Ikke spioner på hva barna bedriver på nettet

Jeg tror ikke at frihet under ansvar er en sovepute, Kie, tvert om. Derimot, tror jeg at overvåkning er en sovepute, for jeg tror feks at Jessica er bombesikker på at hun har sjikkli' oversikt, men min erfaring er at de strengeste foreldrene som kontrollerer mest er de som har minst kontroll. Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem. Når man kjører frihet under ansvar-regimet, så vil ungene være mer indrestyrt og vite hvorfor de gjør og ikke gjør ting.

Madam Mim skrev:

Jeg tror ikke at frihet under ansvar er en sovepute, Kie, tvert om. Derimot, tror jeg at overvåkning er en sovepute, for jeg tror feks at Jessica er bombesikker på at hun har sjikkli' oversikt, men min erfaring er at de strengeste foreldrene som kontrollerer mest er de som har minst kontroll. Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem. Når man kjører frihet under ansvar-regimet, så vil ungene være mer indrestyrt og vite hvorfor de gjør og ikke gjør ting.

Det der er en sannhet med modifikasjoner. Mine venninner som ble stolt på, hadde slækkere regler og ikke ble sjekket slik som jeg og noen andre, var bare mye flinkere til å skjule hva de drev med og var nøye med "flink pike"-imaget ovenfor foreldrene. Mine foreldre derimot, var ganske strenge og hadde nese for trøbbel. Og hadde ingen illusjoner, som de sa, om at jeg ikke kunne finne på noe jeg ikke burde. Jeg følte ikke at de ikke hadde tillitt innen en viss grense eller at de ikke hadde respekt, men de hadde øynene åpne og ga meg klart uttrykk for at de hadde det. Jeg fortalte masse til min mor og hadde en rimelig åpen linje for hvor jeg var og hva jeg skulle, mens mine "frie" venninner konstant jugde og åpnet seg aldri for foreldrene.

Madam Mim skrev:

Jeg tror ikke at frihet under ansvar er en sovepute, Kie, tvert om. Derimot, tror jeg at overvåkning er en sovepute, for jeg tror feks at Jessica er bombesikker på at hun har sjikkli' oversikt, men min erfaring er at de strengeste foreldrene som kontrollerer mest er de som har minst kontroll. Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem. Når man kjører frihet under ansvar-regimet, så vil ungene være mer indrestyrt og vite hvorfor de gjør og ikke gjør ting.

Jepp. Enkelt og greit.

Jeg har mye større tro på å vise barna tillit, og ikke minst la de vite at de blir vist tillit. Det er selvfølgelig ikke basert på egne erfaringer som tenåringsmor siden de enn så lenge er fraværende, men det betyr ikke at jeg har null innsikt i hvordan tenåringer fungerer av den grunn.

Jeg har helt motsatte erfaringer, Lykken.

Jo strengere de hadde det hjemme, jo mindre tillit de fikk, jo mer uoppdragne var de, jo mer galt gjorde de, kanskje fordi de aldri kunne diskutere ting, få råd eller ble sett på som tenkende mennesker som etterhvert skulle ta egne avgjørelser på stadig flere arenaer der foreldrene ikke har innpass.

Madam Mim skrev:

Jeg har helt motsatte erfaringer, Lykken.

Jo strengere de hadde det hjemme, jo mindre tillit de fikk, jo mer uoppdragne var de, jo mer galt gjorde de, kanskje fordi de aldri kunne diskutere ting, få råd eller ble sett på som tenkende mennesker som etterhvert skulle ta egne avgjørelser på stadig flere arenaer der foreldrene ikke har innpass.

Ok, nå tror jeg kanskje vi tenker litt forskjellig på "streng". Det er ikke sånn streng jeg mener, og det er heller ikke at å gi tillitt er galt. Jeg vet ikke om jeg orker å skrive masse nå, men det er nok basert på forskjellige erfaringer.

glitterchick skrev:

Jeg mener at det er mobbingen som er problemet, ikke kanalene. Mobbingen vil ikke forsvinne selv om man greier å luke det vekk fra disse kanalene.

