Hvor stor glede har du hatt av at du lærte fremmedspråk i skolen?

Hadde tysk som B-språk, så i fem år og fransk som c, altså to år. Jeg har knapt brukt språkene etter videregående, men jeg likte veldig godt å lære dem. Språk var lett syntes jeg og ikke minst logisk.

Jeg hadde fransk B-språk, jeg vil ikke si at jeg lærte fransk. Jeg fikk det ikke til, det var litt uvant for meg og jeg trasset dermed intenst mot hele faget. Jeg legger skylda på min mor (så klart), hun hadde forprøven i lingvistikk, hovedfag i engelsk og grunnfag i fransk, dette burde vært tilstrekkelig til å skjønne at når barnet mangler drøvel kan det ikke si fransk R og burde vært rådet til å ta tysk.

Jeg har "brukt" fransk en håndfull ganger som student da jeg jobbet med turister, type si prisen på fergebilletten på fransk, og så dukket det helt magisk opp bittelitt fransk i bakhodet mitt som var nok til å gjøre et par situasjoner enklere da jeg reiste aleine i Marokko for noen år siden.

Jeg hadde ett eneste år med fransk, og kan ikke noe som helst nå.

Men jeg har lært endel spansk på egen hånd, og greier å forstå og gjøre meg sånn delvis forstått. Men jeg har en stor sperre for å snakke både engelsk og spansk, og ender med å knote mer enn nødvendig, pga jeg er nervøs.

Om man har lært språk som tysk, fransk og spansk (og andre språk) og mener at man aldri har hatt nytte av det, så må man jo ha levd hele sitt liv under en stein.

Selvfølgelig har man hatt nytte av det, og forstått kontekster man ikke ville ha forstått uten.

Cuyahoga skrev:

Om man har lært språk som tysk, fransk og spansk (og andre språk) og mener at man aldri har hatt nytte av det, så må man jo ha levd hele sitt liv under en stein.

Selvfølgelig har man hatt nytte av det, og forstått kontekster man ikke ville ha forstått uten.

Ja, du har rett, Cuya. Jeg har jobbet mot hollendere i mange år og skjønner endel nederlandsk da det er relativt likt tysk.

Det er uansett greit å kunne språk og vil oppfordre barna mine til å lære så mye de kan.

Acsa skrev:

Jeg hadde fransk B-språk, jeg vil ikke si at jeg lærte fransk. Jeg fikk det ikke til, det var litt uvant for meg og jeg trasset dermed intenst mot hele faget. Jeg legger skylda på min mor (så klart), hun hadde forprøven i lingvistikk, hovedfag i engelsk og grunnfag i fransk, dette burde vært tilstrekkelig til å skjønne at når barnet mangler drøvel kan det ikke si fransk R og burde vært rådet til å ta tysk.

Nå finnes det franskmenn som ikke skarrer, og tyskere som gjør det da. Det er vel ikke akkurat i den franske R-en problemet ligger om man ikke har lært seg språket.

millact skrev:

Ja, du har rett, Cuya. Jeg har jobbet mot hollendere i mange år og skjønner endel nederlandsk da det er relativt likt tysk.

Da jeg var utvekslingsstudent var jeg på en fire-fem dagers tur med andre utvekslingsstudenter. Jeg og min svenske venninne havnet på rom med to nederlandske jenter, og etter to netter hvor jeg hadde hørt dem skravle skjønte jeg mer eller mindre alt de sa.

Cuyahoga skrev:

Om man har lært språk som tysk, fransk og spansk (og andre språk) og mener at man aldri har hatt nytte av det, så må man jo ha levd hele sitt liv under en stein.

Selvfølgelig har man hatt nytte av det, og forstått kontekster man ikke ville ha forstått uten.

Jeg hadde tysk i 4 år, og jeg skjønner ingenting tysk, annet enn tall fra 1-10. Så nei, jeg vil påstå at jeg ikke har hatt nytte av det.

polarjenta skrev:

Jeg hadde tysk i 4 år, og jeg skjønner ingenting tysk, annet enn tall fra 1-10. Så nei, jeg vil påstå at jeg ikke har hatt nytte av det.

Men om du kun kan telle til ti så har du jo faktisk ikke lært språket selv om du har hatt undervisning i fire år

Tallulah skrev:

Men om du kun kan telle til ti så har du jo faktisk ikke lært språket selv om du har hatt undervisning i fire år

Den gang da så kunne jeg sikkert litt mer, og skjønte litt mer, men nå skjønner jeg ikke tysk. Så det er ikke sånn at alt man lærer fester seg. Jeg hadde en elendig tysklærer så at jeg ikke har mer kunnskap er ikke så rart, egentlig.

polarjenta skrev:

Den gang da så kunne jeg sikkert litt mer, og skjønte litt mer, men nå skjønner jeg ikke tysk. Så det er ikke sånn at alt man lærer fester seg.

Nei, man må jo praktisere det og utsette seg selv for språket for å holde det ved like. Om man aldri hører det igjen vil det selvsagt forsvinne.

Jeg har fem år med tysk og tre år med fransk. Jeg bruker aldri noen av språkene muntlig, men jeg finner likevel stor glede i at jeg har et passivt ordforråd og kan lese og forstå mye tysk og noe fransk. Jeg forstår også mye muntlig tysk. (Og jeg kan forstå en god del skriftlig nederlandsk.)

Jeg hadde også glede av fransken da jeg i høst begynte lære spansk, da det er mye jeg kjente igjen av setningsoppgygging og gramatikk.

