Ikke spioner på hva barna bedriver på nettet

Her fekter og veiver jeg, mens Liven treffer spikeren rett på hodet.

kie skrev:

Ok. Så det å ikke sjekke blir på en måte en garanti for at barna ikke gjør noe galt?

Selvfølgelig ikke, men å sjekke blir heller ingen garanti for at barna ikke gjør noe galt. Det kan derimot føre til at barna blir veldig, veldig flinke til å skjule det de eventuelt gjør "galt", og at terskelen for å gå til foreldrene med seriøse problemer som kan oppstå blir uoverstigelig.
Nå snakker jeg ikke om å ikke ha koll på hva ungene driver med what so ever, men snoking, lesing av mail, logger et cetera.

Madam Mim skrev:

Dette er veldig begrepsorienterte diskusjoner, for det handler om hva man legger i ulike begreper, feks straff, disiplin, strenghet, ansvar eller frihet. Alle assosierer ulikt rundt dette og har ulike tilnærminger påvirket av oppvekst, personlighetstype, erfaringer og kulturen der man er.

Nettopp. Det er derfor slike diskusjoner ofte blir helt håpløse, for man tillegger lett andre folk meninger de ikke har, bare fordi de bruker det og det ordet og begrepet.

Jeg er for øvrig enig BÅDE med Mim og Liven. Jeg skjønner hva Mim tenker og mener, men jeg tror at det ikke er så enkelt å koble ideologi og praksis.

Jeg hadde en temmelig fri ungdomstid. Jeg hadde en slem stefar og vi hadde lite penger, så i stedet for omsorg og penger, ga mamma meg masse frihet. Tilnærmet full frihet. Og ja, det gikk bra med meg. Men det kan jeg si NÅ. Ungdomstiden min var ikke bra for meg, og jeg ser nå at jeg så absolutt hadde trengt noen som hadde holdt meg litt i ørene, skjerpet inn litt, snakket ordentlig med meg osv., stilt litt krav til oppførsel og samhandling osv. Samtidig så lærte jeg jo mye om livet "the hard way".

Frihet under ansvar er en fin ting, og vi praktiserer det med tenåringen i den grad det lar seg gjøre. Vi har tabbet oss ut på det også, så da måtte det innskjerping til. Så på noen områder har han mye frihet, så andre områder ikke. Man må prøve og feile med hvert enkelt barn, og ikke komme med bastante meninger om at "mitt barn skal få følge sin indre motivasjon" eller "jeg vil mitt barns beste, så jeg følger med og stiller opp og dermed gjør jeg det som er best".

Jeg er også enig med Liven når det gjelder å ikke gi beng.

Madam Mim skrev:

Jeg har endelig funnet ut nøyaktig hva det er som gjør at jeg blir provosert av eller er uenig i når det gjelder Liven og Jessicas innlegg/tilnærming.

Åh Gud hjelpes, Mim.
Jeg foreslår at du plukker av deg ovenfra og ned-holdningen din, ser lenger enn ditt eget liv og dine egne erfaringer (som faktsik snart er 20 år gamle. Det er lenge siden du var 16, Mim!), leser både Jessicas og mine innlegg, som faktisk er ganske så forskjellig, om du tar deg bryet med å sette deg inn i hva andre skriver.
Å komme med piss om detaljestyring er så lavmål at jeg gidder ikke en gang å kommentere det.
Jeg er faktisk helt enig med mye av det du skriver, men jeg tror at du før eller siden (forhåpentligvis siden) kan komme til å møte deg selv veldig i døra. Barnet ditt er ikke deg, hun er en egen liten person som kanskje takler ungdomstiden helt anderledes enn det du gjorde.
Jeg hadde selv ufattelig mye frihet fra jeg var 15 år, og jeg var (i mine foreldres øyne) voksen og ansvarsfull og fornuftig og moden og alle disse fine ordene foreldre liker å bruke om barna sine. Jeg lurte dem trill rundt, hadde det helt pyton og hadde ingen mulighet til å fortelle dem hvor ille jeg hadde det. De hadde allerede gitt meg "stempelet" voksen og ansvarlig, og da var det vel slik. (Noe det altså ikke var.) Jeg opplevde altså at for mye frihet ikke var bra, uten at det er det samme som at jeg er for detaljestyring, sniking og mistillit.
Man kan ikke kontrollere barnas liv, men det finnes en mellomting mellom å detaljestyre barnas liv og følge med dem, rettlede dem og være ansvarlig voksne. Å være der for barna, så lenge de trenger oss og til man er sikker poå at de klarer seg selv.