Men disse kanalene gjør det enklere å mobbe. Det har jeg sett eksempler på hos venners barn. Det er utrolig hvor frimodige enkelte blir på nett, og hva de kan lire av seg skriftlig , som de ikke ville sagt direkte til personen, og hvor stor spredning mobbingen kan få i forhold til tiden før internett(les:steinalderen,- vår ungdom).

Jeg er veldig i mot å gå bak ryggen til barna for å soionere, men å lagre logg, og kunne se på den sammen hvis ting utarter, syns jeg er en god ide.

Dere som lagrer logger: Vet de barna deres snakker med at loggene blir lagret?

nolo skrev:

Men disse kanalene gjør det enklere å mobbe. Det har jeg sett eksempler på hos venners barn. Det er utrolig hvor frimodige enkelte blir på nett, og hva de kan lire av seg skriftlig , som de ikke ville sagt direkte til personen, og hvor stor spredning mobbingen kan få i forhold til tiden før internett(les:steinalderen,- vår ungdom).

Og det er holdninger man må jobbe med. Akkurat som man sikkert gjorde med telefonen i sin tid.

Madam Mim skrev:

Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem. Når man kjører frihet under ansvar-regimet, så vil ungene være mer indrestyrt og vite hvorfor de gjør og ikke gjør ting.

Hva mener du med streng Mim?
Faste innetider, er man streng da? Skolearbeid før venner, max 1,5 time PC hver dag, i seng før midnatt, ikke alkohol før man er gammel nok, ikke mopedkjøring uten hjelm - er man streng da? Sommer jobb fra 16 år for å tjene egne penger, plikter hjemme, ansvar ovenfor søsken - er man streng da? Og som de oppegående menneskene man er, så vet man at det er forskjell på barn (og foreldre), på miljø, på landsdeler og på aldersgrupper.

Frihet under ansvar-regimet fungerer ikke alltid. Jeg mener faktisk at enkelte foreldre kommer med frihet under ansvar-frasen fordi de ikke gidder å oppdra sine egne unger lenger enn til ungene er 14-15-16 år. Etter den tid holder de lange foredrag om å stole på, tillit, frihet, ansvar, åpen kommunikasjon og andre fine ord, men gir blaffen i hvordan ungene takler denne friheten.
Ja, jeg snakker av erfaring. Jeg jobber daglig med ungdom i alderen 16-19 år, og jeg ser tydelig hvem som har foreldre som følger med og som bryr seg. Det er veldig tydelig! Jeg har selv en tenåring, huset fullt av tenåringsgutter, jeg kjører/henter/bringer, jeg blir ringt til, sms-et, msn-et - jeg vet hva jeg snakker om.
Man trenger ikke kjøre nazi-regime i heimen for å følge med barna sine. Man trenger ikke mistro, mistenkeliggjøre, snike, snoke og hva_har_du. Man kan bruke sunn fornuft, følge barna så lenge de er barn og man har ansvar for dem (=18 år) og innse at jobben ikke er gjort i det barnet er konfirmert. Voksenlivet er skummelt og vansklig, de fleste unge synes det er godt og trygt at ansvarlige voksne følger dem et stykke på veien.

Lykken skrev:

Det der er en sannhet med modifikasjoner.

Helt enig! Mange foreldre en domme som brø og tror at alt går så fint og at barnet mitt snakker så mye med meg og at de er så voksne og vi har en så fin dialog og i det hele tatt. Sannheten er at de ofte blir lurt trill rundt - barnet forteller foreldrene det foreldrene vil høre og lever sitt eget liv som foreldrene ikke har peiling på, men som de regner med går bra. "For vi snakker jo sammen". "For de må jo få prøve livet". "For vi må jo vise dem tillit og at vi stoler på dem".

kie skrev:

Kan denne "jeg har tillit til barna mine"-greia bli en slags sovepute og forklaring for foreldre som egentlig er litt slappe i forhold til å ta ansvar i slike settinger?

