Donere kropp til vitenskap?

Inspirert av donortråden lurer jeg på hvordan folk her stiller seg til å donere kroppen til forskning? Jeg er i tvil selv, må jeg si, selvom vi som samfunn er avhengig av at folk gjør det.

Jeg så en dødsannonse i dag der avdøde ønsket nettopp dette, og derfor var det ingen seremoni heller. Når jeg dør vil jeg ikke ha et gravsted, jeg vil kremeres og settes ned under en felles stein et eller annet sted. Eller donere til forskning. Jeg mener, er jeg død så er jeg død.

Oldemoren til ungene donerte kroppen sin til forskning. Det var en utrolig fin (og kul, at en dame på over 100 år har bestemt seg for det) ting å gjøre. I stedet for gravferd så ble det arrangert minnestund.

Jeg har for å være ærlig ikke tenkt på at jo, jeg kan jo donere kroppen min til forskning. Det kan godt være jeg kommer til å gjøre det. Hvorfor ikke? Og med mindre kommunen her finner ut at de skal ta hensyn til innbyggerne sine så er det klin umulig å finne et egnet gravferdslokale, mens minnestund kan man jo ha hvor som helst. (Akkurat det siste det skal ikke være et tungtveiende argument for hva man ønsker skal skje med kroppen sin etter sin død, men det er nå engang en aktuell faktor for de av oss som ikke tar farvel i kirkerommet.)

Begge svigerforeldrene mine skal donere kroppene til forskning når den dagen kommer, og jeg håper dette blir respektert av deres næreste pårørende, noe jeg også tror vil bli gjort.

Sjøl syns jeg det er en fin gjerning, men må, noe beskjemmet tilstå, at jeg personlig også syns det er en fremmed tanke å gjøre det samme - så akkurat det er noe jeg jobber med for å kjenne at jeg omfavner. Jeg er helt inneforstått med organdonasjon, så å donere hele kropp burde jo, teknisk sett, være samme greia, men det ligger altså, enn så lenge, lenger inn for meg. Jeg er litt for satt i tanken på behovet for et gravsted.

Inagh skrev:

Sjøl syns jeg det er en fin gjerning, men må, noe beskjemmet tilstå, at jeg personlig også syns det er en fremmed tanke å gjøre det samme - så akkurat det er noe jeg jobber med for å kjenne at jeg omfavner. Jeg er helt inneforstått med organdonasjon, så å donere hele kropp burde jo, teknisk sett, være samme greia, men det ligger altså, enn så lenge, lenger inn for meg. Jeg er litt for satt i tanken på behovet for et gravsted.

Jeg tenker det samme som deg.
Hvis mine etterlatte har sterkt behov for et gravsted de kan besøke, så er jo det viktig å ta med i betraktningen. De vil kanskje ha andre behov hvis det skulle skje noe med meg nå, enn om 50 år..?

Det er mulig det er absurd, men jeg føler det også hakket mer privat å donere kroppen til forskning. Derfor litt usikker, rett og slett.

Knis, det hadde vært enda en måte å trasse mot familien min på. Det var en god idé.

Jeg satt faktisk å lese meg opp på dette for en ukes tid siden og dette er noe jeg sterkt vurderer. Kroppen blir da disponibel for studenter o.l i to år før man gravlegges som vanlig.
Jeg vurderer dette da jeg mener at det er viktig at vi har nok kropper tilgjengelig.

Organdonasjon ja, forskning nei. Og jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor. Jeg tror kanskje det bunner i manglende tillit til at kroppen ville blitt behandlet med respekt. Pluss en ide om at jeg ikke får endelig hvile før kroppen er begravd. Fullstendig ulogisk, altså, jeg vet.

Pr i dag tenker jeg at det er uaktuelt for meg å skrive legemetestamente. Det er ikke av hensyn til meg, men av hensyn til mine etterlatte. Det kan se helt annerledes ut om jeg blir gammel og jeg vet at alle mine etterlatte er komfortable med det. Jeg ville ikke gjort det om noen av dem var i tvil om de syntes det var ok.

Jeg kjenner selv på at det ville vært mer trøblete for meg om en av mine nærmeste hadde testamentert og dødd brått i relativt ung alder enn om det skjedde sent i livet og etter en prosess hvor det var snakket om.

Jeg synes det er en avgjørelse det er vanskelig å ta på egne vegne. Jeg hadde vært komfortabel med det, men det kommer an på hva barna mine hadde ment.

Jeg skal donere kroppen til forskning.

For min del er det greit - det får ungene bestemme når den tid kommer. Da er jeg jo død, så samma for meg.

