Kjøpestopp - konsekvenser for storsamfunnet

Jeg er lei av eget forbruk og kjøpepress, og har blitt enig med meg selv om kjøpefri en stund fremover. Konsekvensene for meg selv er uproblematiske, jeg har det jeg trenger og vel så det, og hvis det oppstår noe som ikke lar seg løse ved hjelp av eksisterende overflod så kan det gjøres unntak.

Begrunnelsen for kjøpestopp er ellers miljø. Overforbruket av varer produsert på begrensede naturressurser og fraktet med tungolje over halve verden er ikke bærekraftig. Samtidig er det selvsagt mange arbeidsplasser både i Norge og andre steder i verden som er basert på dette forbruksmønsteret. Nå har vel neppe mine innkjøpsvaner særlig betydning, men hva tenker FP om konsekvenser for storsamfunnet dersom mange begynner å tenke likt om reduksjon av vareforbruk, mer reparasjon, deling og gjenbruk? Kan vi omstille oss til andre typer jobber og høyere kvalitet på en grei måte?

Jeg tror det vil omstille seg ganske raskt. Jeg har stor tro på markedskreftene. Men det vil selvsagt gjøre vondt en stund for de større industriene, som det allerede er og har vært for mediebransjen, oljå og mange andre.

Jeg har trua på omstilling. Det må jeg jo nesten ha, hvis ikke er vi ganske doomed.

Samfunnet vil jo omstille seg, selv om det selvsagt kommer til å ramme enkeltpersoner. Det er jo da også bedriftseierens ansvar, å sørge for at bedriften er bærekraftig og i stand til å møte en ny hverdag. Det vil selvsagt ikke skje før de må, men vi får håpe det ikke blir som kull- og bilindustrien i USA.

Klart vi kan omstille oss!

Ser der jeg bor, feks. Masse velbemidlede middelklassefolk som i løpet av en tiårsperiode har gått fra vanvittig forbruk, 4wd, fancy ferier osv til å arrangere byttedager, komposterer, (typisk samtale over hekken er om man har bokashi eller har bygget sin egen binge ) naboer går sammen om høner og bier, seiler og har kajakk i nærfjorden, har parsellhage eller er med i andelslag, er blitt medlem av bilringen, tar bussen eller går til jobb. Det er blitt mainstream å være alternativ, på en måte. Det er kult å være miljøbevisst og bærekraftig og det blir ansett som særdeles vulgært med masse ting.
Dette er et forbilde for mange lokalsamfunn i Bergen og omegn og jeg jobber aktivt for å få noe slikt på bena selv også.

Så det bare på julaften, der vi og svogers ønsket oss vin og konsertbilletter, fremfor stæsj. Svigers ble så forvirret, for de har jo drømt om stæsj og greier hele sitt liv, endelig har de råd til å handle stæsj i mengder og så vil vi ikke ha? Men å bytte nips er bare så meningsløst og tåpelig.

Helt klart at både enkeltpersoner og bedrifter kan endre seg. Unga vår har nettopp forstått at foreldrene deres er utrolig kule som kan reparere ting og aldri kaster noe som kanskje kan benyttes en gang. Plutselig hadde vi julepynt til Mellomste og kakebokser til alle og utstyr så Eldste fikk hengt opp den hjemmelagde taklampa si.

Bedrifter som ikke klarer å omstille seg til mindre forbruk - mer kvalitet (det er lov å håpe) vil slite og kanskje gå under. Det vil jo være synd for ansatte, selvsagt, men kunstig åndedrett er noe som skal brukes med forsiktighet i næringslivet.

Mitt håp er at kjøpestopp OGSÅ kan føre til reperasjons- og flikkepåvillighet. På den måten vil kanskje håndverk/arbeidstimene i skolen komme til heder og verdighet igjen.

Det må storsamfunnet bare takle.(akkurat som bøndene faktisk bare må finne seg i et lavere forbruk av kjøtt).

Vi har nettoppreparert en ti år gammel komfyr for 5000kr og en Cubus jakke for 400kr.
Varene må bli dyrere, bedre og lettere å reparere.
Men det krever litt mage å lever inn en jakke til 350kr til en reperasjon som koster 400kr.
Eller betale 5000kr for å reparere en komfyr som kostet 9000kr for ti år siden. Jeg føler meg tidvis fullstendig sprø. Men så må jeg minne meg på at det ikke er jeg som er sprø, men verden.