Jeg har mitt eget uttrykk for slikt. Jeg sier at folk lyver sant når de sier slike ting. Typisk er at man gjør sine egne handlinger bra ved å kategorisere de som noe annet. Eksempelvis sier man at man gir barna sine frihet under ansvar, mens man egentlig gir seg bæng. Og andre igjen sier at de synes de må følge med på hva barna gjør når det i realiteten er regelrett spionering. Og streng betyr kadaverdisiplin etc.

I RL vil man før eller senere oppdage om folk gjør slikt, på nett vil man kanskje aldri gjør det.

kie skrev:

Og så en siste ting. I denne tråden synes jeg Jessica ble lest litt vel mye på vranga fra starten av og jeg synes det blir litt guffent når både hun og hennes forhold til egne barn blir tillagt egenskaper på den måten.

Jeg er enig. Kanskje kommer ting litt feil ut? Kanskje er det misforståelser ute å går? Og viktigst av alt når vi snakker om mobbing: Ville du ha godtatt at barnet ditt karakteriserte noen som ikke hadde et fullverdig språk som teit? Hvordan vi - som foreldre - møter andre er kanskje det som setter sterkest preg på barna.

glitterchick skrev:

Jeg mener at det er mobbingen som er problemet, ikke kanalene. Mobbingen vil ikke forsvinne selv om man greier å luke det vekk fra disse kanalene.

Det er en kjennsgjerning at mobbing oppstår lettere på slike kanaler. Grunnen til dette er at barn og unge ikke har velutviklet nok empati til å oppfatte hvordan mottakeren opplever utsagnene når de er skriftelige. En del av empatien forsvinner rett og slett når man ikke ser mottakerens ansikt, hører tonefallet og ser kroppsspråket.

Jeg sliter med å formulere meg, men prøver likevel. Det blir nok litt rotete.

Endel av dere vet at jeg har nylige erfaringer i forhold til nettopp dette temaet, og det opptar meg ganske mye om jeg får si det selv. Jeg har i min nærmeste krets vært vitne til at en internettforbindelse har skaket og forandret et ungt menneske og sett med egne øyne hvordan en hel familie har blitt påvirket av barnets internettliv.

Jeg vil ikke si mer om selve saken, dessverre. Det er fortsatt betent og vondt selv om det nå er på et levelig nivå for de involverte.

Jeg mener bestemt at skjult og åpen, men tvungen, overvåking av for eksempel MSN-samtaler er en krenkelse mot den som blir utsatt for det uansett alder. Alle har rett på et privatliv og overvåking av private samtaler er en krenkelse av privatliv uansett om det gjelder barn eller voksne. Dette mener jeg selv om konstant overvåking av MSN-samtaler og SMS nok ville avverget alt som skjedde i situasjonen jeg beskrev over.

Det mer etisk forsvarlige som kunne avverget alt som skjedde er at barnet ble mer drillet i hvordan internett fungerer i sosiale sammenhenger - noe som krever at foreldrene har stor kunnskap om hvordan menneskelige relasjoner og sosialt samvær fungerer på internett. Det er ikke gitt at alle foreldre har det. Og man kan gjerne si at disse foreldrene var naive, men jeg vil heller mene at de ikke visste godt nok om hvilke mekanismer som gjelder i internettrelasjoner. For eksempel en så enkel ting som at man skal være svært skeptisk til fremmede som tar kontakt via internett. Jeg mener at det er fullt mulig å lære barna sine dette på lik linje med at man lærer dem å ikke sette seg inn i fremmede biler selv om de blir tilbudt Levis-bukser. Sistnevnte er en selvfølge for de aller fleste voksne og barn, førstnevnte er en såpass ny samfunnssituasjon at foreldre flest syns det er vanskelig å forholde seg til. Husk at vi som frekventerer forum og internettkanaler for sosialt samvær fortsatt er i sterkt mindretall. De fleste er totalt uerfarne på området og barna kan mye mer om slikt enn foreldrene. Ikke fordi foreldrene er naive, men fordi det ikke er en naturlig omgangsform for dem.

