Sæddonasjon med ukjent donor

På tide med en liten diskusjon ;-) i sommervarmen.

Jeg leste i dag i Aftenposten om voksne, enslige damer som velger å reise til Danmark for å få donorsæd. Barnet deres vil aldri kunne få vite hvem som er faren.

Hva syns dere om at noen velger å gjøre dette?

Jeg må si at jeg er imot dette. Jeg har faktisk måttet tenke på dette en gang for mange år siden. Vi var under utredning for barnløshet og jeg vurderte alternativer. Dette var i 1989-90 og det var ikke så vanlig med prøverør enda.

Jeg var veldig klar på at jeg ville ikke stå foran mitt barn en dag og si at vi hadde valgt å få dette barnet og h*n kunne aldri få vite sitt andre opphav. Jeg har sett flere venner av meg som i tenårene fikk et veldig behov for å treffe sin ukjente far. Ei valgte å gjøre det bak sin mors rygg, mens hun andre reiste med et ukeblad for å hilse på far nede i Europa. Hun skal faktisk ned dit snart og endelig få møte sin fars familie. Første gang hadde hans kone fått vite om hans ukjente datter kvelden før, og hun ønsket ikke å se henne. Men nå skal hun jeg kjenner få møte familien der nede med halvsøsken og det hele.

Jeg tror at veldig mange har et behov for å finne seg selv, sammenligne osv. Hvor hører jeg til og hvem er jeg?

Jeg ville nok aldri velge å få en ukjent sæddonor. Da ville jeg heller adoptere.

Så ukjent donor er for deg verre enn å adoptere et barn uten kjent bakgrunn?

Albertine skrev:

Så ukjent donor er for deg verre enn å adoptere et barn uten kjent bakgrunn?

Det samme tenkte jeg.

Albertine skrev:

Så ukjent donor er for deg verre enn å adoptere et barn uten kjent bakgrunn?

Forskjellen er at systemet er med på å tillate at barn ikke får mulighet til å vite sitt opphav.

Ved adopsjon er det jo ikke slik at noen har valgt bort foreldrene, men omstendigheter utenfor deres kontroll har medført at det har blitt slik. Selvfølgelig er det mangt som kan ha skjedd, men jeg er ikke helt enig i at man skal velge bort barnets mulighet til å få vite hvem ens andre forelder er. For meg blir det feil. Det er mange barn i verden som trenger foreldre.

Faktaboksen til Aftenposten stemmer ikke. Man kan fint velge åpen donor, altså en donor hvor barnet etter fylte atten kan få utlevert identitet og møte vedkommende, ved jordmorklinikker i Danmark.

Utover det kan jeg se fordeler og ulemper med både åpen og anonym donor. Flere donorforeldre jeg kjenner mener at de ved å velge en åpen donor, ville signalisere til barnet sitt at biologi er viktig for foreldreskap - når de likevel mener at det ikke er det; altså at mor eller far er den som tørker snørr og vasker spy og koser og leser hele oppveksten, ikke den som står for spermingen. Jeg har ikke noen store problemer med en slik argumentasjon, men for min egen del føler jeg nok at det er greiest med en åpen donor - rett og slett fordi det kan tenkes at det er viktig for ungen selv om det ikke er det for meg.

For meg selv ville jeg heller ha adoptert eller hatt en donor som kunne spores i tilfelle rottefelle. Men jeg hadde tatt en ukjent donor også hvis det var eneste mulighet og jeg veldig sterkt ønsket meg barn. Så hos meg er det forskjell på teori og praksis, men jeg er enig i at det er mest ønskelig med sporbare donorer.

Jeg synes det med ukjent donor er helt ok. Det er jo mange situasjoner som gjør at et barn ikke kan få vite hvem en, eller begge, av bio-foreldrene er. Det være seg adopsjon, en one night stand som ender i et barn, uten at man vet hvem faren er, en voldtekt som ender i barn, etc...

Og, jeg tror også at et hvert barn vil kunne slå seg til ro med dette, om man gir en forklaring som er god. Man forklarer at man rett og slett ikke vet, og så _hvorfor_ man ikke vet.

Hadde det vært åpent for eggdonasjon her i landet, og jeg hadde gått inn for å donere, så ville jeg faktisk foretrukket å være anonym. Jeg ville bare ha hjulpet barnløse, og håpet på at de kunne gitt barnet en forklaring, samt viten om at de er dets foreldre, selv om en ukjent måtte hjelpe til, uten at jeg hadde blitt mer involvert.

Jeg tror kanskje at det å ha kjente bio-foreldre i slike situasjoner kan føre til en større usikkerhet og forvirring hos barnet.