Enig, Floksa. Veldig ofte er det dyrere å få noe reparert (eller bare sjekket om det går å reparere) enn å kjøpe nytt, og det er jo skrekkelig.

Nettopp, Floksa. Reparasjon er sprøtt dyrt. Kudos for at dere prioriterer det.

Ingen motforestillinger altså? Ingen som vil være djevelens advokat?

Heilo skrev:

Nettopp, Floksa. Reparasjon er sprøtt dyrt. Kudos for at dere prioriterer det.

Ingen motforestillinger altså? Ingen som vil være djevelens advokat?

Nei ikke jeg i hvert fall. Vi kaster så og si ingen ting. Heller ikke de telefonstolpene Tenenor etterlot på tomta mi, de ble brukt til å reparere fjøsen og fjøsbrua med.

Jeg mener at utstyr bør lages på en slik måte at det er mulig for en fingernem person å reparere selv, eller i det minste at det ikke koster skjorta å få noen til å gjøre det. Eksempel: Oppvaskmaskinen fra 1998 røyk omtrent samtidig med at nyttårsrakettene for opp (ikke fra oss da, vi kjøper ikke slikt). Å få en reperatør i huset ville kostet cirka 2000, i følge et fima i nærheten. Heldivis kan Helten det der med feilsøking så han fant tips på nett og fiksa den for et par dager siden. Men det hadde ikke vært mulig for meg, det var kronglete å finne ut av og å komme til og reparere og å teste og ennå mer kronglete å få oppvaskmaskinen på plass igjen etterpå.

Tallulah skrev:

Enig, Floksa. Veldig ofte er det dyrere å få noe reparert (eller bare sjekket om det går å reparere) enn å kjøpe nytt, og det er jo skrekkelig.

Det er helt sant Jeg har heldigvis en handy mann, så vi klarer å holde liv i en del ting som ellers nok hadde blitt skiftet ut. Blandt annet flere reparasjoner på en 10 år gammel vaskemaskin. Det hadde aldri i livet svart seg dersom vi hadde måttet levere den inn for reparasjon.

Harriet Vane skrev:

Klart vi kan omstille oss!

Ser der jeg bor, feks. Masse velbemidlede middelklassefolk som i løpet av en tiårsperiode har gått fra vanvittig forbruk, 4wd, fancy ferier osv til å arrangere byttedager, komposterer, (typisk samtale over hekken er om man har bokashi eller har bygget sin egen binge ) naboer går sammen om høner og bier, seiler og har kajakk i nærfjorden, har parsellhage eller er med i andelslag, er blitt medlem av bilringen, tar bussen eller går til jobb. Det er blitt mainstream å være alternativ, på en måte. Det er kult å være miljøbevisst og bærekraftig og det blir ansett som særdeles vulgært med masse ting.
Dette er et forbilde for mange lokalsamfunn i Bergen og omegn og jeg jobber aktivt for å få noe slikt på bena selv også.

Så det bare på julaften, der vi og svogers ønsket oss vin og konsertbilletter, fremfor stæsj. Svigers ble så forvirret, for de har jo drømt om stæsj og greier hele sitt liv, endelig har de råd til å handle stæsj i mengder og så vil vi ikke ha? Men å bytte nips er bare så meningsløst og tåpelig.

Det er jo fint og flott, men besvarer ikke spørsmålet om effekten på storsamfunnet, da. Altså at det blir lavere etterspørsel, lavere vekst, lavere inntekter, svakere skatteinngang, osv.

I Norge produserer vi ikke SÅ mye varer, mye mer tjenester, det at vi i større og større grad "lever av å klippe håret på hverandre" er veldig positivt i et bærekraftperspektiv. Så det er ikke her vi vil merke det på levestandarden. Om forbruket går ned globalt så vil det også påvirke oljeprisen, og DET går direkte løs på velferden vår: Trygdeordninger, skole, helse og eldre. Det BLIR smertefullt, men er jo mer et spørsmål om tid enn noe annet, for det skjer på et eller annet tidspunkt (og nei, det kan ikke kompenseres med økte skatter. )

De det går ut over når vi kjøper mindre klær og elektronikk er fattige og nylig-klatret-til-middelklassen i andre land, spesielt i asiatiske land, men nå også flere og flere afrikanske land. De som også er mest utsatt for klimaendringer. Så der er jo damned if we do, damned if we don't uansett.

