § 12-9 tredje ledd. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjon av nødvendig omsorg.
Endret ved lov 9 apr 2010 nr. 11 (ikr. 1 juli 2010 iflg. res. 9 apr 2010 nr. 499).

I følge dette så kan jeg ikke se noe annet enn at man har rett på permisjon.

annemede skrev:

I følge dette så kan jeg ikke se noe annet enn at man har rett på permisjon.

Uten lønn vel og merke. Har du råd til 60 dager permisjon uten lønn så er jo det helt fint. Eller ti dager for den saks skyld.

Jeg ble sykemeldt i forkant av et dødsfall for to år siden. Legene ante ikke hva som feilte vedkommende og drev og søkte rundt med stadig nye og alvorlige diagnoser, jeg hadde en nagende følelse av at dette ikke kom til å bli en historie med happy ending. Den syke bodde på en annen kant av landet, og jeg følte meg dratt i alle kanter mellom jobb, unger og angsten for hvordan det ville gå med min kjære på den andre kanten av landet. Det var ikke snakk om å ikke sykemelde da jeg endelig dukket opp hos legen med noen ord på et ark. Jeg ytret ikke et eneste ord i løpet av konsultasjonen, og jeg fornyet sykemeldinga med to uker i slengen ved å sende en sms til fastlegen. Diagnosen husker jeg ikke - samma kan det være - men det passer sikkert fint inn i en sorg-diagnose (som per dags dato ikke finnes) vil jeg tro. Jeg er aldri sjuk, jeg har ingen lang journal hos fastlegen så de få gangene jeg oppsøker legen så får jeg alltid god hjelp og blir tatt på alvor. Det ble jeg denne gangen også.

At rine sier check på mange ting som andre er sykemeldt for men likevel går på jobb er fint for henne - det gjør jeg også - men jeg hadde åpenbart ei grense jeg også. Jeg fortalte aldri den syke at jeg var sykemeldt, for jeg ville ikke gjøre henne bekymret (merkelig logikk kanskje), så jeg pendlet fram og tilbake så mye som jeg klarte i nesten to måneder. Så døde hun. De siste åtte nettene hun levde sov jeg på ei madrass på et pårørenderom på sykehuset, da lå hun i koma og jeg hadde hastet av gårde for å rekke fram etter hjertestansen hun fikk en onsdag kveld - da jeg paradoksalt var på sykehuset på en annen kant av landet med datteren min som var nyoperert. Det var kanskje uansvarlig av meg å ligge på flatseng på sykehuset i over ei uke? Jeg kunne jo ha jobbet mens mora mi lå i koma - det kunne jeg ha gjort. For jeg kunne jo uansett ikke ha gjort noe fra eller til. Så kunne legene bare varslet meg i god tid før de skrudde respiratoren av sånn at jeg rakk flyet til Bergen før hun åndet ut for siste gang. Det hadde gått det også - man skal jo ikke belaste trygdesystemet når man ikke er syk selv.

Jeg var på jobb igjen to dager etter begravelsen - jeg hadde nok gjort unna mye av den mest akutte sorgen før døden intraff. Den første dagen tilbake på jobb ble jeg møtt av en klasse som spontant reiste seg og klappet da jeg kom inn i klasserommet og jeg kjente på et øyeblikk av lykke midt opp i all sorgen. Lykke fordi jeg er omgitt av gode mennesker som vil meg vel. Hadde jeg hatt en arbeidsplass der det ikke var godt å være så hadde det neppe vært mulig for meg å komme så raskt tilbake på jobb.

Jeg har opplevd at andre i familien har dødd før, og jeg kommer trolig til å oppleve det igjen. Det betyr ikke at jeg kommer til å få et like langt fravær hver gang. Jeg syns deler av denne debatten viser mangel på respekt for at andre kan få andre reaksjoner enn en selv på akkurat den samme situasjonen.

Darth skrev:

Jeg syns deler av denne debatten viser mangel på respekt for at andre kan få andre reaksjoner enn en selv på akkurat den samme situasjonen.

Ja, jeg er enig i dette.

Jeg syns også at det er litt tynt å debattere ut fra hovedinnlegget som handler om at en dame føler at det er mer vanlig å sykmelde seg ved gamle foreldres naturlige dødsfall i våre dager. Det blir jo bare synsing og føling om andre menneskers moral og etikk i forhold til sykelønnsordningen. Noe som også preger hele den offentlige debatten om sykelønnsordningen i noen grad.

Kasia skrev:

Ja, jeg er enig i dette.

Jeg syns også at det er litt tynt å debattere ut fra hovedinnlegget som handler om at en dame føler at det er mer vanlig å sykmelde seg ved gamle foreldres naturlige dødsfall i våre dager. Det blir jo bare synsing og føling om andre menneskers moral og etikk i forhold til sykelønnsordningen. Noe som også preger hele den offentlige debatten om sykelønnsordningen i noen grad.

Siden det var jeg som startet debatten er det kanskje på sin plass å presisere at jeg egentlig er langt på vei enig med Kasia og Darth. Jeg har også presisert at det var en "følelse" og en påstand som jeg refererte, men jeg hadde lyst til å få den debattert bl.a. fordi jeg syntes det var vanskelig å svare der og da på påstanden. Sånn sett har det vært en nyttig tråd for meg, men jeg er enig med Kasia i at det er uheldig å ha debatt som ikke er basert på statistikk eller dokumenterbare endringer.