Jeg mener oppriktig at man kan lære barna sine internettsamhandling på lik linje med all annen samhandling man lærer dem. Å forfølge ungdom på internett er ikke et hakk bedre enn å snike seg etter dem på gata. Det er foreldrene som må tilpasse seg den kjensgjerning at verden er et større sted, at samfunnet har nye omgangsformer og at barna våre har andre arenaer for sosialt samvær enn vi hadde. Vi må ha det med oss i sosialiseringsprosessen og som en naturlig del av det sett verdier og normer vi overfører til barna våre.

Jeg må også si at det kan skje alle at de plutselig står der med en tenåring som er ute å kjøre og at man føler at man har fått hele ungen midt i hodet. Det kan skje uavhengig av om man har vært streng eller gitt mye frihet. Og man blir totalt maktesløs og mister evnen til å se løsninger. Ofte må man ha hjelp utenfra for å løse opp i flokene. Beskytterinstinkt og den enorme følelsen av å vite best kan ofte skygge for innsikt om hva som virkelig vil avhjelpe situasjonen for barnet. Overdrevne sanksjoner og overvåking vil sjelden hjelpe når uhellet først er ute. Tenåringer - og særlig de som sjelden har utmerket seg med å gjøre noe galt - er alltid i opposisjon til voksne når de beveger seg utenfor grensene, de vil alltid tro at de selv innerst inne har rett og selv når de vet de ikke har det så innrømmer de ikke for noen at det er sånn. Nettopp derfor blir alvorlige konflikter mellom foreldre og ungdommer så betente og vanskelige å løse. Når den voksne står steilt på sitt blir barnet ennå mer oppsatt på å få sin vilje gjennom. Det eneste man som forelder kan gjøre er å forebygge, dele kunnskap, sette tydelige grenser og forsøke å holde på en god og tillitskapende kommunikasjon.

Liven skrev:

Hva mener du med streng Mim?
Faste innetider, er man streng da? Skolearbeid før venner, max 1,5 time PC hver dag, i seng før midnatt, ikke alkohol før man er gammel nok, ikke mopedkjøring uten hjelm - er man streng da? Sommer jobb fra 16 år for å tjene egne penger, plikter hjemme, ansvar ovenfor søsken - er man streng da?

Æsj, nå gjør du deg bare teit. Det er jo ikke streng, det er sånn at det skulle bare mangle, og/eller det er norsk lov.

Liven skrev:

Jeg mener faktisk at enkelte foreldre kommer med frihet under ansvar-frasen fordi de ikke gidder å oppdra sine egne unger lenger enn til ungene er 14-15-16 år.

Noen gjør sikkert det. Det er forskjell på folk. Jeg ser jo at folk trenger ulike ting, og jeg har som sjef til min forbauselse fått ansatte som må detaljstyres, som, hvis de er overlatt til seg selv, ender opp med å ikke gjøre noe som helst. Jeg hater å måtte detaljstyre folk, men må man så må man. Og selv om jeg mener det ikke er optimalt å ha behov for detaljstyring når man er så stor som 14, (og at noe kanskje er blitt forsømt underveis), så må man vel det, da.

Jeg kan ikke si at jeg føler meg særlig forsømt, som hadde masse ansvar og masse frihet. Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring, og hvis jeg ikke hadde kunnet styre meg selv allerede, ville det blitt helt umulig. Jeg er utrolig fornøyd med at jeg har klart meg selv og at jeg er blitt satt i stand til det, og ikke være en hjelpesløs drittunge til langt oppi tjueårene. Og ja, jeg har møtt en del av dem her og der.

Hattifnatten skrev:

Jeg har samme erfaring hvis du mener streng i betydningen "kjefteforeldre som ikke diskuterer meg ungene sine og bruker militærmetoder i oppdragelsen".
Ellers er mitt inntrykk at tydelighet (som også kan kalles strenghet av noen) kombinert med tillit tilpasset alder og åpen kommunikasjon er det som man får mest igjen for.