Madam Mim skrev:

Vi har ikke en hierarkisk struktur i familien, men satser på samspill og samarbeid. Dette betyr ikke at vi som er voksen unndrar oss voksenansvaret, men det betyr at vi er et team.

Slik har vi det også. Ta av deg de barnslige, trassige brillene dine og les hva som står.

Madam Mim skrev:

Sist vi diskuterte dette, kom det vel frem at flere av oss som hadde svært lange liner i ungdommen, oppførte oss veldig bra og det har gått bra med oss siden også. det er ingen nødvendigh sammenheng mellom voldsom oppfølging eller hva man nå kaller det og et vellykket resultat. det er ikke gitt at evnen til å ta gode og reflekterte valg kommer av å ha blitt fortalt hva man skal gjøre til enhver tid. Jeg tror det finnes flere veier til det gode målet enn å være autoritær.

Jeg tror man også må være forsiktig med å la "det gikk bra med meg" bli en sovepute også. For barna våre er ikke oss. Det er ikke sikkert at det som var best for oss er det beste for barna våre. Det gjelder jo også i forhold til om man er vokst opp med autoritære foreldre. Det er i grunnen en litt skummel felle å gå i, tror jeg. At man automatisk antar at eget avkom har akkurat samme forutsetninger og behov som man selv hadde.

Men jeg er kanskje litt preget av å vite om tilfeller der man har måttet få hjelp av politiet med å få foreldre til å stille på et hastemøte der et stort bord fullt av all slags våpen foreldre kjente igjen, før foreldre innså at deres "tillit" og "frihet under ansvar" ble misbrukt. Først da, når man ved selvsyn kunne gjenkjenne kniver fra eget kjøkken o.l. på et langbord fullt av våpen som var gravd opp rundt omkring på skolens område, innså foreldrene hvordan virkeligheten var. Under hele veien dit, var det mange som hamret løs på fraser om tillit og hvor godt forhold de hadde til barna sine, hele veien. Også da en streng politimann ringte og tvang dem til å dra fra deres åh, så viktige jobb for å komme på møtet de trodde gjaldt "alle andres barn". Du vet, de barna som ikke ble vist nok tillit og sånn.

Jeg er preget av å ha et familiemedlem hvis jobb mange ganger er å rydde opp på skoler og se det mange ikke ønsker å se. I tett samarbeid med politiet. Og jeg vet at denne "tilliten" mange fronter som om det var et kjent motemerke er et av de største hindrene for å få foreldre til å engasjere seg i det som er virkeligheten. Fremfor sin egen ønsketenkning om at det de gjør har effekt, selv om de ikke vil begå det "tillitsbruddet" det er å sjekke om det faktisk er tilfelle.

Tsk tsk, du lurte foreldrene dine og bruker de erfaringene nå, jeg lurte dem ikke og legger de erfaringene til grunn. Jeg var ikke rammeløs, selv om jeg fikk gjøre som jeg ville. Det var jo en grunn til at jeg hadde den friheten. Som Fnatten mener jeg at tilliten følger alder og tidligere erfaringer. Slik Divine også beskriver, i fht at man får slækk eller innstramming etter hvordn man oppfører seg og respekterer avtaler.

Jeg hadde ikke likt å bli fulgt så tett som du og Jessica mener er nødvendig, og jeg kaller det detaljstyring. Det er ikke noe å bli sint av, og for min del er det annerledeshet, en annen ideologi, (som kræsjer med min personlighet) men jeg ser at det er en måte å bedrive omsorg på. Jeg ser bare ikke at logging, sniking og snoking er annet enn detaljplukk.