Jeg synes det er helt greit med sæddonasjon med ukjent donor. Eggdonasjon også. 🙂

Nå kjenner jeg riktignok faren min veldig godt, men om jeg hadde fått velge mellom 1) bli født, men ikke kjenne min biologiske far og 2) ikke bli født, ville jeg med ganske stor sikkerhet gått for det første alternativet. Og da forutsetter jeg sjølsagt at jeg hadde hatt en mor (eller to mødre) som hadde ivaretatt meg tilfredsstillende.

Jeg syns sæddonasjon med ukjent donor er ok. Det er jo den som er der hver dag og tørker snørr, leker og tar vare på barnet som er foreldren. Samtidig så skjønner jeg at dette kan skape konflikter senere hvis barnet blir veldig opptatt av å finne sitt biologiske opphav.

Hvis jeg hadde vært i en situasjon der jeg trengte donor så tror jeg at jeg hadde valgt åpen donasjon, i tilfelle rottefelle. Samtidig så syns jeg det er litt rart at disse mennene som donorer sæden syns det er greit å kanskje bli oppsøkt av 10 barn om 20 års tid...

Det er helt greit for meg.
Værre er det når man bruker en ukjent donor her i norge synes jeg, det finnes nemlig menn som gi bort sæd gratis på "gata"

Ja, da kommer jeg og skal røre litt rundt i grøten her!! Storesøster her er donorbarn med anonym donor. Dette var et valg jeg og eksen tok etter at han fikk vite han ikke hadde noe særlig liv i "svømmerne" sine. Nå er ikke jeg og faren hennes sammen lenger av ulike årsaker, men min plan er at hun skal få vite dette etterhvert om ikke så veldig lenge.

Tåler å bli motsagt!

Martis skrev:

Samtidig så syns jeg det er litt rart at disse mennene som donorer sæden syns det er greit å kanskje bli oppsøkt av 10 barn om 20 års tid...

Det er det som er problemet ... etter at det ble åpen donasjon her i Norge har antall donorer gått ned drastisk. Og de som donerer er ofte eldre menn som kommer til å være så pass gamle når barnet fyller 18 at det ikke har noe betydning om de blir oppsøkt.

Nå har jeg og gubben blitt nødt til å ta dette valget. Vi valgte å få det gjort her i Norge mye på grunn av at vi føler det er tryggere her, men hadde vi kunnet valgt hadde vi valgt anonym donor.

Må jo si som andre her inne, om det hadde vært lov til å donere egg her i Norge, hadde jeg helt klart foretrukket å vært anonym ... og det sier jo litt.
Syns ikke det er så veldig vektig argument dette med at barnet skal kunne finne sitt biologiske opphav.

Mennesker formes av to ting - arv og miljø. Jeg mener at miljø er den viktigste faktoren av disse to, men jeg synes likevel det er betenkelig å velge bort et barns mulighet til innsikt i sitt biologiske opphav. Muligheten for å vite om arvelige syksommer etc er noe jeg synes er betenkelig å velge bort. Ja, sæddonorer må oppgi sine helseopplysninger, men samtidig er de fleste donorer unge og har neppe fått sine hjerteproblemer før et tiår og to etterpå. Muligheten for å spore opp donor hvis barnet skulle trenge f.eks benmargsdonor, er også en faktor for meg.

For meg er det altså den genetiske/biologiske tilgangen på donor som er viktig, mer enn den sosiale/menneskelige. Jeg synes dette er vanskelig å sammenligne med adopsjon med ukjent opphav. Da er opphavet allerede utilgjengelig, mens ved ukjent donor, så velger en bort muligheten for barnet å bli kjent med disse forholdene.

Carrera skrev:

Jeg synes det med ukjent donor er helt ok. Det er jo mange situasjoner som gjør at et barn ikke kan få vite hvem en, eller begge, av bio-foreldrene er. Det være seg adopsjon, en one night stand som ender i et barn, uten at man vet hvem faren er, en voldtekt som ender i barn, etc... ...

Jeg synes det å planlegge ukjent opphav på vegne av andre mennesker (barna) er litt betenkelig, men har aldri selv vært i en situasjon hvor barneønsket har vært så desperat ikkeoppfyllt. Derimot har jeg tre kjenninger som er adoptert eller har ukjent far, og de er ikke i tvil. Selv om oppdragerne er de menneskene som gir dem den viktigste bagasjen, erfaringen og følelsene, ville de alle tre vite mer om biologien bak dem selv.

Jeg er tilbøyelig til å ville høre mest på dem, men har ikke tatt noe fast standpunkt.