Jepp, jeg tenker på streng som kadaverdisiplin, og mener det er helt latterlig å bedrive denslags. Hvordan skal de klare å ta avgjørelser selv? Når? Og ofte kombineres dette med altfor høy grad av service, dette er ofte de som har mødre som ringer til universitetet for seg. "Petter er kommet inn på juss, vet du hva slags bøker han trenger og kan du sørge for at han ikke drikker alkohol?" (Sann historie fra da jeg jobbet med studentmottak) Mødrene tror nok de bare er greie, men de stripper jo ungene sine fullstendig for mulighet til å tilegne seg voksenkompetanse.

Tydelighet, formidling av verdier, stadige samtaler om riktig og galt, tillit tilpasset alder og vidåpne kommunikasjonslinjer er min tilnærming. Om det er særlig strengt, vet jeg ikke, men det er nå langt fra å gi faen.

glitterchick skrev:

Jeg mener at det er mobbingen som er problemet, ikke kanalene. Mobbingen vil ikke forsvinne selv om man greier å luke det vekk fra disse kanalene.

Selvsagt ikke. Men har ikke disse kanalene blitt et slags fristed der mobbere nå ikke bare får holde på i fred, men også lar det utarte? Vi voksne ser jo også selv hvordan folk ofte drar den litt lenger når de sitter foran skjermen. I tillegg så har man kombinasjonen mobilkamera og internett som gjør at bilder fra f.eks. fellesgarderoben på skolen tas og deles på nett, folk blir ikke bare mobbet der og da i skolegården men mobberen inkluderer andre via disse redskapene osv.

Og tenker vi sånn om andre settinger der voksne overvåker barna? Hva med inspeksjon i friminuttene? Er dette også egentlig mangel på tillit og frihet under ansvar?

Vi kan jo snakke mye om hva som er galt og den korrekte fremgangsmåten for å løse det. Ja, dersom man får vite om problemene.

For dersom ditt barn bruker internett over tid som et fristed til å gjøre livet til et helvete for et annet barn. Ville du ikke da like å vite det? Hvordan kan du vite om all denne tilliten misbrukes og andre lider under det, dersom man ikke begår "tillitsbruddet" det er å sjekke?

Tror vi at alle barna/ungdommene som får alle denne tilliten i dag ikke misbruker den? Eller tror vi at akkurat vårt barn aldri ville ha funnet på noe sånt?

Jeg er som sagt ikke sikker på hva som er "det rette" her. Men jeg ser at denne "jeg stoler på mitt barn" lett kan bli en sovepute og jeg tenker at jeg som forelder ikke bare skal vise barnet tillit, men også har et ansvar for hva mitt barn evt. forårsaker der ute i samfunnet.

Det ble nevnt at politiet mener man bør overvåke og mulige motiver for dette. Men kan det ikke også være noe med at politiet har lang erfaring med "ikke mitt barn, nei", "jeg stoler på mitt barn, så jeg sjekker ikke" og lignende ting? Kan det ikke også være at politiet ser gapet mellom de barna mange tror de har og de barna de faktisk har? Daglig?

Madam Mim skrev:

Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem.

Hvordan kan de som aldri sjekker vite det sikkert?
Og, vi trenger vel ikke å "fyllekjøre" fra en grøft til en annen? Foreldre har vel flere alternativer enn det?

Lykken skrev:

Det der er en sannhet med modifikasjoner. Mine venninner som ble stolt på, hadde slækkere regler og ikke ble sjekket slik som jeg og noen andre, var bare mye flinkere til å skjule hva de drev med og var nøye med "flink pike"-imaget ovenfor foreldrene. Mine foreldre derimot, var ganske strenge og hadde nese for trøbbel. Og hadde ingen illusjoner, som de sa, om at jeg ikke kunne finne på noe jeg ikke burde. Jeg følte ikke at de ikke hadde tillitt innen en viss grense eller at de ikke hadde respekt, men de hadde øynene åpne og ga meg klart uttrykk for at de hadde det. Jeg fortalte masse til min mor og hadde en rimelig åpen linje for hvor jeg var og hva jeg skulle, mens mine "frie" venninner konstant jugde og åpnet seg aldri for foreldrene.