Om jeg skal møte meg selv i døren, vil jo vise seg, jeg ser i hvertfall at det hittil er gått veldig bra med alle mine søsken som er oppdratt på samme vis. Og den yngste er et år eldre enn din sønn. Vi ser henne, ser hva hun håndterer og ikke av ansvar og frihet, og ser at radiusen øker, både fysisk og sosialt. Vi kan ikke være der hun er 24/7, men må utstyre henne med det som vi tror trengs og håpe det beste. Jeg er fullstendig klar over at min datter ikke er meg. Og at det er 18 år siden jeg var 16 år. Men jeg tror også at frihetsideologien er tidløs, den funket for min far på sektitallet, funket for meg rundt 1990 og det er en viss sjanse for at den funker om ti år også. Vi får se. Jeg har hittil sett mange gode eksempler på at frihet under ansvar fungerer, men viser det seg at mine barn ikke er i stand til å håndtere frihet eller ha ansvar må vi selvsagt revurdere.

alfaCharlie skrev:

Selvfølgelig ikke, men å sjekke blir heller ingen garanti for at barna ikke gjør noe galt. Det kan derimot føre til at barna blir veldig, veldig flinke til å skjule det de eventuelt gjør "galt", og at terskelen for å gå til foreldrene med seriøse problemer som kan oppstå blir uoverstigelig.
Nå snakker jeg ikke om å ikke ha koll på hva ungene driver med what so ever, men snoking, lesing av mail, logger et cetera.

Du har et poeng, ja.
Samtidig så kan man jo lure på om de barna som reagerer på det å bli fulgt med på med å bli flinkere til å skjule sine spor kanskje er de samme som heller ikke ville hatt store hemninger i forhold til å lure sine foreldre trill rundt dersom de fikk friere tøyler.

Jeg tror vi har sjekket logg en gang her. Det var etter at sønnens lærer fortalte at sønnen skrøt til henne av all pornoen han så på internett. Vi har jo data i stua og på kjøkkenet, så jeg syntes det hørtes litt rart ut men vi sjekket historikken allikevel. Men da var det jo noe vi gjorde på indikasjon, så det blir kanskje noe annet?

Jeg må innrømme at jeg ikke er helt der enda at det å sjekke logger etc. ellers er en problemstilling. Våre pc'er står såpass åpent til, er passordbeskyttet og vi er så mange i huset at nettaktiviteter blir ganske "offentlig" her hjemme.

Ellers ser jeg jo på historikken innimellom når jeg selv skal finne tilbake til en nettside etc. og det ser ut til at det går mest i youtube og illvit her i gården.

kie skrev:

Samtidig så kan man jo lure på om de barna som reagerer på det å bli fulgt med på med å bli flinkere til å skjule sine spor kanskje er de samme som heller ikke ville hatt store hemninger i forhold til å lure sine foreldre trill rundt dersom de fikk friere tøyler.

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva du mener. Det å reagere på å bli overvåket er vel en helt normal reaksjon på å bli invadert eller krenket? Det å reagere på manglende tillit er veldig naturlig, ingenting er vel mer sårende enn å få signaler om at noen tror man ikke er til å stole på? I hvertfall hvis man ER til å stole på. Jeg tror ingen barn nødvendigvis i utgangspunktet har et ønske om å lure foreldrene sine, jeg tror de lurer foreldrene sine fordi foreldrene har urealistiske forventninger om hvordan fjortiser skal oppføre seg, fordi foreldre og barn har laget endimensjonale bilder/forventinger av hverandre, fordi barna frykter foreldrene og evt straff, fordi man hugger av hele hodet når man skal barbere seg og fordømmer ikke bare handling, men hele ungen.

Eller?

kie skrev:

Du har et poeng, ja.
Samtidig så kan man jo lure på om de barna som reagerer på det å bli fulgt med på med å bli flinkere til å skjule sine spor kanskje er de samme som heller ikke ville hatt store hemninger i forhold til å lure sine foreldre trill rundt dersom de fikk friere tøyler.

Tja, både og kanskje?

Jeg stiller meg jo selvfølgelig heeelt objektiv til denne problemstillingen.