Tallulah skrev:

Nei, man må jo praktisere det og utsette seg selv for språket for å holde det ved like. Om man aldri hører det igjen vil det selvsagt forsvinne.

Ja, og mitt svar var jo til den som mente at dersom man hadde lært seg et språk og ikke hadde hatt nytte av så måtte man levd under en stein.

Jeg hadde fransk på ungdomsskolen og hadde stor glede av å utforske annen grammatikk og (nokså lenge) komplett uforståelig setningsoppbygging. Vi hadde en fantastisk morsom og inspirerende lærer, det hjalp sikkert.

Jeg klarte å gjøre meg forstått i Frankrike sommeren etter videregående, så jeg hadde god nytte av det da. Nå husker jeg ikke så veldig mye, men jeg kan resonnere meg frem til litt når jeg leser fransk. Tale går stort sett for raskt for meg.

Jeg vil si at de tre årene med annen input var viktig, særlig for forståelsen av hvor ulike (og noen ganger like) språk er bygget opp. Jeg tror det er en fin refleksjon for alle.

Jeg har studert fransk og bodd over to år i fransktalende land, så fransken min sitter veldig godt. Jeg praktiserer det vel så ofte som engelsk. Jeg hadde også tysk i to år på videregående og klarer meg overraskende bra dersom jeg havner i Tyskland, om jeg må, og det må man gjerne for overraskende mange tyskere er elendige i engelsk. Tysken min er ikke veldig god, og jeg føler jo ikke for å si at jeg kan det, men klarer meg allikevel som sagt om jeg må.

Selv om jeg ikke bruker franske aktivt i jobben min, så er det veldig praktisk å ha, det hender jeg får telefoner satt over fra sentralbordet, eller kolleger kommer og spør meg om å oversette franske ting de jobber med. Har mange kolleger som reiser mye til Brussel i EU-møter, og de sier at de skulle ønske de kunne bedre fransk, selv om det meste går på engelsk.

Det beste med å kunne fransk (og italiensk som jeg også studerte) er at jeg kan ha lange interessante samtaler med folk jeg kjenner eller treffer på reise i Frankrike og Italia. Det er utrolig moro. I tillegg kan jeg jo lese aviser (nettaviser er jo så greit å finne nå), blader og bøker på disse språkene. Det gir et helt annet perspektiv enn å kun se den anglikanske måten å se verden på. For det er faktisk veldig stor forskjell på hvordan engelskmenn ser på verden enn hvordan franskmenn gjør det, selv om det kun er en liten kanal mellom dem.

Det jeg kanskje har hatt mest nytte av ved å lære språk er nok det med å komme litt mer inn i hvordan verden tolkes gjennom språket. Det er noe jeg får mye bruk for i jobb. Forholdet mellom språk, kultur og tankesett er utrolig spennende. Jeg skulle ønske at jeg kunne veldig mye mer.

Tysken på vgs var også nyttig med tanke på å lære grammatikk på andre språk senere. Der hadde jeg lite hjelp av engelsk.

Og en beslektet ting (og en av mine kjepphester): Jeg tror det er grunnleggende sunt og nyttig å ha prøvd seg på å være den som snakker et fremmed språk dårlig (og dermed bli «dum» og «kjedelig»), og å forstå hvor mye arbeid det egentlig er å tilegne seg gode nok språkkunnskaper til å fungere godt i et samfunn.

Toffskij skrev:

Og en beslektet ting (og en av mine kjepphester): Jeg tror det er grunnleggende sunt og nyttig å ha prøvd seg på å være den som snakker et fremmed språk dårlig (og dermed bli «dum» og «kjedelig»), og å forstå hvor mye arbeid det egentlig er å tilegne seg gode nok språkkunnskaper til å fungere godt i et samfunn.

Ja, det tror jeg. Jeg underviser i norsk for fremmedspråklige, og norsk er sannelig ikke noe lett språk å lære seg.:)

Toffskij skrev:

Og en beslektet ting (og en av mine kjepphester): Jeg tror det er grunnleggende sunt og nyttig å ha prøvd seg på å være den som snakker et fremmed språk dårlig (og dermed bli «dum» og «kjedelig»), og å forstå hvor mye arbeid det egentlig er å tilegne seg gode nok språkkunnskaper til å fungere godt i et samfunn.

Helt klart! Året jeg var au pair, passet unger for småpenger og snakket babyfransk, gjorde at jeg har stor forståelse for folk som jobber litt nede på rangstigen og som ikke helt kunne kommunisere på en avansert måte på et annet språk. Derfor synes jeg det er synd at dagens unge ikke reiser som au pair lengre.

Fransk og tysk. Krysset av for månedlig bruk, for det meste når jeg må snakke over hodene på ungene. Engelsk går ikke lenger.

Jeg hadde tysk og hadde beste karakter og kunne snakke helt greit etter det. Har vært for dårlig til å praktisere så det aktive ordforrådet er for dårlig nå til å kunne føre samtaler utover det helt basale.

Jeg tror det er lurt å ha et andrespråk som man synes er pent og at man har interesse for hovedlandet. Jeg har aldri likt tysk, jeg synes rytmen og grammatikken og måten man uttrykker seg, er stygt og dehumaniserende (jeg vet, det er et sterkt uttrykk, men det er faktisk sånn jeg føler det).

Så jeg kommer til å råde barna mine til å velge andrespråk etter hva de har lyst til, ikke hva som er nyttig, i et håp om at det skal være lettere å ha lyst til å holde det ved like.