Mamma har sagt hun gjerne vil doneres. Men vi har truet med å kremere henne og legge asken i en nyttårsrakett i stedet, er visst et sted i Sverige man kan få gjort sånt. Hun hater fyrverkeri.

Sånn egentlig tenker jeg st det ikke har noe å si, død er død. Likevel kommer jeg til å ønske å bli kremert, vi har kjøpt plass på gravstedet til sønnen vår. Til tross for at jeg ikke tror på noe annet enn null puls=helt mørkt, så er det en god og viktig tanke.

Organer må de gjerne ta.

Jeg har aldri tenkt tanken, og må innrømme at det første som slo meg da jeg så overskriften var "hvem skulle vært interessert i den?" Har aldri tenkt over at det skulle være behov for kropper. Det er det, altså?

Mest legestudenter som skal lære seg anatomi.

Om jeg skulle gjøre det så skulle jeg ønsket at mannen og jeg var enige om det og at det ikke føltes helt feil får våre barn. Jeg vil ikke at han eller jeg skal ligge kremert der alene. Helt ulogisk, men enten begge eller ingen av oss.

Pegasus skrev:

Organdonasjon ja, forskning nei. Og jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor. Jeg tror kanskje det bunner i manglende tillit til at kroppen ville blitt behandlet med respekt. Pluss en ide om at jeg ikke får endelig hvile før kroppen er begravd. Fullstendig ulogisk, altså, jeg vet.

En medisinstudent jeg møtte en gang sa at man måtte være innforstått med at det var studenter (på ca 20) som skulle håndtere kroppen, og at det er en ganske uhyrlig opplevelse for dem, som de godt kan finne på å takle med galgenhumor og distansering. Selv om de sikkert er strenge på dette med respekt, så sa han at det var lav terskel på å harselere med diverse "skavanker". Så hvis man ikke er avslappet på det, så bør man vel la være. For meg er det avgjørende for å si nei, faktisk.

De kan få hodet mitt jaffal og knekke migrenegåten en gang for alle. Jeg tror det er noe gæli med meg.

Pappa donerte kroppen sin til forskning. Vi hadde en fin minnestund for ham uten kiste 2 uker etter at han døde. Fint pyntet katafalk med bilde av ham. Vi opplyste de som kom om hvorfor det manglet kiste i starten av minnestunden. Jeg opplevde det som en høyverdig "begravelse".

Normy skrev:

Jeg tenker det samme som deg.
Hvis mine etterlatte har sterkt behov for et gravsted de kan besøke, så er jo det viktig å ta med i betraktningen. De vil kanskje ha andre behov hvis det skulle skje noe med meg nå, enn om 50 år..?

Det er mulig det er absurd, men jeg føler det også hakket mer privat å donere kroppen til forskning. Derfor litt usikker, rett og slett.

Du kan fint ha et gravsted allikevel. Når man er ferdig med å forske på kroppen sendes resten til kremasjon og de etterlatte får en urne sendt tilbake. Det kan ta 1/2 - 2 år. Vi fikk pappas urne tilbake etter et halv år og valgte å sette den på havet etter hans ønske, så vi fikk en urne tilpasset det. Nærmeste familie dro ut i åpent hav og satte urnen på vannet. Jeg hadde urnen hjemme i noen dager, faktisk, før vi dro ut med den. Det føltes fint. Jeg har skrevet om noe av dette i annen tråd her på forumet.

Neket skrev:

For min del er det greit - det får ungene bestemme når den tid kommer. Da er jeg jo død, så samma for meg.

Mamma har sagt hun gjerne vil doneres. Men vi har truet med å kremere henne og legge asken i en nyttårsrakett i stedet, er visst et sted i Sverige man kan få gjort sånt. Hun hater fyrverkeri.

Du må bestemme det selv og fylle ut papirer før du dør. Ingen andre kan ta avgjørelsen for deg. Så din mor kan ikke "true" med å gjøre det hvis ikke hun har fikset papirene.

Jeg har selv vært med på å dissekere en ekte hjerne, som en del av studiet. Jeg vil si at i allefall vi gjorde dette med aller største respekt altså, så stor respekt det er mulig å fremvise når man deler opp deler av lik i småbiter. Det var altså ikke mye tull og fjas og hjerner veggimellom liksom. Jeg husker også at det i en stor boks på anatomisalen var det flere halvveis dissekerte armer og bein. Det er rimelig makabert altså, men legestudenter trenger det jo. Selv er jeg usikker på hva jeg vil gjøre. Organer må de gjerne ta, de kan jo også være av umiddelbar nytte for andre. Men selve kroppen føles liksom litt for "privat", jeg vet ikke.