Lettvint for oss og sitte og mene at de skal omstille seg, da, kanskje.

Floksa skrev:

Det må storsamfunnet bare takle.(akkurat som bøndene faktisk bare må finne seg i et lavere forbruk av kjøtt).

Vi har nettoppreparert en ti år gammel komfyr for 5000kr og en Cubus jakke for 400kr.
Varene må bli dyrere, bedre og lettere å reparere.
Men det krever litt mage å lever inn en jakke til 350kr til en reperasjon som koster 400kr.
Eller betale 5000kr for å reparere en komfyr som kostet 9000kr for ti år siden. Jeg føler meg tidvis fullstendig sprø. Men så må jeg minne meg på at det ikke er jeg som er sprø, men verden.

Jeg har reparert to klokker i høst, lappet en haug bukser og sålet om et par skoletter.

millact skrev:

Jeg har reparert to klokker i høst, lappet en haug bukser og sålet om et par skoletter.

Og det er jo en veldig direkte overgang fra å kjøpe varer globalt til å kjøpe tjenester lokalt. Så det kan godt hende Norge kommer kjempegodt ut av en overgang til en grønnere økonomi og et mer bærekraftig forbruk! (Litt kjedeligere for de som har betalt skolepenger for ungene sine gjennom jobben på skofabrikken i Malaysia, selvsagt.)

Du sa du ville ha en djevelens advokat!

Ja, det var også de elementene jeg hadde tenkt å skrive litt om, men ikke rakk - denne jobben, ass.

Altså: det er klart at de sosioøkonomiske markørene fortsatt vil være der. Det blir bare andre markører enn nY BMW og flatskjerm hvert år. Vi vil switche til tjenester og opplevelser (privatreiser har vel ikke gått ned tilsvarende annet miljøengasjement, hvis man justerer for konjunktur), og velge dyrere kvalitet fremfor rimeligere forbruksvarer f.eks. på klær. Og som Poly sier; det vil jo gå ut over dem som produserer for detaljhandel. Forskjellene blir større når vi heller vil ha kortreist enn agurk fra Spania og t-skjorter fra India.

Bakside nok for deg, Heilo?

Jeg kom til å tenke på at det må bli stor arbeidsløshet blant fabrikkarbeidere i de landene som produserer massevarene det går så mye av nå, det som er av lav pris og lav kvalitet. Veldig mange av de er jo barn, kanskje de er så heldige at de kan gå på skole istedenfor å jobbe, men det tror jeg er for mye å håpe på.
Har litt tanker om det, men sliter litt med å uttrykke meg skriftelig.

Ja, og jeg må si jeg tenkte "Men, kan de ikke spise kake?!" når jeg ser innlegget til HV. "Ja, men for oss her som det bare bor ressurssterke og bemidlede mennesker, så går det jo KJEMPEFINT!"

Isprinsessen skrev:

Jeg kom til å tenke på at det må bli stor arbeidsløshet blant fabrikkarbeidere i de landene som produserer massevarene det går så mye av nå, det som er av lav pris og lav kvalitet. Veldig mange av de er jo barn, kanskje de er så heldige at de kan gå på skole istedenfor å jobbe, men det tror jeg er for mye å håpe på.
Har litt tanker om det, men sliter litt med å uttrykke meg skriftelig.

Eneste måten å få barn ut av arbeid på er at foreldrene får arbeid. Foreldre med inntekter sender barna sine på skole. Foreldre uten inntekter har ikke annet valg enn å sende barna på jobb, hvis det finnes, og til tigging og prostitusjon dersom det ikke finnes.

Men mange asiatiske land går jo også mot en mer tjenestedrevet økonomi. Det er mange av oss som kommer til å se jobben vår innen regnskap eller HR gå til ikke en robot, men en dame i Kuala Lumpur som kjører lønn eller sender fakturaer vel så fort og greit som vi gjør, til en brøkdel av prisen. Eller programmerer eller sitter på kundestøtte. Og de jobber som bare F, for de er, bokstavelig talt, sultne på å lykkes.

Så DA må vi omstille oss, men det er helt andre drivkrefter.