Hva tenker dere om rusmisbrukere?

Kirsebær skrev:

Men ja, det er skummelt å tenke på at uansett hvor sunn og "riktig" barneoppdragelse man praktiserer så har man ingen garantier. Man får bare satse på at man gir ungene en så bra bagasje at de er best mulig rustet til å ta valgene sine når de begynner å utforske verden.

Det er her indrestyringen kommer inn. mener jeg. Alt for mange barn (og voksne) er ytrestyrt og går etter feedback, skryt og fellesskap, eller redsel for straff, utenforskap og ensomhet. Mange er uten en indre stemme som sier: nei, dette gidder jeg ikke, dette vil jeg ikke, dette har jeg ikke lyst til, så jeg lar være. Mange har kanskje en indre stemme som sier de ikke vil, men redselen for å bli utenfor eller iveren etter å oppleve fellesskap er sterkere.

kie skrev:

Jeg synes mange av de som så glatt avfeier sykdomsaspektet ved rusmisbrukere, virker nesten litt uvitende i forhold til hva jevnlig tilførsel av rusmiddel i store doser gjør med kroppen og psyken.

Jeg vet ikke om du sikter til meg, jeg har problematisert sykdomsperspektivet som en konklusjon på hva rusmisbruk er. Ikke som et perspektiv på rusmisbruk. Jeg tror at man må ha med seg sykdomsperspektivet, men ikke som det eneste. Da tror jeg at man blir rimelig blind. Og jeg har virkelig sett hva rusmiddel i store doser gjør med folk.

Min opplevelse er at rusmisbrukere er like gode og onde som folk ellers i samfunnet, og synes Mim forenkler problematikken ganske kraftig i forhold til barn og samvær og slikt. Nå setter jeg riktignok en del handlinger på kontoen for rusmisbruk, og ikke på kontoen for ondskap da. Jeg er imidlertid helt enig i at man har for lite fokus på risiko og barnets behov i saker hvor rus er innvolvert. Jeg har vært borti tilfeller hvor man i aktiv narkotikarus har fått videre ansvar for barn, fordi man ikke har kunnet påvise omsorgssvikt. Det er noe som overrasket meg ganske kraftig, jeg trodde rus i seg selv var en såpass stor risiko at det ville kunne føre til omsorgsovertakelse. Media gnåler stadig over hvor lett barnevernet gjennomfører omsorgsovertakelse, men foreldrevernet står virkelig sterkt altså.

kie:

Mim: WTF? Er f.eks Alzheimer pasienter onde når de skjeller ut de omsorgsfulle barna sine? Man må skille mellom personlighet og sykdom.

At rusmisbrukere sporenstreks burde bli fratatt barna sine er jeg 100% enig i. Jeg tillater meg å være så tabloid at jeg hevder at barnevernet er latterlig dårlig. Altfor mange barn lever under forferdelige forhold i årevis, for tingen er tydeligvis å "vente og se".

guniss skrev:

Sånn tenker jeg også.
Og jeg tenker at det er ikke sånn at alle som velger å begynne med narkotiske stoffer har hatt en grusom oppvekst eller har det vanskelig i livet. En del gjør jo det nettopp for å teste ut hva det er. For å leke. For å være tøff? Det er mange årsaker. Og sånn sett synes jeg ikke synd på alle som starter med narkotika. Jeg kan godt synes synd på de som de som har blitt avhengig, for det må være en forferdelig opplevelse. Men noen velger å starte med narkotika selv om de vet konsekvensene, selv om de er oppegående og har kunnskap. Man kan jo spørre seg hvorfor? Når vi i dag er SÅ opplyste om hva det kan gjøre med en.

Jepp.
Jeg har "mistet" noen venner/bekjente oppigjennom årene nettopp på den måten (i den store "partydop"-bølgen for endel år siden), og dem klarer jeg ikke å synes synd på.
Jeg er bare jævlig forbanna på dem, for det har vært opplyste, oppegående mennesker som har gått inn i det med åpne øyne fordi " det er jo så fett!".
Jeg begriper bare ikke en sånn tankegang.

Mim: Jeg håper virkelig ikke at du tror jeg ved å ikke avgjøre at narkomane per definisjon er onde, mener at man ikke skal sette klare grenser for hva de får lov til å utsette andre for. For meg er ikke det å dele inn folk i gode eller onde nødvendig for å f.eks. gjennomføre en omsorgsovertakelse.

Irma: Jeg siktet ikke til deg og er ganske enig i mye av det du skriver. Jeg liker veldig godt at du har med deg nyansene inn i sånne debatter.

Jeg tror alle mennesker bærer i seg potensialet til å bli gode eller onde. Jeg tror gud og djevelen er flyttet inn i mennesket som en integrert del av det å være menneske. Kanskje hadde det vært lettere med en ytre kilde. Men jeg synes det er et sidespor å diskutere hva folk har gjort (latt barna sine sulte etc) når man snakker behandling. Jeg synes alle har krav på hjelp og støtte fra samfunnet. Hvis man knekker en fot skal den gipses uansett om man er tre år og uskylden selv, eller om man er 30 og drapsmann.

Hvordan rusmisbrukere skal hjelpes har jeg egentlig ingen konkret formening om, men jeg mener at all hjelp som gjør ting bedre - selv om det bare er noen millimeter bedre er det verdt det. En reise på 1000 mil begynner med ett skritt.

Men dette er hva jeg forventer meg av samfunnet. Der har vi ikke lov å gi dem opp, men som privatpersoner er det en annen sak. Alle har sine tålegrenser, og man bør ikke la disse grensene bli uthulet, uansett om den som gjør det er en narkoman sønn, en irriterende svigermor, en mor som bestandig kritiserer deg eller en lillebror som aldri er blitt voksen. Hvis man setter grenser for seg selv tror jeg det faktisk vil være til nytte - om ikke annet har kanskje den som er narkoman en familie å komme tilbake til hvis vedkommende greier å gjennomføre en avrusning