Jeg synes i grunnen altfor ofte at sykemeldingsdiskusjoner her på FP ender opp i en stillingskrig der noen mener at "noen" uthuler sykelønnsordninger men andre føler seg båssatt som "noen" fordi deres situasjon på en eller annen måte faktisk er lik den som blir karakterisert som uthuling. Folk er forskjellige, er i forskjellige livssituasjoner og har ulike ressurser til å møte de problemstillingene de kommer opp i. Og det er jo litt av det som er vitsen med å ha en velferdstat da, at man skal kunne få hjelp til å håndtere ulike livssituasjoner på en verdig måte.

Hattifnatten skrev:

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt fra eldre mennesker om sorg tidligere i livet som de har blitt nødt til å undertrykke. Mistet man et barn under fødsel skulle man ikke sørge. Tidligere var graden av aksept for at man sørget veldig styrt av hva slags relasjon man hadde til avdøde. Enkelte forhold fikk man rett og slett ikke lov å sørge over og sorgen måtte skyves bort. Slik sorg kan ta lang tid å bearbeide og kan skape store problemer for livet senere.

Jeg har sett det samme i forhold til eldre pasienter i psykiatrien.

Hattifnatten skrev:

En ting man ikke skal glemme når man snakker om før og nå er at det er flere i arbeid nå enn tidligere. Det er ikke minst langt flere ektefeller som er i arbeid når ektefellen dør.

Det er også langt flere som lever lengre liv med sykdom enn før - bedre behandling gjør at de kan leve videre, der de faktisk ville dødd "raskere" for noen tiår eller mer siden. Nå dør jo mennesker uansett da, en eller annen gang, men det kan hende det gjør noe med sorgprosessen vår og forsåvidt også oppfølgingsbehovet underveis at voksne/eldre mennesker kan i lang tid og være relativt syke i den perioden

Nja, jeg mener at de 60 dagene får man penger i fra NAV.

annemede skrev:

Nja, jeg mener at de 60 dagene får man penger i fra NAV.

Hvor står det?

http://www.nav.no/Helse/Sykt+barn+eller+familie/Pleiepenger
Pleiepenger for pleie av nær pårørende
Dersom du i hjemmet pleier en nær pårørende i livets sluttfase, kan det ytes pleiepenger. Det kan ytes pleiepenger både når pleien gis i hjemmet til den pleietrengende og når pleien gis i hjemmet til den som utøver pleien.
Som nær pårørende er det naturlig å regne barn, barnebarn, foreldre, besteforeldre og søsken. Også andre kan regnes som nær pårørende. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.
Du kan lese mer om vilkårene for rett til pleiepenger i folketrygdlovens § 9-10, § 9-11, § 9-11a og § 9-12 under Regelverk i høyremenyen.





Her står det, og om man har en gammel enslig tante, onkel, eller man har en gammel far/mor etc som er syk, man får 60 - seksti dager med pleiepenger, og deretter feriepenger av det, og så, skal man ha det offentlige til å dekke inn slik at man får tid til å sørge etterpå også, da lurer jeg litt på om man ikke heller bare skal gå over til borgerlønn eller noe.

Det du snakker om er pleie i hjemmet annemede - det er vel ikke det der er snakk om her i denne debatten?

Annemede: nei, det der får du på ingen måte ved dødsfall. Det er ingen automatikk i at man får det for å pleie noen heller, permisjon har man vel krav på, men penger må man søke om og det sitter langt inne.

HI skrev:

I forbindelse med diskusjonen om sykemelding for psykiske lidelser ble det nevnt at mange leger ønsker å kunne sykemelde for sorg. Da kom jeg på en samtale jeg hadde med en godt voksen dame her om dagen. Hun reagerte på at mange arbeidstakere nå ser det som normalt å blir sykmeldt 2-4 uker i forbindelse med egne foreldres dødsfall. Hun mente at for "normale" dødsfall i familien burde det være nok med de tariff-festede 3 dagene borte fra jobb. Hennes oppfatning var at det hadde vært en "sykeliggjøring" av sorg i samfunnet. "Selv om man sørger kan man vel gå på jobb", var hennes argument.

Er det forståelig at man trenger noen ukers sykemelding når man mister f.eks. far eller mor i voksen alder, eller er dette en "unødvendig" sykemeldingsgrunn? (Jeg regner ikke her med voldsom, traumatisk død, men det man kan regne som vanlige dødsfall i en familie.)

I den kommunen jeg kommer fra, og jeg ser at både mine foreldre, som bor i en liten kommune, og mine svigerforeldre som bor i en stor by-kommune, har begge fått pleiepenger, og mine venninner har fått det i forbindelse med stell av egne foreldre på dødsleie, og permisjon i fra arbeidsgiver, dette er 5 forskjellige personer med 5 forskjellige arbeidsgivere.

Kanskje folk rett og slett misforstår og ikke vet hva pleiepenger er? Men tror at andre har vært sykemeldt når det faktisk er pleiepenger de har fåtT?

annemede skrev:

I den kommunen jeg kommer fra, og jeg ser at både mine foreldre, som bor i en liten kommune, og mine svigerforeldre som bor i en stor by-kommune, har begge fått pleiepenger, og mine venninner har fått det i forbindelse med stell av egne foreldre på dødsleie, og permisjon i fra arbeidsgiver, dette er 5 forskjellige personer med 5 forskjellige arbeidsgivere.

Du kan nok få det til å pleie et alvorlig sykt familiemedlem sånn ja, men det dekker likevel ikke sorgreaksjoner. Eller angst/sorg når det ikke er du som pleier.