Madam Mim skrev:

Jeg hadde ikke likt å bli fulgt så tett som du og Jessica mener er nødvendig, og jeg kaller det detaljstyring. Det er ikke noe å bli sint av, og for min del er det annerledeshet, en annen ideologi, (som kræsjer med min personlighet) men jeg ser at det er en måte å bedrive omsorg på. Jeg ser bare ikke at logging, sniking og snoking er annet enn detaljplukk.

1. Jeg er ikke sint, men rimelig lattermild og oppgitt.
2. Jeg detaljestyrer heldigvis ikke. (Noe til og med poden er enig i.)
3. Jeg er også mot logging, sniking og snoking, akkurat som deg.

Madam Mim skrev:

Om jeg skal møte meg selv i døren, vil jo vise seg, jeg ser i hvertfall at det hittil er gått veldig bra med alle mine søsken som er oppdratt på samme vis. ..................Jeg har hittil sett mange gode eksempler på at frihet under ansvar fungerer, men viser det seg at mine barn ikke er i stand til å håndtere frihet eller ha ansvar må vi selvsagt revurdere.

Jeg har også sett mange gode eksempler på at frihet under ansvar funker, men jeg har også set hvor ramlende galt det kan gå. Jeg tror vi definerer frihet forskjellig, du mener jeg detaljestyrer, jeg mener du løper fra eget ansvar.

Her jeg bor dannet noen mødre av jenter på ungdomsskolen en gruppe. Formålet var å holde hverandres barn under oppsikt og passe på også andre ungdommer en ens egen. Forslag til hva de skulle jobbe med var bl.a å gå nattevandringer i byen og se til at alt gikk greit for seg, holde stand utenfor ungdomssenteret og i bygatene. Og eventuelt følge hjem ungdommer som åpenbart trengte det...

Men det hele utviklet seg veldig feil da noen i gruppa ble ganske "militære", det ble lest i blogger, fulgt med på nettby og facebook, i og for seg var tanken god men etterhvert fikk det hele mer et preg av sniking og at enkelte nesten spionerte direkte uten å gjøre noe positivt annet enn å sladre istedet for å rettlede og hjelpe. Det ble snakket veldig nedsettende om ungene og det utviklet seg nesten et hatforhold til de mødrene som ikke klarte å skjønne forskjellen på å passe på og å invadre ungdommene.
De mødrene som oppførte seg "verst" var også de som opplevde at døtrene etterhvert ble flinke til å skjule det de drev med samtidig som det nesten ble en konkurranse om å kunne drikke seg drita og etterpå le av at mødregruppa ikke ante noe..
På møtene til mødrene ble det ikke lagt skjul på så mye, og enkelte fortalte åpent om ting døtrene hadde betrodd mødrene sine i fortrolighet. Jeg ble fryktelig trist når en mor kunne referere datterens dagbok for alle mødrene og rett og slett drite ut sin egen unge.

Javist skal vi følge med og passe på, rettlede, og bestemme men det var tydeligvis ikke alle som skjønte at man må ha respekt....Det går en grense mellom omsorg og autoritet..

Liven skrev:

Jeg har også sett mange gode eksempler på at frihet under ansvar funker, men jeg har også set hvor ramlende galt det kan gå. Jeg tror vi definerer frihet forskjellig, du mener jeg detaljestyrer, jeg mener du løper fra eget ansvar.

Løper fra ansvar? At man velger en annen tilnærming betyr ikke at man løper fra ansvar eller er mindre ansvarlig.

Vi ønsker (slik jeg forstår det) nøyaktig det samme, men gjør det på helt ulike måter. Vi fikk begge stor frihet som fjortiser, men benyttet dette forskjellig og ser veldig ulikt på om det var bra eller ikke. Og de erfaringene bruker vi begge i oppdragelsen av våre barn, antagelig korrigert av våre partneres erfaringer. Dette er jo vanvittig interessant.

MillyMollyMandy: Slik?

Madam Mim skrev:

MillyMollyMandy: Slik?

Ja akkurat:D

Madam Mim skrev:

Løper fra ansvar? At man velger en annen tilnærming betyr ikke at man løper fra ansvar eller er mindre ansvarlig.

Eller at man detaljestyrer.

Liven skrev:

Eller at man detaljestyrer.

OK.

:elsker diskusjoner mellom Mim og Liven: