Jeg kom hjem fra jobb. Ikke lenge etter hørte jeg et frustrasjonsbrøl fra kontoret i overetasjen. Min kjære hadde tydeligvis tatt med seg jobben hjem. Intet nytt der. Bare... Frustrasjonsbrølet (som jeg i grunn er vant med) ble så erstatter med "å Herre Gud!" For så å gå over til klynk, stønn og dype, dype sukk, og disse dype sukkene skulle vare i mange timer utover ettermiddagen, jevnt akkompagnert av sånn smått pustebesvær...
Min mann jobber mot en stor database. En gedigen database. Min mann skulle lukke en tabell, og med den tabellen, lukke et case som var åpent.
"Jeg stussa på at det skulle ta så lang tid..."
Min mann hadde glemt en vesentlig liten del i kommandolinja, i hans hast over å bli ferdig og ta kvelden...
"Jeg skjønte hvorfor det tok så lang tid da det ikke sto "mappe stengt," som jeg forventet, men 1.265000 mapper stengt!"
1.265000 mapper stengt - veldig godt stengt, type ingen får heretter tilgang til mappene, fra i morgen starter dere på skratch.
Min mann hadde magevondt, pusteproblemer og angstklynk i ganske mange timer, gitt, helt til backupen takk og lov var hentet inn igjen, og alle mapper - helt tilbake fra 2007 - som skulle være åpne fremdeles var åpne og klare for bruk i morgen.
Mannen min ler av det nå, og er ganske så sikker i sin sak på at han i hvertfall aldri kommer til å gjøre den tabba igjen, noensinne.
I mellomtiden har jeg bestilt pizza og cola - han fortjener det nå, stakkar mannen, etter en slik skrekkveld.
Data kan innimellom være hinsides frustrerende og lett å tabbe seg ut på...
)