Jeg har hørt en del "flinke piker" le ganske rått av sine lettlurte foreldre, ja.

Har gitt min datter på 13 noen råd og vink om hvordan hun skal hode seg safe på nettet og hvordan man oppfører seg. Ikke mobbe og div.Kommer ikke til å overvåke henne nei, og håper hun oppfører seg.

alfaCharlie skrev:

Jepp. Enkelt og greit.

Jeg har mye større tro på å vise barna tillit, og ikke minst la de vite at de blir vist tillit. Det er selvfølgelig ikke basert på egne erfaringer som tenåringsmor siden de enn så lenge er fraværende, men det betyr ikke at jeg har null innsikt i hvordan tenåringer fungerer av den grunn.

Ok. Så det å ikke sjekke blir på en måte en garanti for at barna ikke gjør noe galt?

glitterchick skrev:

Og det er holdninger man må jobbe med. Akkurat som man sikkert gjorde med telefonen i sin tid.

For de som mobbes er det muligens viktigere at den konkrete mobbingen stopper der og da.

Jeg har endelig funnet ut nøyaktig hva det er som gjør at jeg blir provosert av eller er uenig i når det gjelder Liven og Jessicas innlegg/tilnærming.

Det er selvsagt dypt personlig og handler om meg.

Jeg får neller av detaljstyring, både å bli utsatt for det og å måtte gjøre det.

Jeg synes det virker som om J og L har et veldig detaljstyrete fokus, og det er så annerledes enn måten jeg liker å bli styrt eller styre på, at et fremstår som en fremmed verden. Men annerledesheten er ikke bare det som er provoserende, det som er provoserende er at de som styrer og overvåker er veldig fornøyd med seg selv. "jeg passer på", "jeg følger opp", "jeg gir ikke beng, som alle de andre". :glorie: man kan vel passe på, uten å invadere privatlivet til andre?

Sist vi diskuterte dette, kom det vel frem at flere av oss som hadde svært lange liner i ungdommen, oppførte oss veldig bra og det har gått bra med oss siden også. det er ingen nødvendigh sammenheng mellom voldsom oppfølging eller hva man nå kaller det og et vellykket resultat. det er ikke gitt at evnen til å ta gode og reflekterte valg kommer av å ha blitt fortalt hva man skal gjøre til enhver tid. Jeg tror det finnes flere veier til det gode målet enn å være autoritær.

Jeg har store problemer med å akseptere regler, regimer og autoriteter, jeg er en person som ikke lar meg styre særlig lett. Det innvirker selvsagt på hvordan jeg ser på oppdragelse. Vi har ikke en hierarkisk struktur i familien, men satser på samspill og samarbeid. dette betyr ikke at vi som er voksen unndrar oss voksenansvaret, men det betyr at vi er et team. Som på jobben; vi er et team, men jeg er sjefen og har ansvaret når alt kommer til alt. Men at jeg er sjefen fritar ikke de andre for ansvar eller medbestemmelsesrett, de kan ikke sveve rundt og vente på instrukser for alle ting, jeg gidder ikke å måtte mase på folk. De må se selv hva som trengs til en viss grad, og det mener jeg familiemedlemmer bør gjøre også.

Dette er veldig begrepsorienterte diskusjoner, for det handler om hva man legger i ulike begreper, feks straff, disiplin, strenghet, ansvar eller frihet. Alle assosierer ulikt rundt dette og har ulike tilnærminger påvirket av oppvekst, personlighetstype, erfaringer og kulturen der man er. Men man kommer ikke unna det faktum at ungene våre må klare å ta avgjørelser alene uten oss. De må det fra de er helt små, og vi må kunne pøse på med verdier slik at de faktisk oppfører seg fint og gjør lure ting uten at vi er der og henger over dem.